Blogg

Om jantelov og oppmerksomhet

Første steg av Q School nærmer seg med stormskritt, og jeg gleder meg stort til å kjenne skjelven i buksene på første tee igjen.

Forrige ukes turnering i Dallas ble ingen stor suksess, uten at jeg er nevneverdig bekymret av den grunn. Jeg fikk to fine læringsrunder med scorekort i baklomma, så nå ser jeg bare frem imot neste uke med en flokk av sommerfugler i magen. Å spille under kval-press er naturligvis nervepirrende og krevende mentalt, men det finnes ikke noe bedre enn å virkelig kjenne at man lever på golfbanen.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å bytte køller før kvalet, men da FedEx banket på døra nylig, ble fristelsen rett og slett for stor. Etter bare noen få baller på rangen var jeg forelsket i de nye Ping Anser-jernene, så det er ingen tvil om at de får være med meg ut på tur fra nå av. De gamle redskapene begynte å bli litt slitne, og siden Castle Hills-banen er kjent for sine harde og raske greener, kan det være en fordel å ha ferske grooves for å oppnå mest mulig spinn.

I dagene fremover er planen å spille 18 hull med ”turneringsgolf” hver dag. Det meste føles bra på treningsfeltet, så nå tror jeg bare det handler om å komme i konkurransemodus. Da jeg spilte for Baylor gjorde jeg dette ”ufrivillig” i form av hyppige kvalifiseringer og internkonkurranser med laget, og det er ingen tvil om at dette er nyttig trening. 

Å trene og spille med bare seg selv som konkurrent kan fort bli kjedelig, og dette går gjerne utover intensiteten og treningsverdien også. Når man spiller med andre spillere av høyt nivå oppstår det kniving automatisk, og dette tror jeg er helt nødvendig om man vil bli bedre og komme seg videre. I det siste har jeg nok blitt gående for mye for meg selv, og da er det dessverre fort gjort at det blir litt ”dødt.”

At man lærer så lenge man lever er det ingen tvil om, men jeg tror dette er spesielt sant når det gjelder golf. Av natur vil man gjerne bli servert suksess og fremgang umiddelbart, men jeg har for lengst innsett at det ikke fungerer på denne måten i idrettsverdenen. Noen utvikler seg fortere enn andre og det finnes utvilsomt ekstreme unntak, men for de ”vanlige dødelige” er det hardt arbeid over lang tid som gjelder. 

Som min kjære far alltid sier, må man ”lære seg å ete møkk og få seg en på trynet…” 

Mange vil kanskje anse dette som en høyst uortodoks metafor, og selv jeg som er Drammensgutt må nesten le litt av ordvalget. Budskapet i seg selv treffer imidlertid spikeren på hodet uavhengig av hvor man er fra: Man må tåle at ting ikke går på skinner til enhver tid.

At jeg gjerne skulle hatt en bedre start på min proffkarriere legger jeg ikke skjul på, men samtidig tror jeg bare ”det er sunt å stikke finger´n i jorda og finne ut nøyaktig hvor mye klokka er iblant.” 

Foregående sitat stammer også fra mannen som har 50 prosent skyld i min eksistens, og min tolkning av dette er at man har godt av å få seg en vekker og innse hvor god eller dårlig man er til en gitt tid.

En anonym golfentusiast delte for øvrig sin egen mening om nøyaktig hvor dårlig jeg er, her på norskgolf.no forrige uke. I kommentarfeltet til artikkelen om min prestasjon i Dallas, som for øvrig var ganske begredelig, mente en mann(?) ved navn Albatross at jeg var ”elendig” og at mitt dårlige spill derfor ikke var overraskende.

Personlig syns jeg nesten det er litt artig med slike oppgulp, da de gjerne har en motiverende effekt på meg. I tillegg er det ganske underholdende å lese hva enkelte presterer å lire av seg i bitterhetens navn, i mangelen på guts til å skrive under med sitt eget.

Bakgrunnen for å spre om seg med negativ energi har jeg likevel aldri forstått, og dessverre er det nok mange som lar seg berøre av langt mindre. I fare for å uttale meg altfor skarpt om noe jeg har lite erfaring med, skal jeg ikke komme med noen lang beretning om utfordringer i arbeidslivet. Jeg tror imidlertid de fleste har hatt dårlige dager, uker og måneder på jobben, og det har seg en gang slik at det fungerer på samme vis for idrettsutøvere også. 

Så kanskje er det en idé for Albatross, og likesinnede riddere av Jantelovens lange arm, å tenke seg om i fire sekunder før negative vibber sendes fritt ut i offentligheten. Med den komfortable anonymiteten som internett serverer oss hele veien til sofakroken, kan det kanskje virke harmløst å gulpe opp alskens snerk i fleisen på navngitte personer. I realiteten vil jeg imidlertid anta at det kun er et fåtall som nyter å få dritt slengt over skulderen uten muligheten til å svare . . .

Jeg elsker det jeg driver med, og syns det er gøy med både skryt og kritikk. At folk engasjerer seg når jeg ute og spiller anser jeg som utelukkende positivt, enten det kommer fra Arnold Albatross eller folk jeg faktisk kjenner. De aller fleste jeg møter er veldig støttende og engasjerte, og det samme gjelder kommentarer her på bloggen og andre steder. 

Jeg legger meg aldri ned og griner over de som tar glede i mine eller andres nedturer, og som i tillegg bryr seg nok til å skrive om det på internett. Tvert imot synes jeg det er smigrende at folk følger med på det jeg driver med, selv når jeg spiller som ei ku. 

I min verden virker det bare så mye mer givende å skrive noe positivt og oppmuntrende enn noe negativt og destruktivt, men i den virkelige verden er dette selvfølgelig opp til den enkelte.

Til dere som har giddet å lese helt hit, vil jeg herved utrette en stor takk for interessen for min skrivekløe samt en tilsvarende stor applaus for deres stayerevne. Dere hører fra meg igjen neste uke!

 

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger