Blogg

VIP-plass på bogeytoget

Etter en liten endring i planene har jeg nå funnet veien til Baton Rouge, Louisiana.

Turen til Georgia viste seg dessverre å være av typen bom, for heller ikke denne gangen fikk jeg spillet til å stemme. Slagmessig var det på ingen måte noen stor høydare, men det største problemet ligger nok fremdeles i å få ballen i hullet. Den korte putteren var enda mer kranglete enn den lange jeg har brukt de siste par årene, så om ikke annet fikk jeg i alle fall konstatert hva slags puttestil jeg kommer til å bruke i tiden fremover . . .

Det er vanskelig å finne noen spilleflyt når disse mandagskvalene er det eneste man deltar i, så denne uka bestemte meg for å melde meg på en ordentlig turnering isteden. Adams Pro Tour tilbyr bra konkurranse og ålreite arrangementer, og siden Baton Rouge er innen rimelig kjøreavstand fra ”hjemstaten” Texas, syntes jeg dette passet bedre enn å prøve lykken i nok et Web.com-kval.

Den siste tiden har jeg stresset veldig for å presse frem gode resultater, selv om jeg vet at dette ikke fungerer i det hele tatt. Forhåpentligvis kan en turnering på litt lavere nivå ha en positiv effekt på både spillerytmen og selvtilliten, slik at jeg finner tilbake til taktene jeg viste i fjor høst. Golfen jeg spilte under andre steg av Q School var god nok til å konkurrere med de aller fleste, men det gjelder altså å bli stabil på det nivået.

Espen Kofstad fikk det hele til å høres enkelt ut her forleden dag: ”Det løsner når det løsner. Bare å ta den tiden man trenger!”

Jeg både håper og tror at det kommer et lite lyspunkt snart, for det er jo ikke noe særlig stas å reise Amerika rundt og spille som ei ku hele tiden.

Om ikke annet får jeg muligheten til å se deler av USA som jeg sannsynligvis aldri hadde besøkt om det ikke var for denne mystiske sporten. At det er glamorøst å tilbringe kveldene alene på hotell er det nok ingen som har påstått, men dette må man bare tåle om man ønsker å holde på med golf på heltid.

Samme hvor mine golfeventyr måtte ende til slutt, er dette uansett en veldig lærerik prosess med utallige opplevelser jeg neppe vil glemme med det første.

I likhet med de fleste andre idretter, blir man slett ikke rik av premiepengene i startfasen som proff. Spesielt i perioder som denne, når man har VIP-plass på bogeytoget i flere måneder i strekk, sier det seg selv at man trenger hjelp fra utsiden. Uten den fantastiske hjelpen jeg har fått fra en rekke snille mennesker, hadde det rett og slett ikke vært mulig å reise rundt og skaffe verdifull erfaring på denne måten.

Jeg har vært veldig heldig når det gjelder akkurat dette, spesielt med tanke på hvilken klubb jeg kommer fra. Støtten jeg har fått fra Drammen Golfklubb i mange år er selvfølgelig en ting i seg selv, men i tillegg til klubben er det også mange enkeltpersoner som har brukt mye av sin egen fritid til å hjelpe meg.

Når ting går bra vil de aller fleste være med på moroa, men det er når ting går trått at man virkelig setter pris på de som fortsetter backingen uansett hvor mørkt det måtte være.

Jeg har fått en fantastisk mulighet til å satse på det jeg liker aller best, og dette er ikke noe jeg tar for gitt på noen som helst måte.

Det hender stadig at jeg får spørsmål om hvem som er med og bidrar til denne satsingen, og listen over disse fantastiske menneskene/bedriftene finnes her:

http://www.joakimmikkelsen.com/stottespillere/stottespillere-2012/

Det å hjelpe til betingelsesløst uten å kreve noe som helst i gjengjeld er utrolig beundringsverdig, så jeg håper inderlig at jeg får muligheten til å gi disse folkene noe tilbake en eller annen gang i fremtiden.

Nå nærmer det seg leggetid for meg her i Baton Rouge. De som er interessert i å se om jeg klarer å snu noen råtne trender denne uka, kan følge med her:

http://agpts.bluegolf.com/bluegolf/agpt13/event/agpt135/index.htm

Turneringen heter Merrill Lynch Open, og spilles på Santa Maria Golf Club over fire dager med $18,750 til vinneren. 132 mann stiller til start på onsdag, men når cutten settes etter torsdagens runde er det bare 35% som får være med videre. Følg med!

Sist, men ikke minst:

Heia SIF!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger