Atle Nielsen gjør London
reiser

Atle Nielsen gjør London

Det koster litt, men til gjengjeld får du noen dager med luksus på et nydelig hotell og en golfopplevelse du neppe glemmer.  

London: Den totale opplevelsen

Lei av vinter og sen vår? Og litt lei av å måtte reise helt til Spania når abstinensene blir for sterke? Da kan du jo bare kaste deg på flyet til London i stedet. Det vrimler av golfbaner i og utenfor metropolen, baner som er åpne hele året hvis det ikke er helt ekstreme forhold. Du har sett fotballbanene de spiller på i romjulen? De holder i massevis. Det gjør golfbanene også. Og så behøver du ikke spille golf hver dag. Harrods og Oxford Street ligger der og venter. Sammen med teatrene og fotballbanene.

Et utall baner

Ja, det er fullt mulig å ta en golftur til London, selv om golf neppe er det første du tenker på når det er London som er reisemålet. Men herved foreslås følgende: En langweekend med innreise fredag. Fotball og teater lørdag, golf søndag og shopping og severdigheter før hjemreise mandag eller tirsdag. Du nemlig ikke spille golf hele tiden selv om du drar på golftur. Kanskje kan dine reisefeller tenke seg å gjøre andre ting enn å svinge køllene også. Ikke noe problem.

Ja, det er fullt mulig å ta en golftur til London, selv om golf neppe er det første du tenker på når det er London som er reisemålet. 

Det er en rekke baner i og rundt London – i forskjellig standard og prisklasse. Du kan spille ni hull i Wandsworth eller 18 hull i Kingston og Wimbledon. Eller ta en skikkelig luksusvariant på en country estate i nærheten, for eksempel i Watford. Norsk Golf testet en slik luksusvariant en helg i slutten av februar. Det gikk helt greit.

METROPOLEN LEVERER: Lørdag kveld på Piccadilly Circus. Du skal ikke lange turen på utsiden av byen for å finne noen av Storbritannias beste baner. 

Fem minutter til fem stjerner

Vi ankom fredag ettermiddag med Norwegian fra Oslo. Det er selvsagt en bråte muligheter med flere ulike selskaper fra en rekke norske byer. Fra Gatwick, som Norwegian bruker, er du på Victoria stasjon på en halvtime med Gatwick Express. Fem minutter med taxi derfra ligger The Athenæum, et familiedrevet femstjernes hotell med adresse i gaten Piccadilly i bydelen Mayfair. Det at hoteller er familie- og ikke kjededrevet, betyr ifølge ekspertene at det kan tilpasse seg de fleste ønsker og være mer fleksible enn de store kjedehotellene.

For eksempel kan det skreddersy en golftur til perlen The Grove Country Estate, som ligger i Watford, bare en drøy halvtime utenfor byen med bil eller tog/overground. Hotellet fikser transport om du ønsker det. Det er nemlig samme familie som eier begge deler.

Det er et hotell på The Grove også. Et fantastisk luksushotell det også, med spa og alt som hører til. Men det er altså et stykke inn til byen, så vil du oppleve litt mer enn bare golf, så er det kanskje riktigere å ha base inne i byen.  

(Les mer om Norsk Golfs samarbeidspartner på reiser, 1Golf sin London-pakke her)

Luksus minutt for minutt

Golfklubben The Grove har ingen medlemmer. Den baserer seg på green fee-spillere og hotellgjester. Green fee’en koster litt den også. Det varierer litt alt etter årstid og ukedag, men regn med 150 pund omtrent. Det er ganske mye, men du får en opplevelse du ikke glemmer. Fra varm velkomst til hyggelig farvel. Og et minne i form av en bagtag med navnet ditt og datoen du besøkte klubben inngravert. Ganske tøft.

Ok: Slik forløp «Nielsen tester luksushelg i London» - minutt for minutt, så å si:

Fredag: Ankomst Victoria Station med Gatwick Express ved 17.00-tiden. Ingen taxikø, og fem minutters tur til The Athenæum ikke langt fra Hyde Park Corner. Det er også tubestasjonen du bruker om du bor på hotellet.

I døren og resepsjonen blir du tatt vel imot av hyggelig betjening, som tilbyr seg å bære bagasje og husker navnet ditt etter første møte. 

Ved ankomst får jeg også vite at golfturarrangør Toby fra 1Golf sitter i baren og venter, og etter å ha slengt kofferten opp på et praktfullt rom med parkutsikt, er det klart for en øl med sir Toby.

Det blir to mens vi planlegger neste dags utflukt. Været er helt ok og det kribler allerede. Men kvelden er ennå ung …

(Artikkelen fortsetter under bildet)

IDYLLISK: The Groves hull 4. Eller er det i Sherwood-skogen vi befinner oss?

 

Og så blir det tid til en kjapp dusj og beskuelse av et av de beste hotellrommene undertegnede har prøvd. Det er flere typer rom på The Athenæum, men er det luksus så er det luksus. Utsikten til Green Park og den travle gaten Picadilly er praktfull. Og lydløs. Pris for rommet? Rundt 300 pund natten.

Badekar, tøfler, slåbrok og minibar med gratis vann, og ellers alt du trenger til ganske stive priser. Tv med alle kanaler, også Sky Sports – for de fotballinteresserte. Dette kan bli en vane, tenker Nielsen og pakker ut.

Swinging London

Kvelden er altså ung og det er fredag. Og det er London. Swinging London. Jeg har en datter som bor i byen. Så jeg tar med henne på en trivelig sjømatrestaurant i nærheten. Men husk at flere restauranter har den leie uvanen å skrive med liten skrift at service ikke er inkludert. Du bør m.a.o. opp med minst ti prosent for at kelnerne ikke skal huske deg som en gjerrig drittsekk.

Så møter vi Toby og en kompis av ham og så går vi på bar. En eksklusiv sak med kø og dørvakter i sorte frakker med snegl på øret. Det blir bare én forfriskning før Nielsen insisterer på en pub. En favoritt i utelivet på golf- og fotballøya. Og så stenger de så tidlig at det er store muligheter for å komme seg opp neste morgen.

Og så: Golf

Lørdag morgen: Nå skal vi spille golf.

Du parkerer ikke gatelangs i Piccadilly, så doorman’en har parkert bilen til Toby for ham. Gud vet hvor. Men den kommer kjørende opp på slaget 11, med et hyggelig: - Have a nice day Mr. Meegan and Mr. Nielsen. Så setter vi oss inn og kjører til The Grove Contry Estate ikke langt fra Watford sentrum. Turen tar omtrent 40 minutter denne lørdagsformiddagen.

The Grove er en flott bane. En veldig flott bane. Og den suverent hyggeligste jeg har spilt på. Idet vi kjører opp foran hotellet som er en del av komplekset kommer en hyggelig fyr ut og spør om han kan hjelpe oss. Det kan han. Han setter seg inn i bilen og kjører den til parkeringen etter å ha fått vite når vi skal spille.

Så melder vi oss i resepsjonen. Blir henvist til garderoben og skifter til korrekt antrekk.

Det er riktignok ikke noen kleskode på The Grove, men som salgssjef Stephen Fox på hotellet sa til oss: - Når folk betaler 150 pund for en golfrunde, så regner vi med at de kler seg akseptabelt.   

God stand

Norsk golf får et leiesett. Et veldig bra leiesett. Ikke noen reservekøller her nei. Baller ligger i bagen. Skribenten har forelsket seg i The Grove for lengst.

Tobys køller står ved første tee. Det har mannen som parkerte bilen sørget for. Og der står en ny trivelig fyr og ønsker oss velkommen. Baneguide, pegger, greengafler og markører er det bare å forsyne seg med, og det gjør vi. Og så begynner spillet.

The Grove ligger bare et par mil fra Londons pulserende West End, men du kunne like gjerne vært i Sherwoodskogen. Så stille og landlig er det. 

Første tee-nerver er det alltid. I hvert fall for denne herren som spiller på ca 23 i hcp. Toby ligger rundt 15. Men det er ingen grunn til engstelse. The Grove er ikke farlig i det hele tatt. Et overkommelig første hull på 340 meter og både Mr. Meegan og Mr. Nielsen legger ballene på fairwayen et par hundre meter fra utslaget. Golf er gøy gitt!

Toby bokfører en bogey og jeg en dobbelbogey på første hull, og det er helt ok. Begge får ett poeng. Greit det en feburarlørdag.

Vi er bare to, og foran oss går en firerball. Likevel: Vi tar det rolig og det er ingen venting å snakke om. Herrene foran oss spiller bra og effektivt. Vi koser oss!

Banen er i veldig god stand til februar å være, selv om de som har spilt her før oss har vært ganske sløve med å legge tilbake divots. Toby tror grunnen kan være at det bare er green fee-spillere og ingen medlemmer her. - Når du ikke er medlem er det lettere å være litt sløv med sånt, sier Toby.

Mr. Meegan og Mr. Nielsen er klare til internasjonalt toppmøte på The Grove.

To rustne herrer – i hvert fall én

Jeg er rusten. Toby er i atskillig bedre form. Han slår langt, men surrer på innspill og putter. Det gjør jeg også. Surrer på innspill og putter altså.

Hjemme i Norge går det som regel med en del baller på en runde. De forsvinner i vannhindre, skog og ugjestmild rough.

Ikke slik her. For det første er det så tidlig på året at rough-gresset ikke har vokst særlig. Altså er det lettere å finne den lille hvite også utenfor fairway.

Det er vannhindre selvfølgelig, men ikke så mange og så slemme som hjemme. I hvert fall føles det ikke slik. Og det er bunkere. I bøtter og spann. Halve Sahara er flydd inn for å skape trøbbel på The Grove.

Og for oss amatører er ikke bunkere så morsomme. Det viser scorekortet, der Toby drar sakte, men sikkert ifra sin medspiller.

Men du verden så vi trives. Dagen er fin, solen titter frem og fuglene kvitrer. Stemningen er god og svært avslappet. Marshalen stikker innom og spør om alt er ok, noe det i høyeste grad er.

The Grove ligger bare et par mil fra Londons pulserende West End, men du kunne like gjerne vært i Sherwoodskogen. Så stille og landlig er det. 

Service av klasse

På hull 11 kan Toby få en eagle om han setter en langputt. Det gjør han ikke (heldigvis), men en solid birdie gjør at han er relativt høyt oppe resten av dagen.

Og vi spiller oss gjennom lørdagen. Plutselig er det ettermiddag og herrene kjenner det i både bein og armer. Køller, sko og benklær forteller at det er februar og ikke juli, og skribentens hvite bukser og sko har fått ny farge nederst.

Ballen er også preget av at det er jord under gresset. Jeg gjentar: Ballen. I entall. Jeg har brukt samme ball hele runden! Det skjer ikke så ofte hjemme. Og akkurat der slår jeg Toby 1-0.

Vel i mål blir vi tatt imot av samme trivelige kar som sto på første tee. Om vi har hatt en fin runde? Yessir.

Så tar han bagene våre og vi vet det ikke da, men når vi får dem igjen er køllene rengjort. På vei inn i garderoben tar garderobevakten skoene våre så vi ikke skal grise til gulvet i garderoben. Og sannelig får vi også dem tilbake i rengjort stand når vi forlater åstedet etter en times hvil på hull 19.

For selvfølgelig er det mulig å få både forfriskninger og mat på The Grove. Og mens vi forfrisker oss, ser vi Sky Sports oppsummering av dagens fotball på en ganske stor skjerm ved siden av peisen.

Alt på The Grove er gjennomført til fingerspissene.

Det er ganske mange som joiner oss. Alle slags folk egentlig. Toby har vært her før og forteller at stedet er helt nydelig for par og familier. Litt vel avslappet for gutter på tur. I hvert fall hvis de ha litt mer enn bare peis og rolig luksus. Men perfekt for et nyforelsket par enten de spiller golf eller ikke.

Da vi er klare til å dra inn til byen igjen er Tobys rengjorte køller lagt i bagasjerommet på bilen som kjøres opp foran inngangen. Mannen fra første tee kommer med en liten gave til hver. En bagtag med inngravert navn og dato som en trivelig gest fra en trivelig bane. Vi smiler og takker og tipser, og så setter to slitne herrer kursen innover mot byen igjen. Rike på golfopplevelser og glade for mottagelsen på en usnobbete luksusbane. Det gjør hele opplevelsen enda bedre. Og fremdeles er kvelden og helgen ung.     

En finfin dag for fotball

Søndagen er det Tottenham –West Ham. En såkalt høyrisikokamp, med avspark kl. 12 på hviledagen. Det gjør ikke motsetningene supporterne imellom noe mindre. Det er kraftige ukvemsord som flyr mellom de liljehvite og de burgunderrøde.

Golf pluss fotball på samme helg. London er en unik golfdestinasjon. 

West Ham leder først 1-0 og så 2-0 og det er ikke spesielt moro å være Tottenham-supporter. Ikke før det er ni minutter igjen og Danny Rose fomler ballen i mål til 1-2. Så, på overtid, faller hjemmeguden Harry Kane i feltet og Tottenham får straffe. Kane tar den selv. Keeper redder, men må gi retur. Heldigvis for Kane og Tottenham setter han returen i mål. 2-2.

På vei ut av stadion synger Tottenham-fansen: «Two – nil – and you fucked it up, Two – nil …»

Det er ganske hatsk stemning en stund, men snart sitter hvit og burgunder i samme togvogn tilbake til byen og ting er helt greit igjen.

Fotball er gøy i England.

Dyre billetter

Consiergen på The Athenæum, som jeg for lengst er blitt venn med, forteller at han kan skaffe alt. Teaterbilleter, konsertbilletter og fotballbilletter. Men at det koster. – Jeg tar noen telefoner og sender noen eposter, så ordner det seg, sier han.

Men det koster altså. Dette rare landet har strengt forbud mot svartebørshandel, men billettagenter opererer fullt lovlig. Og de kjøper opp det de kan når billettene blir tilgjengelige og selger dem for dobbel eller tredobbel pris etterpå. Forstå det den som kan. 

Athenæum Hotel ved idylliske Green Park. (Foto: Trip Advisor)

«Nielsen gjør London – minutt for minutt» inkluderer også et teaterbesøk. En musikal eller et annet sceneshow står ofte på kjøreplanen når nordmenn besøker metropolen, og mandag morgen tropper jeg opp på Prince of Wales Theatre for å høre om de har billetter igjen til The Book of Mormon samme kveld. Det har de faktisk. Teatrene har det rett som det er. Pålydende er £71,50, og plassene skal vise seg å være veldig bra.

Også ved teaterkjøp herjer agentene. Har du vært i London har du sett alle billettbodene rundt Leicester Square og Piccadilly Circus. Men du kan også gjøre et kupp når forestillingen nærmer seg og billettene er i ferd med å brenne inne.

War Museum og Borough Market

Toby har reist hjem til The North for å trene til neste møte, så det blir min datter og jeg som inntar Prince of Wales Theatre etter en kjapp og veldig spiselig middag i Chinatown.

Hvordan er det mulig å gjøre så vidunderlig narr av en religionsvariant med så stor kjærlighet? Det lurer vi på. Men de klarer det i The Book of Mormon. Se det om du får mulighet. 

Og nå: Fotball.

Tirsdagen besøker jeg The Imperial War Museum ikke langt fra Lambeth North tubestasjon sør for Themsen. Det er gratis og lærerikt. Første og andre verdenskrig kommer veldig nær deg og du griper deg i å bli uendelig trist på vegne av alle som fikk livene sine ødelagt av krigene. Om du ønsker kan du for eksempel teste en av skyttergravene fra den første store krigen og være veldig glad for at du er født litt senere.

Etter museet spaserer jeg til Borough Market. Søndre bredd er blitt ganske hipp med årene, og er du lei av Oxford Street er området rundt London Bridge Station verd et besøk. Borough Market er et eventyr av mat fra hele verden, og du kan jo for eksempel rusle langs elven derfra til Waterloo og så over broen mot Big Ben og Parlamentet. En flott tur og et alternativ til shopping, med severdigheter og restauranter i fleng.  

Og så er det tid for hjemreise. Det ble en ganske lang helg. Fire netter på meg, men det behøver ikke bli mer enn to eller tre. Du rekker mye på to netter også om du er effektiv. Også golf.

En luksushelg i metropolen kan være godt for så vel kropp som sjel. Både fotballen og golfen er i hvert fall i verdensklasse.   

 

 

(Les mer om Norsk Golfs samarbeidspartner på reiser, 1Golfs London-pakker her)