Blogg

Vår i Texas

Det er nå ”Spring Break” på amerikanske universiteter, men det betyr på ingen måte at golfspillere eller andre collegeutøvere har tatt ferie fra sin idrett.

Denne ukelange skolepausen midtveis i semesteret benyttes som regel til reising og festing for den gjennomsnittlige collegestudent, men dette er altså ikke tilfelle for meg og mine lagkamerater.
Vår ferie er tettpakket med forskjellige lagaktiviteter, og før vi reiser til neste turnering, tar vi turen til Houston for å drifte vår årlige sponsorturnering. Her er det tidligere Baylor-studenter og fans som deltar, og vår oppgave som spillere er å hjelpe coachen med å skaffe økonomisk støtte til golflaget.
Dette er en lang dag med trivselen i sentrum, og i likhet med tidligere år skal jeg spille med noen av våre viktigste støttespillere. Mange konkurransegolfere ser på disse sponsordagene som langtekkelige og kjedelige, men selv syns jeg dette er en strålende mulighet til å møte nye mennesker og utvide mitt nettverk.

At idrett i bunn og grunn er en stor business, har jeg skjønt for lenge siden, og jeg tror det er viktig å innse at det er sponsorer og fans som gjør vår virksomhet mulig. Uten interesse fra utsiden hadde det simpelthen ikke vært mulig å ha idretten som profesjon, noe en del idrettsutøvere ser ut til å glemme fra tid til annen.
Når sponsordagen er unnagjort setter vi etter hvert kursen mot Laredo, hvor vårsemesterets tredje turnering går av stabelen. Det var her jeg vant min første collegeturnering i 2010 og havnet på en sterk tredjeplass i fjor, så jeg kjenner banen godt og har store forhåpninger om å gjøre det bra. Livescore vil finnes på www.golfstat.com fredag og lørdag, mens alltid trofaste www.baylorbears.com vil komme med ytterlige oppdatering om vårt spill.

Været i Waco har vært relativt ruskete den siste tiden, med mye vind og til dels mye nedbør. Temperaturen begynner å bli veldig trivelig, men dette havner gjerne i skyggen av regn som pisker en i ansiktet når man står over ballen. Jeg har imidlertid gjort mitt beste for å forberede meg, og synes i grunn at spillet føles veldig bra.

Forrige helg tok jeg for øvrig en tur til Dallas i håp om bedre treningsforhold, men også her var det bløtt og tungt. I ensom majestet bekjempet jeg de røffe  forholdene på Eldorado Country Club og gjorde alt jeg kunne for å holde meg tørr og varm. Det regner veldig sjelden her i Texas, men når det dårlige været først setter inn, er det ofte veldig triste forhold for en treningssugen golfspiller.

På regntunge dager hvor golf er alt annet enn moro, er det mange som spør meg hvorfor jeg gidder å stå alene på treningsfeltet. At det er andre ting som lokker når himmelen er som mørkest kan jeg på ingen måte benekte, men motivasjonen for å lykkes i det lange løp veier betraktelig tyngre enn kortvarig trivsel i min verden.

Jeg ble nylig nominert til The Byron Nelson Award, en pris som deles ut årlig til en spiller som har gjort seg spesielt bemerket i løpet av sine fire år som collegolfer. I tillegg til prestasjoner på golfbanen vil det akademiske og personlige også spille en stor rolle i denne utvelgelsen, og det er utvilsomt en stor ære å være nominert i det hele tatt.

En del av prosessen er at både jeg og min coach må skrive hvert vårt essay om hva jeg har oppnådd under min tid på Baylor, og hvorfor jeg er en verdig kandidat til å motta denne prisen. Det blir spennende å se hvem komiteen velger til slutt, men jeg skal i alle fall gjøre mitt beste for at mitt navn fortsatt er et tema når det endelige valget skal foretas.

Uansett hva som måtte skje med dette og andre ting, er det veldig gøy at min fremgang legges merke til og verdsettes her borte. Jeg forstår at det er vanskelig å forstå omfanget av collegeidrett om man ikke har opplevd det selv, men jeg er ikke redd for å si at jeg er veldig fornøyd med min egen utvikling de siste årene.

Den amerikanske kulturen er som kjent veldig konkurranseorientert, noe som passer meg ypperlig. Man får lov til å stikke seg ut og gå sine egne veier uten at dette blir uglesett og rakket ned på, og nettopp dette tror jeg er mye av grunnen til at det er så mange amerikanere på høyeste nivå i golfverdenen.
I motsetning til idretter hvor fokus ofte ligger på et lag bestående av mange utøvere, er det helt og holdent opp til den enkelte spiller å prestere på golfbanen. Dette er selvfølgelig kjempestas når ballen går dit man vil og ting går så det suser, men tilsvarende vanskelig når man slår i alle retninger og det butter imot.

For å komme seg igjennom det trange nåløyet og nå hele veien opp, tror jeg det er viktig å drite i hva utenforstående måtte mene, og heller gjøre det som fungerer best for en selv. Dette har jeg blitt betraktelig bedre på med årene, og vinnerkulturen her borte skal nok ha mye av æren for nettopp det.
Om jeg lykkes i det lange løp gjenstår enda å se, men jeg tror uansett tiden her borte har gitt meg en lærdom jeg kan ta med meg videre samme hva jeg måtte finne på senere i livet.

Jeg kommer forhåpentligvis tilbake med positive turneringsoppdateringer neste uke. Følg med!

 

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger