Skråblikk: Golf – siste utpost av førtiårskrisen

Skråblikk: Golf – siste utpost av førtiårskrisen

Tromsøværingen Ronny Fyhn Hansens første møte med golfsporten ble av det frustrerende slaget. Les hans hysteriske skråblikk på golfsporten.

Heroinknekk, stålkøller og sprengkåte gråmåser

av Ronny Fyhn Hansen

(Denne teksten er opprinnelig publisert på Ronnys blogg, iskanten.com)

 

Golf.

Tweed.

Plastikkopererte skipsmeglere med privatsjåfør. Humprey Von Goldenshower. Yeees. Beautiful.

Bedriftsidrett for frimurerlosjen. Rolls satans Rolls.

Om Ronny Fyhn Hansen:
En enkel tromsøværing i eksil på landet. Høylytt, frittalende, for stor i kjeften, men langt fra selvhøytidelig. Glødende opptatt av sykkel, Liverpool FC og i følge min kone «utrolig mye annet rart». Står med begge bena i en absurd midtlivskrise som hittil har kostet meg en halv årslønn i sportsutstyr for en idrett man kan utøve i fire måneder av året her oppe på Russegrensa. Gift med Anniken, som heldigvis besitter like dårlig humoristisk sans. Siste telling viser at vi har tre herlige barn i et avansert logistikknettverk med dobbelt så mange foreldre involvert. Jobber for bøndene. De siste arbeidsfolk. Dette er livet på iskanten.

Jævlig langt fra Anfield Road. Fra Raga Rockers. Fra svettelukt, gjørme, harden the fuck up og kragebeinsbrudd.

Golf. Siste utpost av førtiårskrisen. Det mørkeste stedet jeg aldri skulle besøke.

Harstad, 25.12.2005 kl 04:35. Det er ca ti timer siden en lykkelig familie startet åpningen av julegavene. Og ca ni og en halv time siden barna forstod at dette skulle bli en slik jul. At glede skulle snus til mørke i løpet av timer. Stemningen snudde ved åpningen av en enkel pakke som egentlig var til husets eldste sønn, men «også litt til oss alle». Delegave, altså. Alle dårlige idèers mor.

Buzz.

Og hypen var kjent; Playstation Buzz var en del teknologi, en del kunnskap, og roten til alt vondt i et ekteskap mellom to overutviklede vinnerinstinkt – en hel del konkurranse.

Ti timer senere sitter min elskede – i brettspillmiljøet kjent som «JukseBerg»- og hamrer løs på en «buzzer». Frekvensen ligger rundt tretti trykk i sekundet. Stikka gløder, mens høyra hamrer løs som en hakkespett på speed. I en stol ved siden av sitter jeg, i brettspillmiljøet kjent som «NaziHansen», og leser demonstrativt høyt fra en paragraf i manualen jeg er overbevist kan tolkes dithen at intensjonen med spillet IKKE er å trykke så fort du klarer, for så å tilfeldig gamble på et av fire svaralternativ. JukseBerg, derimot, er overbevist om at hun har funnet et glipp i systemet, og svarer med å øke frekvensen. Jeg er sukkerhøy som en treåring etter å ha raidet julestrømpene til barna, og kontrer med å lese lovteksten enda høyere, før jeg minner henne på det som fortsatt er et åpent sår i ekteskapet – den gangen jeg tok en legendarisk seier i Singstar, og hun stilte på Elkjøp tredje juledag kl 07:55 for å reklamere på både spillet og konsollen på grunn av en «åpenbar programmeringsfeil i The sun always shines on TV«.

I ti år har vi dukket unna kuler. NaziHansen og JukseBerg stiller ikke på hver sin banehalvdel. Ingen flere konkurranser. Og ekteskapet lever i beste velgående, så når idèen om at vi sammen skal begynne på golfkurs kommer, sier det seg selv at jeg sitter med hele kroppsvekta på bakbeina og brånekter. Tweed, JukseBerg, NaziHansen, et komplekst regelverk, førti varmegrader og jernkøller. Kjempeplan.

Over. Mitt. Lik.

Så jeg begynner på golf.

Røkenes, 06.09.16 kl 18:00. Golfkurs. Utforbakken startet fra første stavtak. Etter fem minutter med Powerpoint var vi ute i frisk luft. På en «driving range». Jeg er sedvanlig kjepphøy og klar til å sende scudraketter til nabokommunen. På dette tidspunktet er faktisk troen på eget potensial i en ny sport fortsatt på topp. Vi henter en bøtte med baller. Jeg rekker så vidt å kommentere at dette sannsynligvis er de eneste bøttene losjemedlemmene noen sinne har båret selv, før fyren ved siden av sender au pairen ned etter en ny.

Jeg inntar heroinknekk i knærne, ber kurset om oppmerksomhet, trekker syverjernet bak, og skyter det frem som et prosjektil i retning ballen. Med sylskarp presisjon treffer det… ingenting

Rangen ligger en halv kilometer fra nærmeste bondegård, og mens instruktøren fortvilet prøver å fortelle meg det grunnleggende om et golfslag, insisterer jeg på at jeg «lett gjør hingsten på nabotunet til en vallak med et syverjern herfra». Instruktøren innser at denne fyren har for stort hode til å lære på den myke måten, så han lar meg slå. Mitt første golfslag. Jeg inntar heroinknekk i knærne, ber kurset om oppmerksomhet, trekker syverjernet bak, og skyter det frem som et prosjektil i retning ballen. Med sylskarp presisjon treffer det… ingenting. Jeg slår et kjempehull i luften. Mitt første kjempehull. Det skulle bli flere. Min reaksjon er selvsagt å gjenta. Litt raskere, og litt mindre konsentrert, men ut fra teorien om at dersom jeg skynder meg å treffe perfekt på forsøk to, så har alle andre tilstede glemt fadesen på forsøk en. Luft igjen. Det gjentar seg med økende fart og tilsvarende desperasjon på forsøk tre, fire og fem. Jeg står nå og sveiver som en helikopterrotor, i det jeg kjenner instruktøren legge begge armene rundt meg bakfra. Han klemmer til turtallet avtar. «Så, Hansen», halvt hvisker han, sååååååja. Dette skal vi få til, Hansen. Om ikke i høst..»

Instruktøren innser at han må ivareta sikkerheten til de øvrige kursdeltagerne, og blåser av seansen med hardtslående langkøller. Vi skal introduseres for putting. Det er jo oppløftende i seg selv, for jeg er normalt ok på å putte ting. Jeg mener, jeg klarer å putte føttene i skoene hver morgen, jeg putter hendene i lomma helt uproblematisk, og jeg putter med jevne mellomrom klær i vaskemaskinen. Min elskede er helt i verdenstoppen på å putte varer i en handlevogn, så denne biten her har jeg tro på. Jeg får beskjed om å slippe ballen ned et par meter fra hullet. Instruktøren gjør et nytt fånyttes forsøk på å formidle teknikkinstruksjoner. Noe om «kontakt med hoften». Jeg er såpass stiv at fysioterapeauten min ønsket å vise meg frem på en konferanse, så disse hoftene har vært ukontaktet siden åttitallet. Kølla er kortere, så jeg går litt dypere i heroinknekken. Instruktøren mumler syrlig noe om at jeg ser ut som jeg «driter i et tornekratt», men jeg vet tross alt best. Jeg beregner ballbane, vind, gressforhold og svingstyrke med millimeterpresisjon, og lar putteren falle som en balansert pendel mot ballen. Grasiøs perfeksjon.

Ballen stanser en meter unna meg, og like langt fra hullet. Like før jeg går i svart over forbannelse av den elendige putteren jeg har fått utdelt, hører jeg lyden av en ny ball som slås langt bak meg. Et lite sekund blir det stille, og ballen passerer min venstre fot i perfekt bane. Stillheten brytes av et «plopp» i det min kones første put lander klokkerent i hullet, etterfulgt av det som minner mest om en back som nettopp har scoret et kampavgjørende touchdown i Superbowl. HOAAH, HOAAH, HOAHHH!!! Jeg trenger ikke snu meg. Jeg lukker øynene, og forblir i heroinknekken. Scenen bak meg har jeg sett før. I en sofa julen 2005. JukseBerg med kølla i venstre hånd hevet over hodet, mens hun sender høyrehooker ut i lufta. 

Det er sannsynligvis den mest frustrerende satans aktiviteten verden har sett siden byggingen av pyramidene. Dette kombineres med et etikettehysteri som får et britisk kongebryllup til å fremstå som en russefeiring

Det skal bli en lang, lang, høst.

La en ting være helt klart; golfsporten har et fundamentalt paradoks. Det er sannsynligvis den mest frustrerende satans aktiviteten verden har sett siden byggingen av pyramidene. Dette kombineres med et etikettehysteri som får et britisk kongebryllup til å fremstå som en russefeiring, og unge Hansen skal i de nærmeste ukene komme i kontakt med følelser han ikke har kjent på siden Birken 2010. Spillet er konstruertfor at du skal bli lyne, eitrende forbannet. Illsint. Samtidig skal du holde kjeft, og opptre som en nonne i en lesesal. For en introvert nordlending betyr det timesvis med sammenhengende indre bannskap, mens man samtidig skal berømme motstanderen for hennes eminente slag, og forholde seg til et fullstendig absurd regelverk utviklet av en eller annen sadistlord på sherryfylla på 1700-tallet. Det sier seg selv at dette er en demning som på et eller annet tidspunkt må briste. Før eller siden står flammene vannrett ut at trykkjelen, helvetes porter åpner seg, og edder og galle av episke proposisjoner treffer greenen på hull to på Røkenes gård golfbane i Harstad.

Det var seks varmegrader og pissregn. Jeg lå fem slag over etter første hull, fire bak kona. Jeg hadde mistet tre baller, og skulle nå finne den fjerde. Det har seg slik at denne (un)fairwayen ligger i fjæresteinene, og akkurat på denne latterlige plenen har landsdelens mest frilynte måkebestand funnet det for godt å ha hekkeplass. Det er som en jævla swingerklubb for kebabmåser. Helgeorgiene er såpass intense at de slipper halve fjærbeholdningen, før de endelig fyrer en sigg og trekker ned til torget og leter nachspiel. Bare duna ligger igjen, og her, blant to millioner hvite flekker, skulle unge Hansen for fjerde gang på samme hull forsøke å finne en hvit golfball. 

Ta inn ungene.

Jeg må la detaljene ligge. Akkurat ferdig hos psykologen. Men de inneholder et køllehull i fairway så dypt at det senere ble en bunker, golfutstyr på havets bunn, og blålys. Sånn cirka.

Og for første gang i mitt liv venter jeg på vinteren.

PS! Disse folkene bruker hanske på èn hånd. En tynn hvit skinnhanske på venstre hånd. På menn. Snakk ikke til meg om leggebarbering.



Norsk Golf ønsker at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ber om en saklig og respektfull tone i kommentarfeltet. Vi tillater ikke banning, diskriminerende utsagn, utskjelling av andre debattanter, enkeltpersoner og grupper.

Innlegg som ikke er skrevet med fullt navn vil bli noe strengere moderert. Vi fjerner alle innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom. Gjentatte brudd på reglene kan føre til utestengelse.