Blogg

Engasjement

Selv om jeg tydeligvis har funnet en ny hobby i brevveksling med fremmede, blir det fremdeles plenty med tid til trening.

I skrivende stund befinner jeg meg i Waco, Texas, hvor jeg studerte og spilte golf for Baylor University i fire år. Det er alltid gøy å gjenforenes med gamle lagkamerater i kjente trakter, samt tilbringe litt tid på det jeg nærmest anser som min andre hjemmebane.
Å trene alene har en tendens til å bli litt kjedelig iblant, så det er selvfølgelig veldig hyggelig å få litt forandring og konkurranse på treningsfeltet.

På lørdag var det amerikansk fotball som sto på programmet her, og som forventet ble gjestene sendt hjem i tårer etter et knusende nederlag. Baylor-laget ser veldig bra ut i år, og etter tre strake seire i sesongåpningen stilles det store forventinger til fortsettelsen. Med 42,000 tilskuere på tribunen var det som vanlig fantastisk stemning på stadion, og så lenge laget fortsetter å vinne blir det nok stadig flere fans som dukker opp for hver kamp.

Neste uke bærer det til Lake Charles, Louisiana for å spille en turnering på Adams Tour´en. Dette blir en slags oppvarming til Q School for min del, og jeg ser frem til en fin uke med gode venner. Min gamle assistentcoach fra Baylor, Austin Burk, har nemlig fått jobben som hovedtrener ved McNeese State University i nettopp Lake Charles, så sammen med noen andre Baylor-spillere skal jeg bo hos han.

Innen den tid blir det mye trening og spill litt her og der. Å finne den perfekte balansen mellom trening og banespill er alltid en utfordring, men jo nærmere Q School jeg kommer, desto mer fokus vil det bli på å få ballen i hullet og en bra score på veggen.

Når det gjelder min nye posisjon som Esten O. Sæthers ”brevvenn,” var det veldig hyggelig at såpass mange satte pris på det jeg skrev i forbindelse med hans kommentar om Tutta. Hvorfor jeg bestemte meg for å skrive dette brevet vet jeg ikke helt, men det er vel ingen hemmelighet at jeg og en del andre ble provosert av hans skriverier.

Det store engasjementet som oppsto da min mail ble lagt ut her på norskgolf.no hadde jeg ikke forventet, men det er selvfølgelig bare gøy med temperatur og debatt. Å tro at alle kan komme til enighet i en slik diskusjon ville vært naivt, men jeg syntes uansett det var verdt min tid å kommentere Sæthers kommentar.

For meg virket det simpelt og uforståelig å skrive en slik tekst etter en stor idrettsprestasjon, spesielt med tanke på hvordan norske medier pleier å reagere når en nordmann får til noe bra.
Begrunnelsen jeg fikk av Esten i ettertid, syntes jeg også var litt tynn (Han var lei av at de tradisjonelle norske idrettene snakkes ned så fort noen presterer i idretter vi ikke er vant til å hevde oss i.)

At de ”tradisjonelle norske idrettene” snakkes ned er jeg rett og slett ikke enig i. Jeg mener på ingen måte at norsk vinteridrett ikke fortjener den mediedekningen den får, men med tanke på at det meste av skisport sendes direkte på norsk TV og skrives om i øst og vest, skjønner jeg ikke helt hvor denne ideen om nedsnakking kommer fra.

Jeg føler at det jeg skrev forrige uke dekket ganske mye, men det er fortsatt mange ting som kan diskuteres i det uendelige.
Hvem som er de største er kanskje ikke så viktig, men jeg syns uansett det er urettferdig at Tutta og golf må motarbeide slike negative krefter når det egentlig er tid for å feire.

Om det er noe som snakkes ned i norske medier, synes jeg slett ikke det er de ”tradisjonelle” idrettene. At Tutta ble beskrevet som en av de største vi har etter hennes seier i Evian Championship, synes jeg var helt naturlig og i aller høyeste grad rettferdig. Dette var tydelig ikke Dagbladet-veteranen enig i, så to dager etter hennes seier valgte han derfor å skrive det han skrev.

Jeg har brukt mer enn nok tid på research for en stund, så jeg har ingen planer om å sjekke opp hva som ble skrevet i norske aviser etter Ski-VM i henholdsvis Holmenkollen i 2011 og Val di Fiemme i 2013. Jeg tviler imidlertid sterkt på at utøverne ble servert meningsløse fornærmelser av deres idrettsgrener kun noen dager etter mesterskapets slutt . . .

Responsen i kommentarfeltet til mitt ”brev” har vært stor, og jeg har tatt meg tid til å skumme igjennom de fleste innleggene. Først og fremst vil jeg takke alle som har kommet med hyggelige tilbakemeldinger og delt sine meninger med entusiasme. Dette viser at det faktisk er en del mennesker som er lidenskapelige og stolte av golf også her til lands!

Det er sikkert noen som synes at mitt ”pengefokus” i denne sammenheng er spesielt, men jeg står ved det jeg skrev. Bortsett fra subjektiv synsing om fysisk utmattelse og det ene med det andre, syns jeg det er vanskelig å måle idretter mot hverandre i annet enn pengepremier. Man kan gjerne la seg provosere av enorme pengesummer i golf og andre idretter, men uansett hvordan man vrir og vender på det, er dette styrt av interessen i markedet.

Folk som klager over de enorme pengepremiene i golf, glemmer for øvrig å se på den sjenerøse andelen av turneringenes inntekter som gis direkte tilbake til samfunnet. PGA Tour´en nærmer seg nå to milliarder dollar, altså 12 milliarder kroner, i veldedige donasjoner og er i særklasse den største idrettsorganisasjonen når det kommer til veldedighet. Om jeg ikke husker helt feil, genererte Suzann Pro Challenge i overkant av 800 000 kroner til veldedighet i løpet av en dag på Bogstad. I likhet med sponsor- og pengepremier, er ikke dette lekepenger som eksisterer bare for moros skyld . . .

Hvis man likevel ikke skal se på pengene når man skal måle ulike nivåer og prestasjoner, får man kanskje se på hvor mange som faktisk konkurrerer og satser seriøst. I golf kan man eksempelvis ikke regne med alle som har spilt minigolf i sitt liv, på lik linje med at et skipar i garasjen ikke kan regnes som langrenn på toppnivå.

Det totalte omfanget i andre idretter vet jeg ærlig talt ikke nok om, men jeg vet at tallet på satsende i golf fort blir stort.
Om man regner med spillere på PGA Tour, Web.com Tour, European Tour, Challenge Tour, Sunshine Tour, Asian Tour, OneAsia Tour, Australasian Tour, LPGA Tour, Symetra Tour, Ladies European Tour og LET Access, så er tallet på heltidssatsende spillere allerede ganske stort.

Men dette er selvfølgelig bare begynnelsen. Mindre tourer som Nordea Tour, Ecco Tour, Gecko Tour, Alps Tour, Europro Tour, Adams Tour, NGA Tour, All-American Tour og haugevis av andre minitourer må også regnes med i statistikken.

Her kryr det av spillere som trener vettet av seg i håp om å ta steget opp blant de som lever ”det gode liv” i verdenstoppen.
Her er det lite penger og lite glamour, men mye strev for å få endene til å møtes. Om man ikke har god nok kunnskap til idretten, er det imidlertid lett å se seg blind på de som spiller om millioner hver eneste uke.

I tillegg til alle disse proffene, må man regne med de utallige satsende amatørene som spiller i ulike turneringer verden over. Hvert eneste år kommer det drøssevis med spillere fra college som vil jage proffdrømmen, så det sier seg selv at det blir mange om beinet.
Når spillere fra hele verden i disse kategoriene skal legges sammen, blir nok tallet ganske gigantisk.

Det er slett ikke uvanlig at 500 spillere stiller opp i mandagskval til en vanlig turnering på PGA Tour´en. Her er det til slutt fire spillere som kommer med i turneringen, og får to dager til å gjøre seg fortjent til å klare cutten og dermed tjene penger. Ganske mye jobb og utrolig trangt nåløye for kanskje å få betalt!

På Web.com Tour, det nest øverste nivået i USA, er det gjerne om lag 300 spillere som prøver å lure seg inn i turneringer gjennom mandagskvalifisering (Dette foregår altså samtidig som ca. 500 mann prøver seg et annet sted i landet.)

Hvert år er det mange tusen som prøver seg på Q School i Europa, USA, Sør-Afrika, Australia og Asia. Og dette er altså den knallharde testen som må bestås for å få stille på startstreken i det hele tatt.

Hva slags kvalifiseringsprosedyrer som gjelder i de tradisjonelle norske idrettene, har jeg ingen kunnskap om. Men jeg mistenker at forskjellen mellom disse idrettene når det gjelder antall satsende i alle fall står i stil med differansen i pengepremier.

Og ja – jeg innser at det er forskjell på langrenn og alpint. Men å bruke f. eks heiskortsalg som argument i denne sammenheng, blir omtrent som at golfere skulle slått i bordet med greenfee-statistikk.

Av en eller annen grunn finner jeg stor glede i diskusjoner som disse. At jeg er lidenskapelig opptatt av idrett er antakeligvis ganske åpenbart, og jeg legger heller ikke skjul på at jeg er ekstra stolt av golfsporten.

Idrettsdiskusjoner er uendelige, og det er kanskje det som er det morsomme ved det hele.

Også i Sverige er golf i vinden om dagen. Her er det Henrik Stenson, som etter sin fantastiske Fedex Cup-seier skal måles opp mot de største svenske idrettsutøverne. De blågule lar seg imidlertid provosere av golfens astronomiske pengesummer, og synspunktene er mange og interessante.

Utøvere skal diskuteres på tvers av idrettsgrener som er fundamentalt helt forskjellige, og dette er – som vi har sett her hjemme den siste tiden – veldig utfordrende. Hvem som ”vinner” disse diskusjonene er egentlig ikke så viktig, det eneste som virkelig betyr noe er at de eksisterer. For uten interesse fra utsiden er det ingen idretter som har livets rett!

Nå vil jeg tro det er mange som er drittlei av min synsing om mangt og meget, så jeg tror jammen det er på tide at jeg tar et dypt magedrag og stopper opp for denne gang.

Lik det eller ei – jeg er nok tilbake her på norskgolf.no også neste uke.

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger