Blogg

Travle dager

Denne uka skal tilbringes på Valderrama med Team Norway og amatørlandslaget.

I forrige uke ble det ikke tid til noen blogging fra min side, da jeg befant meg på innspilling av Golfskolen 2014 i Barcelona. Sammen med blant andre Henrik Bjørnstad blir jeg å se i denne instruksjonsserien, som etter hvert vil publiseres her på norskgolf.no og i bladet Norsk Golf. 

Jeg håper at det er noen som får noe ut av dette, og at vi har klart å formidle noen triks på en ålreit måte!

Det ble tid til en liten runde med herr Bjørnstad også, og selv om vi begge var litt rustne var det utrolig deilig å spille litt igjen. For de av dere som måtte lure kan jeg bekrefte at Norges beste spiller gjennom tidene fremdeles treffer ballen . . .

Vi er mange som har mye å lære av Henriks erfaringer, og personlig skulle jeg ønske at han var med på så mange samlinger og turneringer som mulig. Sånn har det dessverre ikke blitt, men det er jo lov å håpe på at han innlemmes mer i toppidrettssatsingen i tiden fremover.

En annen spiller som kan spille god golf er Matt Jones. Etter en høyst spektakulær avslutning vant han på PGA Tour´en for første gang i går, og med tanke på hans strålende collegekarriere på Arizona State, er det mange som mener at denne seieren ikke kom en dag for tidlig.

I 2012 fikk jeg gleden av å spille med Matt under andre steg av Q School i Texas.

Dette var i lederballen under den siste runden, og det er ikke til å stikke under en stol at jeg var hakket mer nervøs enn det han var. Matt hadde mistet kortet på PGA Tour´en og var nødt til å stille opp for å få tilbake jobben sin. Etter tre bogeys i starten av finalerunden så det en stund ut til å spøke for hans plass i Final Stage, og dermed også hans plass på neste års PGA Tour. Han skrapte imidlertid sammen en godkjent runde, og endte til slutt likt med meg på 15 under par.

I finalesteget var han betydelig sterkere enn meg, og med både barn og frue på plass, sikret han seg til slutt en plass på verdens gjeveste tour. Nå har han altså fått sin første seier, og i neste uke skal han spille Masters for første gang. Med litt mer rusk og mindre flyt under andre steg av Q School den gangen, er det umulig å vite hvor han hadde vært nå.

Golf er et mystisk spill som det er vanskelig å bli klok på. . .

Det jeg syntes var mest fascinerende med Matt Jones, var hvor raskt han spilte. Når det var hans tur til å slå, var gjerne ballen i lufta før en gjennomsnittlig spiller hadde rukket å stille seg opp. Han var rimelig unådig i kritikken av ”pace of play” på Tour´en, og fortalte meg at jeg bare måtte akseptere trege proffer og mye venting så fort som mulig.

I samme kvalturnering spilte for øvrig Andrew Loupe, som ble kjent for sin ufattelig trege rutine under Valero Texas Open for et par uker siden. Under min tid på college spilte jeg med Loupe ved flere anledninger, og det jeg husker best er at han slår noen usannsynlig lange driver. Det er sjelden man blir sjokkert over lengdene til de man spiller med, men Andrew mente han hadde lært seg å slå så hardt som mulig i sine yngre dager som baseballspiller. Dette resulterte altså i en svinghastighet som de fleste bare kan drømme om, og etter hvert kommer han nok til å sammenlignes med Bubba Watson, Dustin Johnson og de andre longhitterne på Tour´en.

Loupe er også et ekstremt eksempel på hvilke marginer som spiller inn på veien mot verdenstoppen i golf. Under ovennevnte Second Stage, hvor jeg gikk i lederball med Matt Jones, lå Loupe langt bak en kvalikplass før siste runde. 

Helt spesifikt lå han to under par totalt etter fem spilte hull, og i de fleste tilfeller ville løpet vært kjørt med tanke på avansement.

Med ni birdier de siste 13 hullene kom han seg imidlertid inn på åtte under par for dagen, og -11 totalt. Med dette havnet han på delt 19. plass, og avanserte til den store finalen med minst mulig margin.

I Final Stage sikret han seg fulle rettigheter på Web.com Tour for 2013 – igjen med minste mulige margin. På denne touren kom han seg med i Final Series (den nye veien til PGA Tour) med et nødskrik, og skaffet seg på denne måten sin plass på verdens største tour i 2014.

Hadde det ikke vært for den fantastiske sluttspurten på Second Stage i 2012, kunne Loupe fremdeles kjempet for tilværelsen på diverse minitourer . . .

Litt artig er det også å se at vinneren av Valero Texas Open i år, Steven Bowditch, avanserte fra samme bane som oss i 2012. Litt verre gikk det for øvrig for store navn som Jordan Spieth og Brooks Koepka, som hadde noen slag for mye til å avansere den gangen.

Uten at jeg skal være altfor bastant i mine uttalelser, vil jeg påstå at golf muligens er den idretten i verden hvor det finnes flest utøvere med potensiale til å vinne på høyeste nivå. Med så ufattelig mange gode spillere er det ørsmå marginer som avgjør, og dette er nok en av mange ting som gjør golf så utrolig fascinerende.

På leaderboarden fra dette kvalet finner man mange kjente navn, og det er ganske spesielt å se denne lista snart to år senere:

http://pgatq.bluegolf.com/bluegolf/pgatq12/event/pgatq1226/contest/1/leaderboard.htm

Her er det mange spillere som har tatt steg i begge retninger, og det viser i grunn at det kan skje veldig mye på kort tid!

Det får holde for denne gang – jeg må nesten benytte meg av et øyeblikks hvile mens det fremdeles er mulig.

I tillegg til en internturnering på Valderrama, skal det nemlig trenes styrke i øst og vest på neste ukes samling. Hadde det vært opp til meg skulle vi helst ha spilt to runder om dagen isteden, men vi får vel nesten gjøre som vi får beskjed om =)

 

Vi hørs!

Joakim

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger