U.S. Open: Da jeg prøvde lykken mot 10 000 andre

U.S. Open: Da jeg prøvde lykken mot 10 000 andre

TRANGT NÅLØYE: Joakim Mikkelsen møtte vetereanene Tom Kite og Bob Estes da han spilte U.S. Open-kvalifisering i 2012. (Foto: Getty Images)

Hvert år stiller nesten 10 000 golfere opp for å spille om en plass i US Open. Joakim Mikkelsen var blant de som prøvde seg i 2012. Her er hans betraktinger rundt årets andre major.​​

Årets andre major er rett rundt hjørnet, og 2015-utgaven av U.S. Open ser ut til å bli noe helt for seg selv.

Arenaen er Chambers Bay rett utenfor Washington, og denne unike banen har vært en snakkis blant verdens største golfstjerner i mange år allerede. Å spille linksgolf i USA er langt fra dagligdags, men denne uken må spillerne belage seg på knallharde overflater, brutal strårough og ekstreme onduleringer.

Meningene om Chambers Bay er svært delte, og på bakgrunn av dette har tålmodighet blitt trukket frem som den viktigste suksessfaktoren i forhåndsanalysen av turneringen.

USGA, som har hovedansvaret for å arrangere dette mesterskapet, har ikke nødvendigvis noen høy stjerne blant amerikanske elitespillere. Sammen med R&A er de blant annet ansvarlige for regelutformingen i golfsporten, og har ved uttalige anledninger gjort seg bemerket med sitt ekstreme markeringsbehov.

Når USGA arrangerer turneringer har de som et mål at spilleforholdene skal være så krevende som overhodet mulig, og sist de hadde ansvaret for et mesterskap på Chambers Bay dreit de seg loddrett ut.

I 2010 ble verdens gjeveste amatørturnering, U.S. Amateur, spilt på nettopp denne banen med USGA som arrangør. Den gangen ble banen så hard og tørr at forholdene nærmest ble uspillbare, og spillerne var unådige i sin kritikk.

Med tanke på at stjerner som Jordan Spieth og Brooks Koepka ikke maktet å komme under 80 slag, var nok denne kritikken mer enn berettiget.

Selv om USGA har bommet i sine beregninger flere ganger, er det likevel en helt egen sjarm med U.S. Open. Når verdens beste golfspillere stiller til start og vinnerscoren som regel havner rundt par, skjønner man at forholdene er helt i grenseland. Enten man liker det eller ikke er dette en stor del av turneringens identitet, og denne uken i juni er alle verdens golføyne rettet mot det vidåpne, amerikanske mesterskapet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Peter Uihlein vant U.S. Amateur på Chambers Bay i 2010. Den gang spiltes banen alt for vanskelig. (Foto: Getty Images)


For det skal US Open ha - dette beistet av en turnering lever virkelig opp til sitt navn. Den er åpen. I motsetning til de fleste andre turneringer på dette nivået, kan nemlig hvem som helst kjempe til seg til en plass i denne majoren.

I alle fall i teorien.

Hvert år melder om lag 10 000 ambiøse golfspillere seg på kvalifiseringen til U.S. Open. I år ble det spilt lokale kvalturneringer på mer enn 100 forskjellige baner over hele USA, hvor kun de aller beste gikk videre til hovedkvalifiseringene som populært kalles Sectionals.

Sectional Qualifying spilles på 10 amerikanske baner, i tillegg til én i Japan og én i England. Om du for eksempel har spillerettigheter på PGA Tour eller European Tour, kommer du direkte inn i dette steget av kvalifiseringen. 

Det samme gjelder for spillere som er ranket blant de 50 beste på verdensrankingen for amatører, og det var på denne måten jeg fikk delta i Sectionals i 2012.

Jeg reiste til Cypresswood Golf Club utenfor Houston for å prøve lykken i det amerikanerne omtaler som «the longest day in golf».

På min bane ble det bestemt at de seks beste etter 36 hull (på én og samme dag) skulle få prøve seg i US Open, som ble spilt på The Olympic Club i San Francisco det året.

Å pegge opp ballen denne mandagen, vel vitende om at jeg var 36 gode hull unna en plass i en av verdens største golfturneringer, var en spesiell følelse for en 22 år gammel drammensgutt.


Jeg ble satt opp sammen med tour-veteranen Bob Estes, som på det tidspunktet hadde deltatt i U.S. Open flere ganger. Selv om jeg hadde spilt utallige store amatørturneringer tidligere, innrømmer jeg gledelig at nervene sto i høyspenn denne dagen.

På drivingrangen før runden ble jeg stående mellom Estes og legenden Tom Kite. Begge disse gutta hadde gått på min rivalskole University of Texas i sin tid, og da gamlegutta så min Baylor-bag måtte jeg tåle en del tyn.

Kite spøkte med at jeg sannsynligvis gikk i bleier da han vant U.S. Open i 1992, mens Estes og hans profesjonelle caddie var i sjokk over at jeg skulle bære baggen min selv i den djevelske Texas-heten.

Min romkamerat på Baylor, som hadde lovt å bære baggen min, meldte pass til caddiejobben i siste liten. Han havnet utpå en real snurr kvelden før avreise, og traff attpåtil blink med en vakker studine. Hans prioriteringer endret seg bokstavelig talt over natten, og jeg sto uten caddie.

Dette tok jeg imidlertid ikke så tungt. I motsetning til gamlegutta var jeg vant til å bære baggen min selv etter fire år på college, og var mest opptatt av å kontrollere nervene. Da jeg kom på første tee holdt jeg på å gjøre i buksa, og tenkte for meg selv at jeg gjerne skulle hatt en av de bleiene som Kite nylig hadde spøkt med.

Det ble ingen god dag på banen for min del. Mens jeg slet med å finne hullet på de krevende bermudagreenene, senket Estes putter fra alle kanter. Han vant hele kvalifiseringen med seks under par på to runder, og var dermed klar for U.S. Open.

I likhet med mange andre var jeg skuffet over egen prestasjon, men syntes likevel at jeg lærte mye av å gå med Estes.

Etter en kjapp dusj fikk jeg gleden av å spise middag med Estes, Kite og deres caddier, og røverhistoriene satt naturligvis løst. Da vi skulle dra, var det bare så vidt at Kite klarte å reise seg opp.

«Man, 36 holes in this heat is a bitch. I´m way too old for this shit», var hans kommentar til det hele.

Et morsomt minne, men nok om det. Tilbake til 2015.

Av de 156 deltakerne i årets US Open, har 80 av disse vært igjennom den nervepirrende kvalifiseringen. Kun de aller største navnene var forhåndskvalifisert, og det er nettopp det som gjør denne turneringen så spesiell.

En 15 år gammel guttunge fra Houston ved navn Cole Hammer er blant de kvalifiserte. Han har allerede bestemt seg for å følge i Jordan Spieths fotspor, og begynner på The University of Texas om noen år.

Husker du forresten amatøren Beau Hossler, som herjet på The Olympic Club i 2012? Han studerer nå ved nettopp University of Texas, og har på imponerende vis klart å kvalifisere seg i år også.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

jordan spieth getty
15 år gamle Cole Hammer er klar for U.S. Open, og har spilt sine treningsrunder med idolet Jordan Spieth. (Foto: Getty Images)



En annen amatør som har sikret seg en plass er Bryson DeChambeau, og denne karen er noe helt utenom det vanlige. Han spiller for tiden ved Southern Methodist University i Dallas, og vant nylig den gjeve collegefinalen, NCAA Championship.

Ved samme skole spilte Payne Stewart i sin tid, og det er vel ikke urimelig å anta at det er nettopp derfor unge DeChambeau spiller i noe så uvanlig som en gammeldags sixpence.

Han er også den eneste spilleren jeg har hørt om som spiller med et sett jernkøller hvor alle køllene er like lange. Treerjernet er like langt som hans lobwedge, og hvor han fikk denne ideen fra er det nok bare gudene som vet. At han kan spille golf er det imidlertid ingen tvil om.

Bortsett fra norskamerikanske Erik Compton, er nok Kyle Jones det nærmeste vi kommer en norsk connection til årets turnering. Jones er nemlig romkamerat med vår egen Andreas Gjesteby på college, og var blant de få som lyktes i å komme gjennom det ekstremt trange nåløyet.

Apropos dette nåløyet, hvor trangt er det egentlig? Jævlig, spør du meg. 
Som sagt var det cirka 10 000 spillere som startet kvalifiseringen, hvorav kun 80 fikk en plass i startfeltet.

Ferdighetsnivået på de 10 000 er naturligvis ikke det samme for alle, men når du pegger opp i første kvalsteg har du altså 0,8 prosents sannsynlighet for å gå hele veien. 

Dette er den brutale statistikken som spytter deg i trynet uansett hvor mye prøver å vri deg unna.

Når det kommer et ukjent navn i TV-bildet er det med andre ord ingen grunn til å se vekk. Alle som deltar på Chambers Bay har allerede bevist hvor gode de er bare ved å ta seg dit.

Når disse spillerne gjør bogeys i øst og vest, noe som er helt vanlig i U.S. Open, trenger man ikke være rakettforsker for å forstå at disse baneoppsettene ikke er beregnet for middelgolferen.

Å spå hvem som skal vinne dette er nærmest umulig, men med tanke på den unike layouten og ekstreme vanskelighetsgraden tror jeg de som spilte US Amateur her i 2010 kan ha en viss fordel.

Det er 11 spillere i ukens startfelt som deltok i verdens største amatørturnering på denne banen for fem år siden. Som nevnt var Jordan Spieth og Brooks Koepka to av disse, men begge havnet altså over 80 slag da USGA oppskriftsmessig dreit på draget med sitt hårreisende baneoppsett.

Patrick Reed, derimot, håndterte forholdene bra og avanserte til matchplay. Det samme gjorde Byeong Hun-An og Morgan Hoffmann, og det er ikke urimelig å tro at denne erfaringen blir nyttig når de nå gjør seg klare for amerikanernes «National Championship» på grufulle Chambers Bay.

Jeg gleder meg som en unge til å følge med på årets utgave av denne fantastiske turneringen, og planlegger å få med meg hvert eneste slag.

For disse gutta er så latterlig gode, og det fascinerer meg.

0,8  prosent . . .


Norsk Golf ønsker at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ber om en saklig og respektfull tone i kommentarfeltet. Vi tillater ikke banning, diskriminerende utsagn, utskjelling av andre debattanter, enkeltpersoner og grupper.

Innlegg som ikke er skrevet med fullt navn vil bli noe strengere moderert. Vi fjerner alle innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom. Gjentatte brudd på reglene kan føre til utestengelse.