Blogg

Lærer av svømmeforbundets suksess

Konturene av NGFs nye toppidrettssatsing har klare likhetstrekk med arbeidet som er gjort i svømmeforbundet de siste 13 årene.

(Før du leser denne kommentaren kan det lønne seg å skumme gjennom vår artikkel der NGF redegjør for fremtidens toppidrettssatsing)

 

Da Norges Golfforbund i fjor høst lanserte sin sportslige plan i forbindelse med Golftinget i Kristiansand, var spørsmålet som var på klubbenes tillitsvalgtes lepper:

«Hvordan skal planen settes ut i livet?»

NGF har i løpet av året evaluert hele sin toppidrettssatsing fra ung til gammel, og denne uken avslører toppidrettssjef Øyvind Rojahn i Norsk Golf de viktigste elementene i NGF sin plan for videre toppidrettssatsing.

At Norge er et stykke unna målsetningen om full deltagelse i Rio med to menn og to kvinner er en underdrivelse, og for første gang på åtte år har Norge ingen nordmenn på Europa-touren. I tillegg er vår eneste spiller med full kategori på Challenge Tour sykemeldt på ubestemt tid.

Forbundet skal nå forsøke å ta de nødvendige grepene, og endringene som Øyvind Rojahn varsler denne uken, har klare likhetstrekk med hva som er blitt gjort i svømmeforbundet etter at Petter Løvberg overtok som landslagstrener i 2001.

Generalsekretær i NGF, Tor-Anders Hanssen erkjente under Golftinget at NGF har mye å lære av Løvberg. Den generelle stemningen blant forsamlingen i Kristiansand var den samme.

I løpet av 13 år har Løvberg tatt Norge fra å være en lilleputt i internasjonal målestokk, til å bli en svømmenasjon det står respekt av.

(Hvis du ønsker å lese mer detaljert om hva svømmeforbundet og Løvberg har gjort, kan du lese det her)

Løvberg presenterte for tinget noen av suksesskriteriene for norsk svømmesport. Fra 1910 til 2000 hadde norsk svømming vunnet 17 internasjonale seniormedaljer i EM og VM. Under OL i Sydney i år 2000, hadde Norge ingen svømmere kvalifisert.

I tidsrommet fra 2006 til 2012 vant Norge til gjengjeld hele 29 internasjonale seniormedaljer. I løpet av Løvbergs regjeringstid har Norge totalt hatt åtte svømmere i sommer-OL.

Når Øyvind Rojahn nå forteller oss om planene for NGFs fremtidige toppidrettssatsing, går tankene mine umiddelbart til fotavtrykkene Løvberg har etterlatt seg i norsk svømmesport.

Spesielt på to områder:

 

1. Kompetanseheving hos klubbene

Under sitt foredrag for Golftinget, fortalte Løvberg at et av de viktigste satsingsområdene har vært å involvere i klubbene i større grad. Ikke bare hos utøverne, men også blant trenerne som må føle på kroppen hva som kreves for å lykkes internasjonalt.

 ”Det nytter ikke at kun utøverne ser det internasjonale nivået, om de kommer hjem til treneren som har lagt listen på et langt lavere nivå”, sa Løvberg.

Da de norske juniorene tok gull World Cup i Japan forrige uke, ble for første gang en trener utenfor NGF-apparatet, Sandnes-pro Marcus Eidelöf, invitert med som lagkaptein. NGF hadde, i forkant av turneringen, sendt ut en invitasjon til alle klubbene med forespørsel om trenere som var interessert i å bli med som kaptein.

Rojahn går nå langt i å antyde at den tradisjonelle landslagsvirksomheten skal kuttes ut, og sier mer ansvar skal ut i klubbene og de regionale kompetansesentrene. Fremfor at NGFs landslagstrenere skal ha ansvaret for noen få spillere, skal makten ut i klubbene for å sikre flere spillere muligheten til bra oppfølging.

 

2. Prestasjon fremfor kvalifikasjon

Norsk svømming har gradvis bygget opp en prestasjonskultur og Løvberg har tatt tak i hvordan de yngre utøverne definerer suksess:

I stedet for å fokusere utelukkende på resultater, vektlegges utøvernes utvikling fra dag til dag i alle mulige ledd.

På grunn av det store resultatfokuset fra ung alder, oppstod det som Løvberg kaller en ”kvalifikasjonskultur”. Svømmerne var mer opphengt i å komme med i et mesterskap, enn å prestere når de faktisk kvalifiserte seg til nevnte mesterskap.

Øyvind Rojahn forteller om en lignende situasjon i Norge. Slik systemet er i dag er det for mange juniorer som rykker opp til Titleist Tour, misser cuten og faller tilbake til Region Tour med gang.

Når den onde sirkelen fortsetter, blir hovedmålet til slutt å kvalifisere seg til neste nivå, fremfor å utvikle seg som golfspiller.

Det er ikke mange år siden jeg selv var junior – og nettopp en slik som Rojahn omtaler.  Ved flere anledninger kvalifiserte jeg meg til det som den gang het A-tour, før jeg falt rett tilbake til B-tour umiddelbart.  

I ettertid er det enkelt å se at jeg aldri hørte hjemme på A-tour.  Det var ikke bra for motivasjonen å gang på gang få slag i trynet på et nivå jeg ikke engang var i nærheten av å høre hjemme på.  

For en ung spiller i utviklingsfasen finnes det bedre måter å definere hvor vellykket en sesong har vært, enn å telle antall ganger du har kvalifisert deg til en bestemt turnering – slik jeg gjorde den gang.

Derfor støtter jeg tankene om å innføre en felles poengrangering/Order of Merit for Region- og Titleist Tour. En spiller må prestere over flere turneringer, fremfor å oppnå et godt resultat i én turnering for å kvalifisere seg til et spill mot de aller beste.

Og har en spiller først klart bragden å kvalifisere seg til Titleist Tour, skal han eller hun bli belønnet med tre garanterte starter for å lære hva som kreves på det nivået. Slik lures forhåpentligvis færre juniorer også til å tro at de er bedre enn de egentlig er.

Inndelingen av junior-tourene i aldersgrupper blir et viktig ledd i avlingen av en prestasjonskultur fra ung alder. For hva er mest motiverende for en talentfull 13-åring? Å løfte et trofé som bevis på at man har slått sine jevnaldrende, eller kjempe seg til midt-på-treet-resultater mot fem år eldre og en halv meter høyere spillere?

En golfkarriere er lang, og da er det ikke noe vits i å ha hastverk.

 

Også på proffsiden skal det gjøres grep for å få flere spillerne til å konkurrere på et nivå tilpasset sine ferdigheter og erfaring.

Her kommer det som garantert vil bli en het potet ute i golf-Norge:

NGF har de siste tre årene snakket varmt om hvor viktig Norwegian Challenge er, ettersom dette gir norske, nyetablerte proffer frikort og en snarvei inn til Europas nest øverste nivå.

Etter evalueringen av toppidrettssatsingen, har pipen imidlertid fått en annen lyd: Øyvind Rojahn medgir at NGF har gjort spillerne en bjørnetjeneste ved å gi dem disse frikortene.

Dersom det ikke blir Norwegian Challenge i 2015, som nå virker sannsynlig ettersom turneringen verken er noen kommersiell eller publikumsmessig suksess, blir det ingen flere slike frikort til unge håpefulle.

Tanken er at alle spillere nå skal gjøre seg fortjent til alle starter. Og skal de gjøre det, må de begynne å prioritere Nordic League-turneringer.

Dette er en langsiktig tenkning som bør gjøre spillerne bedre rustet for større tourer i det lange løp. Samtidig vil veien opp til Europas beste føles enda litt lenger for spillere som er blitt skjenket både fem, ti og femten gratismuligheter på Challenge Tour.

Og som om tiden ikke gikk fort nok fra før: Uten wild cards begynner sanden i timeglasset, som allerede er i ferd med å renne ut, å renne enda litt fortere på veien til Rio i 2016.

Om golfforbundet er seriøse i sin satsing på Nordic League, er det viktig at turneringstilbudet her hjemme løftes deretter.

Det betyr at Ecco Tour må tilbake på turneringsplanen.

Mørk GK hadde dessverre ikke råd til å fortsette å arrangere Mørk Masters, og ingen andre klubber eller NGF var villige til å ta risikoen som medførte å garantere for premiepengene på 300 000 kroner.

Men én enslig proffturnering på norsk jord på herresiden er alt for lite, dersom NGF virkelig skal vise at de er seriøse med Nordic League-satsingen. 

Flere bloggposter fra Christian Døvle

Se våre blogger