Blogg

Om konkurransekultur

Her i Texas er det fortsatt godt og varmt, og jeg tilbringer mesteparten av min tid på treningsfeltet.

Det fine været har strukket seg lenger ut på høsten enn vanlig i disse trakter, og det er selvfølgelig veldig positivt for de med kontor ute i friluft. Mine dager går med til finpussing av det meste, med håp og planer om å stille godt rustet til steg to av Q School som går av stabelen om noen uker.

Tirsdag den 29. oktober annonseres det hvor jeg skal spille, og jeg krysser fingrene for at jeg havner på TPC Craig Ranch utenfor Dallas – samme sted som i fjor. Først når dette har blitt annonsert, kan vi legge planer for å få Mikkelsen senior tilbake over dammen for å bidra med sin ekspertise som caddie.

At det er såpass langt opphold mellom stegene er selvfølgelig positivt med tanke på hvile og forberedelser, men samtidig blir det litt kjedelig å gå og vente. Det finnes ikke så mange gode turneringsalternativer i disse trakter akkurat nå, men jeg slenger meg på noen internkonkurranser her og der.

Det er en helt annen konkurransekultur blant hobbygolferne i USA, i alle fall sammenlignet med hva jeg har sett de fleste steder i Norge. Uansett hvilket nivå de forskjellige golferne spiller på, er det alltid vennskapelig konkurranse under selskapsrundene. Formatene varierer, men uansett hvilken klubb man reiser til, kan man som regel finne en liten ”dagsturnering” som oppstår på ren impuls.

Etter hvert som folk dukker opp på golfbanen blir de invitert til å spille i skins game eller lignende, og før man vet ordet av det er det 10-15 mann på vei ut i konkurranse. Dette synes jeg er helt fantastisk, siden det skaper et helt annet trykk selv på selskapsrunder som gjør det hele litt mer spennende.

Senest forrige helg ble jeg utfordret til match av to habile hobbyspillere som fleipet med at de skulle knuse meg.
Det hele endte med at vi spilte match play, to mot en. Mine motstandere spilte en tee lenger frem enn meg og fulgte bestballformatet, hvor den beste av deres scorer på hvert hull ble målt opp mot min score. Dette ble etter hvert ganske jevnt, og selv om det ikke betydde så mye, var det nok til å skape litt mer fokus enn hva det ville vært under en vanlig ”surrerunde.”
(Jeg vant knepent på det siste hullet, for de som lurte.)

Det finnes mange forskjellige meninger om amerikansk kultur og fremgangsmåte, men at konkurranse er viktig her borte hersker det liten tvil om. Samme hva man holder på med skal det kåres en vinner, og personlig tror jeg denne mentaliteten har mye å si når enere skal skapes.

Amerikanske barn blir nok født med spissere albuer enn barn fra de fleste andre land, og verken foreldre eller trenere er redde for å sprenge grenser og dyrke vinnere. Det finnes argumenter som taler både for og imot en slik kultur, men uansett hvordan man vrir og vender på det, synes jeg det er positivt med konkurranse.

Dette står i veldig sterk kontrast til hva som er normen i Norge. Da jeg var yngre, og under den magiske 13-årsgrensen, ville jeg gjerne konkurrere så mye som mulig. Etter å ha fulgt min far rundt omkring på bandykamper omtrent fra jeg kunne gå, fikk jeg ”vinn og tap” inn med morsmelken.

Så derfor var det veldig frustrerende da jeg reiste rundt med Strømsgodset for å spille bandy- eller fotballcup, og det ikke var lov til å vinne. Alle på hele spillefeltet visste hvilke lag som var gode og hvilke som ikke var fullt så gode, men offisielt skulle det på død og liv ikke kåres en vinner. Dette forsto jeg meg aldri på, og følgelig var jeg lykkelig da vi ble gamle nok til å ha et poengsystem i seriespill, og premieutdelingene i cup besto av mer enn bare innsatsdiplomer.

Så fort jeg begynte med golf var jeg interessert i å bli så god som mulig, og i veldig ung alder ville jeg spille i turneringer. Jeg kommer derfor aldri til å glemme den første gangen jeg deltok i Sarah & Carl´s Cup på Bogstad. Nøyaktig hvor gammel jeg var husker jeg ikke, men jeg var i alle fall ikke gammel nok til å delta. Men storebroren min skulle spille, så jeg sto grytidlig opp på en lørdag for å bli med han og gamlingen på turnering.

Jeg hadde med meg mitt lille køllesett så jeg eventuelt kunne øve litt på driving rangen mens broren min var ute og spilte, men var ikke forberedt på noen turnering. Mens gruppe etter gruppe slo ut fra hull en, sto jeg misunnelig og bivånet det hele fra klubbhuset.

Ut av det blå kom imidlertid headpro på Bogstad, Stephen Newey, og satte seg ned for å slå av en prat. Han lurte på når jeg skulle slå ut, hvorpå jeg svarte at jeg var for ung til å være med. Stephen mente dette var tullprat – selvfølgelig skulle jeg spille om jeg ønsket det. Pappa forklarte for ham at jeg ikke hadde med meg alt av utstyr, og at det kanskje ikke var noe vits i å delta. Stephen syntes dette ble for dumt, og dro meg med inn i proshopen og utstyrte meg med golfballer og andre nødvendigheter, før han gikk til turneringskontoret og sa i fra at jeg skulle være med.

Dette var som julaften og bursdag på en gang, og jeg gikk ut med store øyne og spilte mine ni hull med konkurranse. Jeg tviler på at det kan ha gått så veldig bra, for det eneste jeg husker fra premieutdelingen var at broren min var oppe og hentet førstepremien fra sin klasse. Han hadde fått 43 poeng og reiste hjem med en fin pokal. Trynet mitt var grønnere enn greenene på Bogstad av ren misunnelse, og dagen etterpå bar det tilbake til golfbanen i Drammen for å øve mer.

Hadde det ikke vært for Stephen Newey hadde jeg ikke fått lov til å spille den dagen, fordi jeg ikke var gammel nok i henhold til reglementet.

Idrett kan være så mye mer enn bare sporten i seg selv, og jeg tror man kan lære mye av å konkurrere uansett hvilket nivå man er på. Når man taper, selv i ung alder, lærer man etter hvert at ting ikke alltid går som man ønsker. Når den verste skuffelsen legger seg har man imidlertid lært noe, og kanskje går det bedre neste gang. Om det ikke går bedre, har man fremdeles lært seg å håndtere et par slag i trynet.

Når man vinner lærer man at hardt arbeid lønner seg, og dette motiverer dermed til videre innsats. I tillegg er jo følelsen av å vinne fantastisk i seg selv.

Ikke alle blir tildelt de samme kortene her i verden, og så fort man blir voksen skjønner man at det finnes vinnere og tapere uansett. Ikke alle som søker på en gitt stilling kan få drømmejobben - som regel er det bare en person som vinner. Taperne må krumme nakken og se fremover mot neste mulighet.

Som vanlig har jeg nå sklidd langt ut i en avsporing til et tema som dukker opp igjen og igjen. Jeg er ingen samfunnsviter som sitter med fasitsvar, men jeg tror dette er et relevant emne i Norge generelt, og idretts-Norge spesielt.

At det er ”tabu” å vinne tror jeg ikke noen er tjent med, selv ikke de som taper. Å tape er noe dritt, men jeg tror ikke det er noe man tar skade av. Jeg har foreløpig ikke hørt om noen som har dødd av å tape, men kanskje finnes det farlige faktorer som ligger og vaker utenfor min begripelsesevne.

Jeg tror ikke store idrettsmenn som Tiger Woods og Kjetil Andre Aamodt, gode eksempler fra to vidt forskjellige grener, syns det var noe moro å tape da de var små. Det var nok ikke alltid gøy at Earl og Finn pushet dem lenger enn de trodde de hadde evner til å gå, og kanskje gikk de glipp av mye annen moro mens de trente for seg selv.

Men om du spør dem nå, vil jeg tro de er ganske takknemlige for at de hadde foreldre som turte å gjøre mer enn det som var vanlig. Eller som Henrik Bjørnstad så fint sa det, at de turte ”å tråkke opp sin egen sti” istedenfor å følge den samme veien som alle andre hadde gått.

Dette ble etter hvert mange ord om mangt og meget, men nå er det leggetid her i Texas.

Jeg skriver igjen her på norskgolf.no neste uke, så får de lese de som gidder!

Det sies så fint at det ikke er over før den feite dama synger, men ryktene vil ha det til at ei røslig slugge flyr frem og tilbake og varmer opp stemmebåndet i gangene på Alfheim Stadion . . .Om alt går etter planen skal hun nemlig synge Godset-sanger til det kjedsommelige fra og med søndag.

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger