Blogg

Fordeler og ulemper

Scottish Hydro Challenge utviklet seg etter hvert til å bli en turnering av det litt merkelige slaget.

Etter tre dager med tilnærmet perfekte golfforhold og tilhørende lave scorer, skulle Skottland vise sitt sanne jeg den siste dagen. Ekstreme mengder regn, ubegripelig vindstyrke og varmegrader som glimtet med sitt fravær, gjorde finaledagen til en relativt grusom opplevelse. Grunnet god ball striking holdt jeg scoren sånn halvveis sammen ganske lenge, før slagene rant på mot slutten av runden.

Ettersom jeg lå og vaket på bunnen blant de som hadde klart cutten, fikk dette riktignok ikke så altfor mye å si når det skulle gjøres opp til slutt. Det som var en anelse verre for meg og alle de andre i feltet, var imidlertid konsekvensen av at Challenge Tour´en valgte å gjenoppstarte spillet klokken 14.00 etter et langt regnavbrudd, når enkelte ikke hadde fått startet sin runde i det hele tatt.

Sponsoren som hadde betalt gildet ville at det skulle fullføres til enhver pris, slik at de fikk noe igjen for pengene de hadde spyttet inn og for TV-teamet de hadde hyret. Prisen som måtte betales var at mer eller mindre samtlige spillere misset sine fly og måtte finne nye måter å komme seg hjem på sent denne søndagskvelden.

Jeg spilte med Jose Filipe Lima, en tidligere Europatour-spiller fra Portugal, samt Adrien Bernadet fra Frankrike. Disse gutta ruslet rundt på banen under spillet med Air France på telefonen, i håp om å få kommet seg hjem eller eventuelt til neste turnering. Det var med andre ord en relativt uvanlig setting med tanke på at dette tross alt var en proffturnering på ganske høyt nivå . . .

At man er avhengig av at de med pengesekken er fornøyde, har alle skjønt for lenge siden, men når enkelte vurderer å faktisk trekke seg fra finalerunden og akseptere boten dette fører til, har det kanskje gått litt langt. Livet på Challenge Tour´en er på ingen måte veldig lukrativt, og litt enkel matematikk tilsa simpelthen at antatte prispenger ikke ville overgå prisen for en ny flybillett.

Vi løste dette sirkuset med å skaffe en ny billett til Oslo mandag morgen, etter en ekstra natt på hotell i Aberdeen. Her bodde vi tre mann - Knut Børsheim, Niklas Lemke og meg - på et lite dobbeltrom. Siden jeg er minst av oss, ble det jeg som måtte sitte med bagasjen på fanget i den knøttlille leiebilen i to timer, samt innfinne meg med å sove på gulvet når vi omsider kom oss til hotellet.

At vi mente et og annet om golflivets utfordringer på dette tidspunkt skal jeg ikke legge skjul på. Jeg har for lengst skjønt at alle yrker kommer med sine fordeler og ulemper, men det finnes jo fremdeles de som lever i Disneyland og tror at de som spiller golf er fritatt for medaljens bakside. Mange ville nok fått seg en overraskelse om de hadde fotfulgt den gjennomsnittlige spiller på for eksempel Challenge Tour´en i en uke.

De som har fulgt med denne bloggen en stund, begynner sikkert å se seg lei av mine selvrepeterende beretninger om spillet. Å klare cutten denne uka var selvfølgelig moro, men jeg satt fremdeles igjen med en relativt råtten bismak likevel. Puttingen, som jeg har slitt med hele året, nådde faktisk det jeg vil kalle en ”all-time low” denne turneringen. Jeg vil strekke meg til å si at jeg aldri har slått ballen så bra som jeg gjorde nå, kanskje med unntak av fjorårets Q School og da jeg vant Big 12 Championship på college. Forskjellen den gang var at jeg brukte langputter, og at jeg ikke trengte å bekymre meg for dens fremtid.

Nå har jeg begynt å bruke tradisjonell putter rett og slett for å tenke langsiktig, og det har vist seg å by på ganske store problemer rundt hullet. De første tre rundene traff jeg henholdsvis 16, 17, og 17 greener og hadde så mange åpenbare birdiemuligheter at det var smått utrolig at jeg ikke var mer enn fire under par. Statistikken for den siste runden har jeg ikke turt å gjøre enda, men jeg vet i alle fall at jeg hadde fire treputter og noe såpass pinlig som en fireputt som prydet toppen av kransekaka.

Teknikken har jeg fått bekreftet at er mer enn bra nok i seg selv, men noe svikter altså fullstendig når jeg begir meg ut på greenene under turneringspress. Om jeg ikke kommer opp med noen gode løsninger snart, tror jeg nesten jeg må søke om plass ved Prinsesse Märtha´s engleskole i håp om rask og effektiv helbredelse.

Før dette sklir helt ut og minner mer om en fjortisdagbok enn en golfblogg, tror jeg det er best å runde av for denne gang. Jeg er tilbake neste uke, forhåpentligvis sterkere!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger