Blogg

Godt nytt år!

Nå som 2012 er historie, er det på tide å se tilbake på året som har gått.

Denne sesongen har vært svært lærerik for min del, og på tross av en del opp og ned må jeg i sum si meg fornøyd med det jeg har prestert.

Collegesesongen startet med et brak midt i februar, da jeg vant den første turneringen i mitt siste semester som Baylorbjørn. San Antonio var åstedet, og etter tre runder med bra i spill i dårlige forhold måtte jeg ut i omspill med en franskmann fra rivalskolen Texas Tech. 

På det tredje omspillshullet gjorde motstanderen bogey, og jeg kunne stolt konstatere at min andre collegeseier var et faktum.

I vår neste turnering lå jeg an til seier, men med en trist bogey på mitt siste hull måtte jeg ta til takke med andreplassen i et meget sterkt startfelt. Jeg var likevel fornøyd, og kunne forlate California-ørkenen med et smil.

De påfølgende ukene bestod av solid spill fra meg, uten at jeg klarte å gå helt til topps. At jeg hadde det godt var det imidlertid ingen tvil om, og et av mine beste minner fra tiden på Baylor kom da vi spilte i Augusta State University sin turnering, helgen før The Masters.

Den påfølgende mandagen overvar vi første innspillsrunde på Augusta National Golf Club, og dette var en fantastisk opplevelse og tilsvarende sterk inspirasjonskilde.

Collegekarrierens aller største høydepunkt kom i The Big 12 Championship i slutten av april. Etter å ha blitt urettmessig vraket fra det europeiske Palmer Cup-laget rett før turneringen, smakte det ekstra godt å slå Jordan Spieth og andre store profiler. Denne seieren skaffet meg plass på en eksklusiv vinnerliste som inneholder navn som Rickie Fowler og Hunter Mahan, for å nevne noen.

Jeg ble senere utnevnt til All-American og var en av finalistene til den prestisjetunge Byron Nelson Award. I begynnelsen av mai måned var jeg ferdig som student på Baylor University, og rett etterpå spilte jeg min siste collegeturnering med min far som tilskuer. Dette var selvfølgelig trist og vemodig, men samtidig var jeg veldig klar for å gjøre min debut som proff så fort som mulig. Jeg hadde store ambisjoner, og gledet meg til å komme i gang.

Jeg klarte cut´en i min første turnering på Challenge Tour i Sveits, og var ved veldig godt mot. En begredelig helg skulle imidlertid vise seg å være starten på en råtten periode som føltes som om den varte i flere år. 

Den neste uka, i Italia, var nok den mest spennende turneringen jeg spilte på Challenge Tour i 2012, men av helt feil grunn. Etter 12 hull på den første runden klarte jeg å bli stukket av en gjeng med jordveps, og kroppen reagerte selvfølgelig på verste tenkelige måte. Med svært redusert hatthøyde måtte jeg bryte turneringen og reise hjem til mor.

Bare noen dager senere bar det til England, hvor jeg spilte som en skadeskutt kråke og misset cut´en med glans. Nok en gang bar det hjem til moderlandet i skuffelse, bare for å reise videre til Finland noen dager senere. Også her ble det tidlig exit, og det kreves ikke Mensa-medlemskap for å forstå at jeg begynte å bli rimelig lei.

Mandagen før Norwegian Challenge på Byneset, var det duket for ToppGolf Charity Invitational på Haga Golfklubb. Her fikk jeg til en bra runde i regnværet, og delte til slutt seieren med Espen Kofstad. Bare noen timer senere satte jeg kursen mot Trondheim, hvor jeg hadde med en barndomskamerat som hadde fått jobben som køllebærer.

Her spilte jeg tidvis veldig god golf, men en kombinasjon av dårlig putting og mangel av flyt førte til jeg at misset ytterligere en cut. På dette tidspunkt hadde jeg mest lyst til å knekke samtlige køller i bagen, og med motivasjonen i dass trakk jeg meg fra neste ukes Challenge Tour i Danmark.

På vei hjem fra Trondheim fristet det å slenge golfutstyret, som fremdeles var intakt, i Mjøsa ved første anledning. 

Jeg kjørte videre og sov i min egen seng den uka isteden, men turnering ble det til slutt likevel. Med åtte under par på tre runder vant jeg til slutt Norges Cup på Kongsberg, og dette var en fin opptur selv om det ikke var noen kjempestor turnering.

Det at jeg gikk ”hundre” over par og var førsteklasses cutmisser på CT i ukene før, men reiste hjem til Norge og vant rett etterpå, sier vel egentlig sitt . . .Enten om vanskeligheten på norske golfbaner og nivået på konkurransen, eller simpelthen om hvor mystisk denne idretten kan være noen ganger. Kanskje en kombinasjon, hvem vet?

Uansett, rett etter turneringen på Kongsberg, vendte jeg nesa tilbake mot USA. Jeg hadde meldt meg på kvalet til PGA Tour´en, og håpet selvfølgelig at lykken skulle være bedre her enn i Europa. 

Etter å ha spilt en minitour for å holde meg varm i trøya, seilet jeg gjennom pre-kval i Dallas med åtte under par. I røffe forhold slet jeg meg også videre fra første steg, og det var nok ikke så mange som trodde at jeg hadde noe å stille opp med i Second Stage.

Med far på bagen på TPC Craig Ranch gikk det imidlertid veldig bra, og med 15 under par avanserte jeg til Final Stage med god margin. Dette innebar også at fatter´n måtte stumpe røyken som resultat av et tapt veddemål, og dette var naturligvis en gladnyhet i seg selv.

Dagen etterpå var jeg så heldig å bli hedret på banen under en direktesendt amerikansk fotballkamp i Waco, foran 40 000 mennesker. Med NTG på besøk og ovennevnte røykfrie far på tribunen, var dette en opplevelse jeg sent vil glemme.

I Final Stage i California noen uker senere, kom jeg aldri helt inn i den gode flyten. Jeg slo ballen veldig bra, jeg hadde trener Fredrik Enge på bagen, og alt lå til rette for nok en herlig uke på banen. Putteren var dog kranglete hele uka, og med en horribel avslutning på sisterunden endte finalesteget i nedtur. Etter å ha vært veldig høyt oppe bare en drøy uke tidligere, gråt jeg nå mine modige tårer og forlot PGA West som en slagen mann.

I skrivende stund sitter jeg hjemme på gutterommet i Drammen etter en herlig julefeiring, og gleder meg til å komme i gang igjen. Jeg har signert avtaler med Ping og Titleist for 2013, og har i tillegg blitt en del av stallen til Blue Giraffe Sports – Henrik Bjørnstads tidligere management.

For norsk golf synes jeg dette har vært et helt fantastisk år. At Espen Kofstad tok hjem sammenlagtseieren på Challenge Tour beviser at han er god nok til å spille med de beste, og jeg gleder meg til å se hvordan han vil gjøre det i sin første sesong på Europatouren.

At fighteren Marita Engzelius klarte å spille seg til rettigheter på LPGA Tour er rett og slett helt fantastisk, og det skal bli spennende å følge henne mot Tutta og resten av verdenseliten. Når det gjelder Tutta, så har vi jo blitt svært så bortskjemte. To seire på rad på aller høyeste nivå er det bare å ta seg av hatten for!

Hva 2013 vil bringe er det umulig å spå, men jeg gleder meg i alle fall til å komme i gang. Forhåpentligvis får jeg de startene jeg trenger for å skaffe meg en bedre kategori på Web.com Tour, men dette gjenstår altså å se.

Dette ble et svært langtekkelig innlegg, men sånn går det når man ligger rett ut med influensa og ikke har noe bedre å finne på.

Neste gang jeg skriver her på norskgolf.no, har ”i år” blitt til ”i fjor.”

GODT NYTTÅR!

 

 

 

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger