Slik fungerer collegegolfsystemet fra a til å

Slik fungerer collegegolfsystemet fra a til å

Alt du trenger å om collegegolfsystemet. (Foto: Getty Images)

Ukens long read: Collegesystemet er både gedigent og komplekst, men i denne artikkelen hjelper vi deg med å finne ut av alt du trenger å vite om collegegolf, samlet på ett sted.

Scroll nedover for å lese om:

* NCAA

* Rekrutteringsprosessen

* Hverdagen til en collegespiller

* Slik foregår turneringene

* Kontroverser

* Nordmenn på college

- - -

I USA er idretten først og fremst organisert gjennom skolesystemet, og satsingen mot en karriere på collegenivå starter allerede på barneskolen. De største talentene oppdages av speidere tidlig i tenårene, og med fremtiden på spill må man lære seg å takle et enormt press i svært ung alder.

Høyere utdanning i USA kan være meget kostbart, og for mange utøvere er derfor et idrettstipend en gylden billett til attraktive karrieremuligheter. Konkurransen om stipenddollarene er imidlertid beintøff, og kun to prosent av de som konkurrerer på high school-nivå, får muligheten til å utøve sin idrett med en universitetslogo på brystet.

Under finner du alt du trenger å vite om collegegolfsystemet.

Les også: Oversikt over de norske collegespillerne


NCAA styrer skuta

Collegeidretten er en gigantisk business som reguleres av The National Collegiate Athletic Assocation, populært kalt NCAA. Denne organisasjonen ble grunnlagt av President Theodor Roosevelt i 1906, med et ønske om å samle all sportslig konkurranse mellom universitetene under én og samme paraply. Det hele startet med roing, først og fremst på prestisjeuniversitetene Yale og Harvard, før flere institusjoner hang seg på og begynte å konkurrere i idretter som basketball og amerikansk fotball.

NCAA regulerer collegeidretten i USA. (Foto: NCAA)

I dag har NCAA en årlig omsetning i overkant av én milliard dollar, og tilbyr 24 sporter til om lag 1200 medlemsinstitusjoner. Det er opp til universitetene selv å bestemme hvilke idretter de ønsker å tilby, men det er rigide krav som dikterer hvilken av de tre divisjonene hver enkelt skole får lov til å delta i. For å godkjennes som Division 1-medlem må man eksempelvis tilby minst 14 sporter fordelt på kvinner og menn, og i tillegg kunne garantere et visst tilskuergjennomsnitt i basketball og amerikansk fotball.

I Division 1 finner man derfor de største universitetene, med flest studenter, de tjukkeste lommebøkene og ikke minst de beste treningsfasilitetene. Idrettsavdelingene genererer enorme inntekter for disse skolene, fortrinnsvis gjennom billettsalg, sponsorinntekter og TV-rettigheter. Med noen få unntak kommer de største stjernene, både i golf og andre idretter, fra universiteter som konkurrerer i øverste divisjon.

Ifølge NCAA finnes det 833 medlemsinstitusjoner som tilbyr Men’s Golf, og 632 med et golftilbud for kvinner. For begge kjønn er det en relativt jevn fordeling mellom de tre divisjonene. Ettersom antallet collegelag er så høyt og den geografiske spredningen så stor, konkurreres det i tillegg innenfor egne ligaer store deler av sesongen.

Oversikt over skoler som tilbyr golf.

Disse ligaene kalles for conferences, og også disse imellom er det relativt store nivåforskjeller. De elleve største ligaene er samlet under The Football Bowl Subdivision, FBS, og har de beste og mest ressurssterke lagene innen amerikansk fotball som medlemmer. De ulike conferencene innenfor FBS har svært lukrative avtaler med TV-nettverkene, og enorme inntekter herfra fordeles mellom skolene basert på resultater og seertall.

De aller største universitetene eier til og med egne TV-nettverk, og forvalter dermed store deler av rettighetene selv. Inntektene fra amerikansk fotball og basketball drypper også på mindre idretter som golf, og er således med på å finansiere satsingen og spisse nivået.

Når det gjelder de aller gjeveste ligaene, refereres det ofte til «The Power 5», som inkluderer Atlantic Coast Conference, Big Ten Conference, Big 12 Conference, Pac-12 Conference og Southeast Conference. I disse ligaene finner man skolene som oftest konkurrerer om National Championships på tvers av mange idretter, og som produserer de fleste superstjernene blant annet innen golf.

Skolene som konkurrerer innen NCAA-systemet, er fireårs universiteter, som stiller en rekke krav til sine «student-athletes». Om man ikke oppfyller sportslige og/eller akademiske krav til å spille i NCAA, har man mulighet til å studere ved såkalte junior colleges og konkurrere i National Junior College Athletic Association, NJCAA. Dette er en helt selvstendig organisasjon med egne rankinger, sluttspill og krav til utøverne. Ved junior colleges tilbys det to- eller treårig utdanning, og man kan konkurrere mot spillere på samme nivå i en rekke idretter.

I NJCAA finnes det i overkant av 200 skoler som tilbyr herregolf, jevnt fordelt på tre divisjoner. På kvinnesiden finnes det drøyt 100 skoler med golflag, og disse er samlet i en og samme divisjon.

I tillegg til NCAA og NJCAA konkurreres det også i The National Association of Intercollegiate Athletics, NAIA, som organiserer collegeidrett i egne konkurranser med cirka 250 medlemsinstitusjoner.

Det er ikke uvanlig at spillere som lykkes på junior college, senere tar steget videre til konkurranse på høyere collegenivå. Totalt har man lov til å konkurrere på college i fire sesonger, og dersom man går veien via junior college, har man altså to år igjen med «spillerett» til rådighet hos storebroren NCAA.

Det totale universet som utgjør collegeidrett, er enormt og komplekst, med svært store variasjoner i konkurransenivå, fasiliteter, ressurser og prestisje. Begrepet «collegegolf» er derfor svært bredt, og uten grunnleggende forståelse av systemet er det vanskelig for utenforstående å sette ulike prestasjoner opp mot hverandre.

Vanligvis refererer man til «collegegolf» som NCAA Division 1, mens spill i øvrige ligaer og divisjoner gjerne tituleres mer spesifikt. Videre i denne artikkelen vil det utelukkende være fokus på øverste divisjon i NCAA.
 

Rekrutteringsprosessen

Det er strenge regler for rekruttering til collegeidrett, og NCAA har ansvaret for å regulere disse prosessene, slik at konkurransen blir rettferdig både for utøvere og universiteter. Coachene reiser land og strand rundt for å speide etter talenter i high school- og juniorturneringer, og de beste spillerne får gjerne lukrative tilbud fra flere titalls skoler. Reglementet er konkretisert ned til minste detalj, og inkluderer for eksempel hvor mange telefonsamtaler coachene har lov til å ha med sine rekrutter, og hvilke temaer som er lov å diskutere med spillerne i disse samtalene.

Internasjonale turneringer er et viktig utstillingsvindu for norske spillere som ønsker å bli fanget opp av amerikanske universiteter. (Foto: NGF)

Flere og flere skoler reiser også til Europa for å overvære junior-EM og andre internasjonale juniorturneringer som tiltrekker seg de høyest rankede spillerne.

Noen coacher er på plass for å følge spesifikke spillere de har sett seg ut på forhånd, men vel så vanlig er det at man får øynene opp for spillere som har flydd under radaren. Når en coach fatter interesse for en spiller, er det vanlig å først kommunisere dette via spillerens trener. Man har nemlig ikke lov til å kontakte spillere eller deres foreldre før nest siste år med videregående utdanning er påbegynt. All kommunikasjon før dette tidspunktet må spillerne ta initiativ til selv.

Når første kontakt er opprettet, har universitetene anledning til å invitere en rekrutt på omvisning. En såkalt «official visit» er imidlertid ikke tillatt før man har påbegynt sitt siste år på videregående, og selv da er også denne prosessen strengt regulert. Når alt det formelle er avklart med NCAA, kan utøvere og foreldre komme på besøk på skolens dollar, og i løpet av et slikt opphold får man se campus, golfbaner, treningssentre og bofasiliteter. Man møter hele teamet man eventuelt vil ha med å gjøre i fremtiden, som inkluderer alt fra fysiske trenere og medisinsk støtteapparat, til akademiske rådgivere, mediarepresentanter og professorer.

Idrettsavdelingene ved store universiteter har enorme ressurser i ryggen, og for unge utøvere er det vanskelig å ikke bli imponert over mulighetene man introduseres for ved et slikt besøk. Inntrykkene er overveldende. Førsteklasses treningssentre, egne legekontorer kun for student-athletes, og private golfbaner med egne klubbhus kun for spillerne, er bare noen av tingene man får øynene opp for i løpet av dette to dager lange besøket.

På offisielle besøk holdes det også av tid til at rekruttene kan tilbringe tid med sine fremtidige lagkamerater, og her plikter spillerne å stille opp som vertskap dersom coachen krever det. Det deles ut lommepenger som skal gå til bespisning og underholdning for rekruttene, og her er det bare fantasien som setter begrensningene.

Enkelte bruker denne tiden til å spille golf eller dra på kino, mens andre benytter muligheten til å introdusere sine «smøreobjekter» for beer pong eller andre sosiale aspekter ved collegelivet. Aktiviteter som involverer alkohoinntak er selvfølgelig ikke tillatt, men i enkelte tilfeller forekommer slike regelbrudd uten at dette oppdages eller får konsekvenser. Dersom rekruttene under noen omstendigheter bestemmer seg for å svinge køllene under et slikt opphold, forbyr NCAA-reglementet at coachen er tilstede.

Hovedmålet med en official visit er å få utøverne til å signere et såkalt National Letter of Intent, eller NLI. Ved å skrive under NLI, binder utøveren seg til et bestemt universitet for freshman-året, altså det første av fire år på college. Det er likevel ingen automatikk i at en spiller tropper opp på campus ved semesterstart kun fordi han eller hun har skrevet under på dette dokumentet. Før man innrulleres til studier og konkurranse med idrettsstipend, er det nemlig en haug med andre krav som må oppfylles.

For å bli «eligible to compete», altså godkjent som collegeutøver av NCAA, må alle vitnemål og karakterer godkjennes av NCAA Eligibility Center. Denne prosessen er kompleks og langtekkelig, men her får man gjerne god oppfølging av universitetes coacher og rådgivere.

Prestisjefylte universiteter stiller naturligvis strenge karakterkrav til sine studenter, og her idrettsutøverne intet unntak. I rekutteringsprosessen er det derfor viktig for utøverne å finne et universitet som passer den enkeltes nivå, både sportslig og akademisk.

Uansett hvor man søker seg hen, må internasjonale studenter fullføre standardiserte tester på lik linje med amerikanere, og her må man oppnå fastsatte resultatkrav innenfor matematikk og engelsk. Her er Scholastic Aptitude Test, SAT, den vanligste målestokken, og disse tilbys et par ganger i året ved norske universiteter. Som internasjonal student må man også gjennomføre en Test of English as a Foreign Language, en såkalt TOEFL-test, som kartlegger de engelskspråklige ferdighetene i større detalj.

Alle som vil studere i USA, må gjennom SAT- og TOEFL-testene. 

Godkjenningsprosessene til NCAA og universitetene kjøres hver for seg, og krever mange timer med papirarbeid for både utøvere og foreldre. Til syvende og sist er det en sammensetning av karaktersnitt og testresultater som avgjør om man til slutt kommer inn, og dersom det viser seg at man har siktet for høyt, kan det hende man må se seg om etter en annen skole med lavere krav.

Det sportslige aspektet ved denne prosessen dreier seg først og fremst om stipendkontrakten mellom coachen og spilleren. Mens utøvere som mottar scholarship i amerikansk fotball eller basketball automatisk får alt dekket, er det hardere kamp om stipendpengene i golf.

På et collegelag for menn har coachen lov til å dele ut totalt 4,5 stipend i året, mens kvinnelagene disponerer totalt 6 scholarships. Bakgrunnen for at kvinnelagene har flere stipenddollars å rutte med selv om antallet utøvere er betydelig lavere, er en føderal lov ved navn Title IX som ble vedtatt som en del av The Education Amendments i 1972. Kort fortalt forbyr denne loven diskriminering på bakgrunn av kjønnene innenfor utdanningssektoren, og derfor må universitetene kjønnsbalansere antallet idrettsstipend som deles ut. Ettersom amerikansk fotball disponerer hele 85 stipend per år på herresiden, må disse kompenseres for innen andre idretter. Nåløyet for å motta scholarship i de mindre idrettene er av denne grunn trangere for menn enn for kvinner.

Dorthea Forbrigds (nummer to fra høyre) East Carolina University.

Blant herrene er det vanlig å ha cirka ti golfspillere på et collegelag. Dette betyr at noen ikke har stipend i det hele tatt, men fremdeles er en del av laget med de øvrige fordelene det innebærer. Disse spillerne ofrer mye fritid til fordel for trening, i håp om å spille seg til et stipend i løpet av de fire årene ved skolen. De fleste golfspillere mottar kun et delvis stipend, mens de aller beste spillere på laget oppnår tilnærmet fullt scholarship. Dette er en kabal som coachen må få til å gå opp hvert år.

På kvinnesiden er det vanlig at laget består av færre spillere, og dermed får også hver enkelt spiller automatisk en større del av kaka. At «Title IX» skaper en slik skjevdeling mellom spillere av forskjellig kjønn som bedriver samme idrett, har vært svært omdiskutert helt siden loven ble vedtatt.

Helt frem til 2017 var universitetene bundet av sine stipendkontrakter for kun ett år av gangen. I praksis betydde dette at coachene kunne bryte sine avtaler uten videre dersom spillerne ikke leverte tilfredsstillende resultater. Disse reglene ble nylig endret og under dagens reglement må skolene hedre sine kontrakter såfremt spillerne ikke tester positivt for dopingmidler eller bryter andre disiplinærregler. Dette har gitt spillerne en større arbeidstrygghet enn tidligere og må kunne sies å være en lang mer rettferdig ordning.

Alle utøvere må til enhver tid opprettholde et Grade Point Average (GPA) på 2.0 for i det hele tatt å ha lov til å konkurrere. Dette tilsvarer et gjennomsnittlig karaktersnitt på C, og her bedømmes man på lik linje med vanlige heltidsstudenter som ikke brukes store deler av sin tid på å være toppidrettsutøver. Denne kombinasjonen av akademiske og sportslige krav i et nytt, fremmed land hvor alt foregår på et fremmed språk, oppleves ofte som overveldende for 18-årige idrettstalenter med begrenset livserfaring. Man må fort bli voksen og lære seg å disponere tiden sin effektivt, for til syvende og sist er det resultatene på golfbanen som betyr mest for coachene.

De som leverer varene og mottar fullt scholarship, får alle semesteravgifter dekket, og tildeles i tillegg månedlige lommepenger som dekker bofasiliteter, mat og øvrige levekostnader. For de som evner å forvalte pengene sine smart blir dermed hele collegeopplevelsen så godt som gratis. Ettersom ett enkelt skoleår ved de gjeveste universitetene kan koste så mye som 50 000 dollar eller mer, er stipendet i seg selv i noen tilfeller verdt flere millioner kroner. Kun 52 prosent av utøverne i NCAA Division 1 mottar idrettsstipend av en eller annen størrelse, så bare det å vise seg et athletic scholarship verdig er en prestasjon i seg selv.

 

Den eneste norske collegetreneren

Mikkel Bjerch-Andresen, som i sin tid spilte collegegolf ved Baylor University i Texas, jobber nå som assistentcoach ved Texas Tech University i prestisjefylte Big 12 Conference. Som den første norske collegecoachen gjennom tidene har han et unikt innsyn i hvordan rekrutteringsprosessen og hverdagen styres fra universitetets side.

Da Mikkel bestemte seg for å avslutte sin egen satsing som golfspiller, var det muligheten til å dele sine erfaringer med unge utøvere som lokket ham inn i coachingyrket.

– Som spiller opplevde jeg collegegolf som svært utviklende. Det å være en del av et lag og en skolekultur som er større enn en selv var noe jeg lærte mye fra. For meg var det en fin balanse mellom støtte og selvstendighet både på og utenfor golfbanen. Det var det jeg trengte som 19-åring, sier han.

Mikkel Bjerch-Andresen bor i Texas sammen med kona Hannah. Han er Norges første collegetrener. (Foto: Privat)


Når man diskuterer ulike aspekter ved collegetilværelsen, er det svært tydelig at livet som coach er mer enn bare en jobb for Bjerch-Andresen. Han ønsker å opptre som en slags mentor og føler et sterkt ansvar for å hjelpe spillerne å utvikle seg på golfbanen, i klasserommet og i livet for øvrig.

– Jeg var heldig som hadde gode mentorer og lagkamerater rundt meg, og dette var hovedgrunnen til at jeg ville bli i collegegolf. Jeg synes temaer som utvikling, læring, lagfølelse og kultur er veldig spennende. Det er utrolig givende for meg å kunne være med på å danne en kultur hvor spillerne hjelper hverandre og vokser som mennesker. Det er heller ikke til å stikke under en stol at som konkurransemenneske er det veldig gøy å fortsatt konkurrere. Selv når man blitt slått av Hovland, Ventura og co med 32 slag!

Mikkel har allerede opparbeidet seg et godt rykte som coach og omtales av sin sjef Greg Sands som et stort coachingtalent. Sands, som har vært head coach ved Texas i en årrekke, går langt i å spå en lovende trenerkarriere for bærumsgutten.

 

Coach Sands på Texas Tech er full av lovord om Mikkel Bjerch-Andresen.

 

Hverdagen til en collegespiller

Når man ankommer campus for første gang, gjerne en uke eller to før forelesningene starter, er det mye som må ordnes for å tilpasse seg en ny tilværelse. Som regel krever universitetene at man bor på campus det første året, og her kan man risikere å havne på «dorm room» med vilt fremmede, som er der av helt andre grunner enn en selv. Er man heldig, sørger coachen for at man deler rom med en av sine lagkamerater, men det finnes eksempelvis et kjent norsk stortalent som måtte finne seg i å tilbringe sitt første collegeår på hybel med en hasjrøykende medstudent.

Når det kommer til det rent studiespesifikke, har de akademiske rådgiverne til enhver tid full kontroll på hvilke krav som stilles innenfor hvilke fag, så ofte er idrettsutøvernes timeplaner fastsatt på forhånd. Dersom man mottar athletic scholarship, er alt av bøker og studieutstyr forhåndsbetalt av skolens Athletic Department, og ligger klart til henting før skolestart.

De beste golflagene disponerer gjerne egne baner av skyhøy kvalitet, med egne klubbhus og private treningsfelt kun for collegespillerne. Ofte finnes det egne svingstudioer, innendørs puttinggreener og kølleverksteder hvor man kan skifte grep eller sjekke lievinkelen på køllene. Store TV-skjermer, bordtennisbord og studierom er heller ikke uvanlig, i tilfelle man ønsker å koble av eller rydde unna litt skolearbeid mellom slagene.

Når man dukker opp til et nytt semester, er gjerne garderobeskapene fylt opp med nye sko, nytt tøy, golfhansker og treningsballer, samt andre ting man trenger for å lykkes på toppnivå. Ettersom disse skolene er helsponset av utstyrsleverandører, får spillerne tilgang til alt det seneste innen utstyr uten å betale noe for det.

Når alle orienteringsmøter er overstått og man er ferdig flyttet inn, kastes man rett inn i en hverdag som ikke gir mye tid til annet enn skole og idrett. Nøyaktig hvordan dagene disponeres, styres litt forskjellig fra skole til skole, men det er likevel en del likheter i timeplanene. NCAA krever at studentene skal være innrullert i minst tolv «credit hours» hvert semester, som tilsvarer fire fag. Spesielt innen golf velger man nesten utelukkende forelesinger som avholdes om morgenen, da ettermiddagen må holdes fri til trening.

Mange av collegegolferne forsøker å få fullført forelesningene tidlig på morgenen slik at de kan bruke resten av dagen til å trene. (Foto: Joakim Mikkelsen)

Det er ikke uvanlig at det legges opp til organisert fysisk trening før skolen, og ettersom forelesningene starter 08.00, må man ofte regne med at dagens første treningsøkt starter klokken seks. Egne athletic trainers er ansvarlig for at spillerne til enhver tid er fysisk rustet for konkurranse, og i golf innebærer dette som regel variert trening innen styrke, hurtighet og bevegelighet.

Etter morgenøkta får man ofte begrenset med tid til å dusje og spise frokost, før det hastes videre til forelesning. Ikke sjeldent ser man idrettsutøvere strømme inn i klasserommet i siste liten, med ettersvette i panna og frokost mellom hendene. Om man kommer for sent til trening eller forelesning, eller har for høyt fravær over tid, straffes dette ofte med påbudte timer i lesesalen eller ekstra treningsøkter. Det stilles svært høye krav til disiplin, og har man skrevet under på kontrakt har man også gått med på å innrette seg etter coachenes krav.

Når alt av forelesninger er unnagjort, ofte rundt klokken 12, bærer det umiddelbart videre til golfbanen for organisert trening. Noen lengre lunsjpause er det sjelden tid til. Trenerne fastsetter møtetidspunkter også for golftreningen, og her varierer det litt om man styrer treningen på egenhånd eller følger et fast program.

Selv med tilgang til treningsområder vi bare kan drømme om hjemme i Norge, tilbringes mesteparten av tiden ute på banen. Der norske trenere tillegger det tekniske stor vekt, er amerikanske collegecoacher nemlig ekstremt resultatorienterte, og opptatt av tøff konkurranse i treningshverdagen.

Ettersom hver spiller har lov til å konkurrere på college i totalt fire år, er det ofte stor utskiftning i lagoppstillingen fra sesong til sesong. Når man reiser rundt på turneringer er det alltid fem spillere som representerer skolen, og hvem disse fem blir, avgjøres som oftest ved amerikansk uttak. Coachen setter som regel opp en intern turnering over 3-6 runder på lokale baner, med annonserte uttakskriterier i forkant. Som regel er det opp til coachen å ta ut noen spillere helt etter egne preferanser, mens noen av plassene forbeholdes de som spiller best i kvalifiseringen. Dette gir turneringslik matching i treningshverdagen og er således svært nyttig, men for internasjonale spillere kommer dette brutale uttakssystemet ofte som et lite sjokk.

En runde golf tar som kjent lang tid, og dermed blir det som regel kveld før man er tilbake på campus. Så fort man har fått i seg middag og gjort unna det mest presserende skolearbeidet, begynner klokka allerede å nærme seg leggetid. Neste dag er det på’n igjen, og om man har ambisjoner om å lykkes både som student og idrettsutøver, må man simpelthen akseptere at det periodevis går hardt utover søvnen.

 

Slik er turneringene

Lenge før sesongen slås i gang, har coachen allerede spikret turneringsprogrammet. Disse oppsettene baserer seg på invitasjoner fra andre universiteter, hvor de største turneringene på de fineste banene naturlig nok tiltrekker seg de beste skolene. Det konkurreres ofte på svært eksklusive baner over hele landet, inkludert mange av de anleggene som står som vertskap for majorturneringer og andre store proffturneringer. Collegeidretten har en ekstremt høy standing i USA, og golfen er intet unntak. Derfor er det stor prestisje, selv for de mest velrenommerte country-klubbene, å arrangere viktige collegeturneringer.

Selv om sluttspillet ikke avholdes før på vårsemesteret, er høsten fremdeles viktig for skolene med tanke på å opparbeide seg ranking. Det offisielle rankingsystemet for collegegolf finner man på Golfstat.com, som oppdaterer rankinglistene av både enkeltspillere og lag fortløpende. Hvor mange lag man har slått og hvor sterke startfelt man har møtt, legges til grunn for rankingen av alle universitetene, og rankingen blant enkeltutøverne følger samme prinsipp. Rankingen på spillerne man møter, og hvor mange av disse man evner å slå, avgjør hvor høyt opp på lista man klatrer. De beste collegeturneringene gir i tillegg mange poeng på den offisielle verdensrankingen for amatører, WAGR.

Karoline Stormo (nummer to fra høyre) med Kent State da de avanserte i fjorårets NCAA-finale. (Foto: NCAA)


Som regel spiller man fire-fem turneringer på høsten, hvor formatet stort sett er det samme. Hver skole stiller med fem spillere, som alle spiller 54 hull. De fire beste scorene fra hvert lag teller fra runde til runde, så selv om en spiller skulle være så uheldig å levere en horribel førsterunde, er det fortsatt mulig å hjelpe laget ved å oppnå tellende scorer i de påfølgende rundene. Coachen forhåndsrangerer spillerne sine internt, slik at lagets beste spiller får gå ut sist med de antatt beste spillerne fra andre skoler. Livescore oppdateres hvert tredje hull på Golfstat.com, hvor det finnes separate leaderboards for lagkonkurransen og den individuelle turneringen.

Som regel er det mellom 10 og 15 universiteter i et startfelt, og i enkelte turneringer spilles de 54 hullene over kun to dager. 36 hull per dag i stekende varme er noe man bare må finne seg i, og det spilles i tillegg uten noen form for pause mellom rundene. Coachene kjører simpelthen ut på banen med ferdigpakkede lunsjer som spillerne må dytte i seg mellom slagene.

For å tiltrekke seg de sterkeste universitetene er det en evig konkurranse om å tilby de morsomste totalopplevelsene for spillerne. De fleste turneringsarrangører deler ut deltagergaver, og dette kan være alt fra treningssko med spillernes navn på, til billetter til lokale idrettsevents som NHL, NBA, NFL eller MLB som avholdes i nærområdet. Behandlingen man får som collegespiller på høyeste nivå, er ikke så veldig ulik det man opplever på PGA-touren.

Når høstsemesteret går mot slutten, får spillerne trenings- og konkurransepause med tilstrekkelig tid til å forberede seg til eksamensperioden. Også dette reguleres av NCAA. Så fort siste eksamen er gjennomført i starten av desember, setter de fleste seg på første fly hjem for å feire jul med familien.

Når julepausen er over og spillerne returnerer til campus, er det rett på sak med nye uttaksturneringer. På vårsemesteret er turneringsprogrammet enda tettere, og i april intensiveres konkurransen med sluttspill i de ulike ligaene. Hver conference har først sitt eget mesterskap, hvor rivaleriet mellom skolene kommer til overflaten på sitt aller sterkeste. I tillegg til at det kåres Conference Champions både for lag og enkeltspillere, er dette også siste mulighet til å spille seg inn i NCAA-sluttspillet for skoler som ikke allerede er kvalifisert.

Collegesesongen kulminerer i NCAA-finalen. (Foto: Getty Images)


Til NCAA Regionals, det innledende steget i sluttspillet, er det drøyt 60 lag som blir invitert basert på ranking. Et fåtall enkeltspillere som representerer lag som ikke maktet å kvalifisere seg, inviteres også hit. Regional-turneringene spilles på seks forskjellige baner spredt over hele USA, og kun de fem beste lagene fra hver bane går videre til The NCAA Championship.

NCAA-mesterskapet er det største man kan delta i som collegespiller, og her samles det aller beste fra hele landet. På listen over vinnere finner man navn som Tiger Woods, Phil Mickelson, Luke Donald, Thomas Pieters og Ben Crenshaw, for å nevne noen. Bare det å kvalifisere seg anses som en stor bragd, og turneringen i sin helhet vises live på Golf Channel.

De tre første rundene i NCAA Championship arrangeres som en vanlig slagspillsturnering, hvor den individuelle vinneren kåres. Lagscorene i de innledende rundene avgjør også hvilke åtte lag som går videre til kvartfinaler, som avgjøres i form av matchplay. Her måles det krefter i singelmatcher, og laget som står igjen til slutt kan med stolthet kalle seg NCAA Champion. Dette er den ultimate drømmen for samtlige coacher, som ofte har gunstige bonusavtaler som baseres på hvor langt de når i sluttspillet.

En av de mestvinnende skolene i NCAA-historien er Oklahoma State University, som er kjent som ett av de råeste stedene å komme inn for en golfspiller. I nyere tid har spillere som Rickie Fowler, Hunter Mahan, Morgan Hoffman og Charles Howell III spilt her, i tillegg til de norske stortalentene Kristoffer Ventura og Viktor Hovland.

Kristoffer Ventura (nummer to fra venstre) og Viktor Hovland (nummer tre fra høyre) bidrar til at Oklahoma State University soper inn sølvtøy. 

Med praktanlegget Karsten Creek til ekslusiv disposisjon for collegespillerne og et fåtall medlemmer med dype lommebøker er dette et svært godt eksempel på akkurat hvor lukrativ tilværelsen som collegegolfer kan være. I klubbhuset er det knapt nok plass til å huse de uttallige trofeene som OSU har hentet hjem gjennom årene. Signerte bagger og donerte gjenstander fra tidligere storspillere fyller hver krik og hver krok, og gir følelsen av at man er del av noe stort hver gang man ikler seg den oransje skoleuniformen. Driving-rangen har utslagssteder på alle ender, slik at man kan velge hvor man til enhver tid vil stå basert på vindretning. Det finnes en haug med treningsgreener med ulik gresstype, slik at man kan forberede seg best mulig på det som venter i nærest forestående turnering.

Golfbanen i seg selv er av høyeste internasjonale standard, og rangeres hvert år som en av USAs vanskeligste. I restauranten spiser og drikker man til stor del på skolens regning. Privatflyet som benyttes til og fra turnering, er det også universitetet og dets rike onkler som betaler for. Absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og man har de beste forutsetninger for å bygge et fundament for en fremtidig proffkarriere.

Det er lite å utsette på fasilitetene til de største Universitetene. Her står Kristoffer Ventura på Oklahoma States basketballbane. (Foto: Joakim Mikkelsen)


Selv om Oklahoma State er helt i toppen når det gjelder fasiliteter, er Cowboyene i Stillwater slett ikke alene. Skoler som Arizona State, Texas Tech, Stanford, Texas, Michigan, Georgia og Florida har også sine helt egne golfbaner som bærer universitets navn. Disse anleggene fungerer som rekrutteringsverktøy for coachene, og de seneste årene er det flere og flere skoler som har fått sin egen bane eller som har bygget treningsområder av høyeste internasjonale standard.

Det er vanskelig å forestille seg de ressursene som ligger bak et hardt satsende golflag før man ser det med egne øyne. På mange måter kan disse lagene sammenlignes med helprofesjonelle privatlag i andre idretter, med tilsynelatende utømmelige pengepunger. Den eneste forskjellen er at utøverne ikke får betalt for sine tjenester.

Kontroverser

En av de største diskusjonene i og rundt collegeidrett, omhandler nettopp kompensasjon av utøvere. Ettersom dette per definisjon er amatøridrett, har man ikke lov til å motta penger som collegespiller. Av de astronomiske summene som de ulike lagene drar inn for NCAA, ligaene og universitetene, havner ikke én eneste dollar hos utøverne.

Nick Saban, som er head coach for det amerikanske fotballaget på University of Alabama, har en grunnlønn på omkring 11 millioner dollar i året. Hans kollegaer ved andre FBS-skoler soper også inn dollarbeløp i millionklassen. Beløpene i idretter som golf er av naturlige årsaker langt lavere, men også her er det flere og flere coacher som tjener hundretusener av dollar hvert år.

Nick Saban, treneren i amerikansk fotball til University of Alabama, har en svimlende årslønn på 11 millioner dollar i året – eller 85 millioner kroner. (Foto: Getty Images)


NCAA estimerer at cirka to prosent av collegeutøverne vil tre inn i de profesjonelles rekker. I praksis betyr dette at kun de aller færreste vil få muligheten til å tjene penger på sin idrett, mens alle i kretsen rundt utøverne soper inn ubegripelige summer på deres prestasjoner. Mange mener at spillerne, som til syvende og sist er de som tiltrekker seg millioner av TV-seere, bør få sin rettmessige del av kaka.

Debatten om økonomisk kompensasjon for collegeutøvere har pågått lenge, men har intensivert seg kraftig de siste årene. Store stjerner innen en rekke idretter har stått frem og uttalt seg om rovdrift på «college kids», og mange mener at reglementet er brutalt urettferdig. NCAA står imidlertid fast på sitt og mener at utdannelsen de sponses med, er betaling i seg selv.

Dette argumentet er i mange tilfeller godt, når man tar i betraktning alt som investeres i hver enkelt spiller. For golfspillere, som kun genererer inntekter ved hjelp av fundraiser-turneringer med store sponsorer, kan man nok konkludere med at kompensasjonen er mer enn rettferdig. Om man legger sammen totalkostnaden for en golfspiller over fire år, med stipend, utstyr, reisekostnader og alt annet, blir det fort noen millioner kroner, i alle fall ved de beste skolene. Dette er slett ikke dårlig betalt for å utdanne seg gratis samtidig som man reiser rundt hele USA og spiller golf. Det ligger selvfølgelig mye hardt arbeid også bak en sterk karriere som collegegolfer, men for de mindre idrettene som driftes på inntektene fra de store, er saken likevel ganske klar.

De beste spillerne på de beste skolene i den øverste collegedivisjonen behandles nesten like godt som PGA Tour-spillere. Viktor Hovlands og Kristoffer Venturas Oklahoma State flyr med privatfly mellom turneringer hvis det er langt å reise. (Foto: Oklahoma State Men's Golf)

I de største idrettene blir imidlertid argumentasjonen om gratis utdannelse som betaling ganske enkelt plukket fra hverandre. Når man leser om stjernespillere som var store pengemaskiner på college, men som raskt falt ut i både arbeidsledighet og kriminalitet så fort de forsvant fra rampelyset, forstår man at enkelte aspekter ved systemet inviterer til heftig diskusjon.

Det som uansett er sikkert, er at collegeidretten skaper en unik tilhørighet blant fansen, med dype følelser for universitetslagene som i de fleste tilfeller varer livet ut. Som tilskuer og medstudent på collegekamp, med klassekamerater i oppmerksomhetens sentrum, føler man en nærhet til det som skjer ute på banen som blir vanskelig å matche i profesjonelle sammenhenger.

For hvert kull som uteksamineres fra ethvert universitet, vokser fanskaren i takt med inntektene som genereres, og fremgangsrike alumni føler seg obligert til å gi tilbake til skolen i form av donasjoner. Mange amerikanere er mer interessert i collegeidretten enn de profesjonelle ligaene, og paradoksalt nok skyldes nok mye av denne interessen at utøverne ikke kompenseres for sine tjenester. At collegestudenter kjemper med nebb og klør for å forsvare skolens ære har sin helt egen sjarm, og nettopp dette er kjernen av NCAA sin merkevare.
 

Nordmenn på college

Det begynner etter hvert å bli en lang liste over norske spillere som har konkurrert på øverste nivå i collegesystemet, og mange har også slått godt fra seg. For øyeblikket er det 28 norske damer og 25 menn som kombinerer golf og studier i USA.

Les også: Oversikt: Dette er de norske collegespillerne

Skandinaver har generelt sett rykte på seg for å være hardtarbeidende og strukturerte både på trening og i klasserommet, og er dermed ettertraktede rekrutter for mange coacher. Over tid ser man at universiteter som har hatt hell med nordmenn og svensker, gjerne ønsker å rekruttere flere fra disse landene. Dette har etter hvert resultert i at enkelte skoler har blitt små, norske golfkolonier. Selv om Viktor Hovland er et talent helt utenom det vanlige, kan man med sikkerhet fastslå at Kristoffer Ventura hadde en finger med i spillet i hans rekruttering til Oklahoma State.

Eksemplene er mange. Jan-Are Larsen og Lars-Petter Brovold spilte i sin tid på University of Alabama, en av de virkelige stormaktene innen college athletics. Begge disse østfoldingene gikk videre til profesjonelle golfkarrierer i Europa, og sitter fremdeles oppe om natta og følger med når Alabama spiller tittelkamp i amerikansk fotball sju tidssoner unna. For å sette ting litt i perspektiv er Justin Thomas en annen profilert spiller som har representert Alabama.

På Arizona State University utenfor Phoenix, en av de virkelige store golfskolene, har vi hatt både Knut Børsheim og Mathias Schjølberg i Sun Devils-uniformen. Selv om Knut Børsheim riktignok lyktes i å kvalifisere seg for europatouren i løpet av sin proffkarriere, er det likevel vanskelig å matche navn som Phil Mickelson, Paul Casey og Jon Rahm på listen over fremgangsrike alumni.

På Baylor University, en privat baptistskole midt i Texas, har det også vært en samling av norske golfspillere på tross av religiøse og kulturelle impulser som knapt kunne vært fjernere fra de norske. Lene Hafsten-Mørch var først ut, etterfulgt av Joakim Mikkelsen, Morten Emil Bergan, Karianne Hillås, nåværende Texas Tech-coach Mikkel Bjerch-Andresen, og ikke minst tidligere norgesmester Andreas Gjesteby.

Eksemplene på norske «collegekolonier» er mange, men det grunnlegende prinsippet ser ut til å være at coachene ønsker flere nordmenn fordi de er så fornøyde med de som allerede er der, mens spillerne på sin side gjerne tiltrekkes av universiteter hvor de vet de får selskap av andre nordmenn.

Varmt klima og muligheten til å spille hele året er ofte sterkt prioritert for norske golftalenter som flytter over dammen, og nettopp derfor er det kanskje litt merkelig at University of Denver er en av skolene som har samlet flest norske golftalenter de seneste årene.

Tonje Daffinruds opphold i Denver var en stor suksess. Kort tid etter at hun fullførte studiene, kvalifiserte hun seg til Ladies European Tour. (Foto: Getty Images)

I en kjølig by, 1600 meter over havet ved The Rocky Mountains, og en skole som konkurrerer i en av de mindre ligaene, skulle man ikke tro at dette var et sted som sto høyest på listen for ambisiøse golfere. Allikevel var det her europatour-spillerne Espen Kofstad og Tonje Daffinrud tilbragte sine collegeår. Senere ble de også etterfulgt av navn som Ole Berge Ramsnes, Petter Mikalsen og Mariell Bruun.

Da Norsk Golf besøkte Mikalsen og Bruun våren 2017, ble coachenes kjærlighet for de norske golfspillerne svært tydelig. At flere av dem har tapetsert skolens rekordbøker, har antageligvis mye med saken å gjøre, men det var tydelig at begeistringen strakk seg lenger enn bare resultater.

Ifølge kvinnelagets coach, Lindsay Kuhle, er det noe med ambisjonsnivået til nordmenn som skiller dem fra de fleste andre hun har coachet:

– Norske spillere er en drøm å coache. Siden de fleste av dem kommer hit med en drøm om å spille profesjonell golf, er de alltid så dedikerte. De trener mer enn vi kan forvente av dem, og gjør jobben min enkel.

Hun fikk sterk støtte av herrelagets coach, Erik Billinger. Da Norsk Golf var på besøk, hadde Denver nettopp avsluttet sin sesong, og lagets daværende kaptein Petter Mikalsen avsluttet sin karriere som Denver Pioneer. Det var tydelig at dette bekymret Billinger dypt.

– Vi har noen gode spillere på vei inn, men det blir vanskelig å erstatte Petter. Han har spilt stabilt og godt, og vært en god leder for de yngre. Som Lindsay sier, er det enkelt å coache nordmenn. De gjør jobben som kreves av dem i klasserommet, og trener hardt og strukturert.

På skryteveggene i Denver spiller Espen Kofstad defintivt en av hovedrollene. Som en av de mestvinnende golfspillerne i skolens historie, og utvilsomt den mest kjente på bakgrunn av OL-deltagelse og sterke resultater som proff, har han fremdeles en høy stjerne ved det anerkjente universitetet. Om du spør Espen om tiden på college, er han også full av lovord.

– Uten å ha gått på college hadde jeg aldri vært i nærheten av å bli proff. Collegegolf var en fantastisk arena for utvikling golfmessig, som forberedte meg på livet på touren, og det å bo fire år hjemmefra er jo også bra voksenopplæring, sier Espen.

Collegegolf forberedte Espen Kofstad til livet på touren. (Foto: University of Denver)


Etter sine fire år med collegegolf i Denver tok Espen umiddelbart steget inn i de profesjonelles rekker og hevdet seg på europeisk toppnivå nærmest umiddelbart.

Det finnes utallige eksempler på norske golfspillere som har forbedret seg enormt i løpet av kort tid på college. De fleste som har opplevd suksess og levert gode resultater, gir som oftest konkurransekulturen og treningsforholdene store deler av æren. Enkelte lar seg inspirere av å være en del av noe stort, og motiveres således til å trene enda hardere. Andre faller igjennom på det sportslige, men lykkes desto bedre i klasserommet.

Mange norske hobbygolfere har hørt om collegegolf, uten at de vet så altfor mye om hva som foregår ved universitetene på den andre siden av Atlanteren. Men det er alstå ikke uten grunn at collegelogoene dukker opp ved siden av spillernes navn under PGA Tour-sendinger. Nivået på de beste collegespillerne er ekstremt høyt, og konkurransen i de tøffeste ligaene blir bare tøffere og tøffere. Amerikanerne vet at den neste store stjerna antageligvis spiller collegegolf der ute et eller annet sted, rett og slett fordi historie og statistikk sjeldent lyver. Blant disse, på noen av de gjeveste skolene i de sterkeste ligaene, har vi altså nordmenn som er fast inventar i startoppstillingen.

Noen av dem vinner store turneringer, og er blant verdens høyest rankede amatører. Nå venter vi bare på den neste som slår igjennom og gjør det stort også blant de profesjonelle.


Norsk Golf ønsker at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ber om en saklig og respektfull tone i kommentarfeltet. Vi tillater ikke banning, diskriminerende utsagn, utskjelling av andre debattanter, enkeltpersoner og grupper.

Innlegg som ikke er skrevet med fullt navn vil bli noe strengere moderert. Vi fjerner alle innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom. Gjentatte brudd på reglene kan føre til utestengelse.