– Ja, det er nok det som gjør banen så unik. Det er bare 200 meter fra vei til villmark, sier Kim Sem-Henriksen etter å ha tenkt seg litt om.

Han er markedssjef på Stavanger Golfklubb, hvor han nettopp har tatt oss i mot på parkeringsplassen. Her har det skjedd store endringer siden Norsk Golf var her sist; Klubben har nemlig gjort store oppgraderinger av fasilitetene de siste par årene. Det nye administrasjonsbygget med integrert proshop og Trackman-simulatorsenter, og nye balkonger ved restauranten som gir orkesterplass mot innspillene på avslutningshullet, er noe av det første du ser når du stiger ut av bilen på parkeringsplassen. Etter å ha oppgradert bygningsmassen for nesten 18 millioner kroner de siste par årene står fasilitetene nå i stil til resten av det flotte anlegget. Men ikke vær i tvil om at det er banen som fortsatt spiller hovedrollen.

Det er nettopp kontrasten mellom den sentrale beliggenheten, bare en kort biltur unna Stavanger sentrum, og vakker natur som gjør at klubben er blant de best besøkte i Norge år etter år. Når du spaserer mellom de ruvende furutrærne, hører fuglekvitteret, ser solen speile seg i Stokkavannet og noen ekorn haste på tvers over fairwayen foran deg, er det ikke mye som tilsier at du bare er noen få minutter unna hjertet av Norges oljehovedstad.

Fra skisse til virkelighet

De første impulsene for å lage en golfbane i Stavanger kom fra England i etterkrigstiden. Shippingmannen Knud Sømme, som på den tiden var bosatt i England, ønsket å bygge en golfbane i sin hjemby, og med hjelp fra den engelske golfeksperten George Duncan ble det utarbeidet en skisse for hvordan en 18 hulls golfbane ved Solastranden kunne se ut. Planene ble imidlertid lagt på is da det viste seg å kollidere med utbyggingen av Sola flyplass.

Sommeren 1954 ble imidlertid planene gjenopptatt, og med god hjelp fra en samarbeidsvillig kommune kom det forslag fra reguleringssjefen om at området ved innsjøen Store Stokkavann kunne egne seg til å bygge golfbane. Arealet lå riktignok kronglete til med mye stein, myr og plantet skog, men potensialet var udiskutabelt.

 I følge golfhistorie.no kunne golfbanearkitekten Fred Smith allerede året etter presentere en detaljert anleggsbeskrivelse for banen, og i januar 1956 ble planene omsider godkjent av alle nødvendige instanser. I ettertid viste det seg at kostnadsoverslaget var vel optimistisk, men kanskje var det like greit. Hadde de virkelige kostnadene vært kjent, ville prosjektet etter alt å dømme blitt skrinlagt. 5. april 1956 ble klubben stiftet, og samme høst var de syv første hullene på banen ferdigsådd slik at man kunne demonstrere golfspillet for potensielle medlemmer. Det var den spede begynnelsen for det som i dag er Norges viktigste golf-byer. Faktisk har også magasinet du nå har i hånden sine røtter fra Stavanger. Norsk Golf startet nemlig i 1956 som Stavanger Golfklubbs medlemsblad, den gang under navnet «Golfentusiasten».

De neste årene ble anlegget gradvis utvidet, og 10. november 1963 ble 18 hull endelig klare for spill – som den andre banen i Norge. Resultatet ble en park- og skogsbane, som ikke bare har tålt tidens tann, men har blitt bedre og bedre med årene.

Presisjon lønner seg

Stavanger Golfklubbs 18-hullsbane er en kompakt parkbane, som måler beskjedne 5761 meter fra det bakerste teestedet, og er beviset på at en bane ikke må være lang for å være utfordrende. Den har små greener, fairwayene er omkranset av høye furutrær, og banen belønner spillerne som har god presisjon.

Bommer du på feil side på utslaget her, blir du ofte straffet enten med å bli forstyrret av trekronene på innspillet eller vanskelig vinkel inn mot de små og ondulerte greenene. Her handler mye om å slå seg til riktige posisjoner, så banen annullerer mange av fordelene som de lengstslående har. Egentlig er det bare fire hull på de første ni og to hull på de siste ni som er typiske driver-hull. Hvis du derimot har et bredt slagrepertoar og klarer å forme ballen både til høyre og venstre, har du en stor fordel.

– Det er en myte at alle fra Stavanger er gode i vinden! Det er stor forskjell herfra og andre baner i området. Vi ligger godt beskyttet mot vinden, og det er bare hullene nede ved innsjøen hvor den pleier å ta ordentlig tak i ballen, poengterer Kim, som sier en av nøklene til en god score er å vite hvor på greenene man skal legge innspillene.

– De er mer ondulerte enn du tror, og havner du på feil side av flagget, er ikke treputtene langt unna.

Talentfabrikken

Klubben, som i dag har cirka 1700 medlemmer, har i en årrekke vært en av Golf-Norges viktigste talentfabrikker. I 1981 ble klubbens Tore Sviland tidenes første norske spiller i The Open Championship, og siden den gang har det fortsatt å rulle ut toppspillere fra samlebåndet deres. Frem til i høst hadde klubben hele fire spillere på golfforbundets proffsatsing Team Norway, og de to siste årene har spillere fra klubben vunnet tre av fire mulige individuelle norgesmesterskap. Det er ikke en tilfeldighet at det har kommet så mange gode spillere nettopp herfra, for i tillegg til å ha bygget opp et solid klubbmiljø, er banen en strategisk utfordring som belønner spillere med et bredt slagrepertoar.

Kim forteller at det er en bevisst strategi fra klubben at de skal forsøke kontinuerlig å fore Golf-Norge med nye talenter. Klubben er gjennomsyret av en idrettskultur, der ikke bare elitespillerne, men store deler av medlemsmassen spiller mange konkurranser.

– Gjennomsnittshandicapet hos medlemmene våre er lav sammenliknet med andre klubber. De spiller mye. Det har nok en sammenheng med at vi har lykkes i å skape et miljø der folk liker å tilbringe mye tid på golfbanen. Dette skal være det naturlige stedet å oppholde deg når du ikke er hjemme eller på jobb.

Kim sier et av hovedmålene til klubben er å alltid kjempe om NM-titler, både på junior- og seniornivå. Klubben samarbeider med Wang Toppidrettsgymnas, som bruker anlegget flittig til trening, og de er raskt ute med å fylle opp kalenderen med turneringer.

Kim sier det er spennende ting som skjer i de yngre aldersgruppene i klubben om dagen. Store deler av medlemsmassen til Stavanger Golfklubb er menn i 40-årene. De har barn som nå er rundt ti år gamle, og det er i denne aldersgruppen klubben har sett det begynner å bevege på seg.

– Vi gjør alt vi kan for å holde interessen deres oppe. Frafallet kommer når de er rundt 14 år, for da er det ishockey og fotball man konkurrerer mot. Derfor må man forsøke å gjøre de så gode som mulig fra de er 10 til 13 år, kombinert med mye lek og moro, slik at de ikke ønsker å legge vekk golfen når tiden er inne for å ta et valg. Mestringsfølelse er alfa og omega.

Styret i klubben har bestemt at de skal arrangere mange turneringer. De siste årene har klubben hatt både Titleist Tour, Narvesen Tour, dametour, Region Tour, Srixon Tour og lag-NM.

– Det er dype tradisjoner for turneringer her. Når det er så få eliteturneringer som det er på Vestlandet, må vi ta det vi kan få. Når vi har turneringer her, sparer vi dessuten spillerne våre for reisekostnader, ettersom så mange av turneringene er på Østlandet, sier Kim.

– Blir medlemmene misfornøyde når banen er sperret av for turneringer?

– Det haglet inn med e-poster da det fylte seg opp med turneringer tidligere i vår, og det forstår vi. Men medlemmene forventer samtidig at vi er en klubb som konkurrerer og produserer elitespillere. Da er det viktig at vi fortsetter å arrangere turneringer. Vi forsøker å komprimere programmet slik at det er veldig lite turneringer i de viktigste månedene juni, juli og august.

Den høye turneringsaktiviteten har en positiv bi-effekt for både medlemmer og gjestespillere: Det holder banemannskapet på tå hev og tvinger dem til å forsøke å holde banen i topp stand hele tiden. Turneringer har vist seg å være et effektivt utstillingsvindu for klubben, og når spillere fra hele landet samles for å spille turnering på Stavanger Golfklubb, merkes det raskt på gjestespill-aktiviteten de neste ukene hvis de tar med seg lovord og skryt hjem i bagasjen.

– Turneringer er en veldig fin måte å vise frem banen på, konstaterer Kim.

Golf i blodet

Klubben har i dag åtte greenkeepere. Flere av dem bor helt inntil golfbanen og er klare til å kaste seg rundt hvis det skulle dukke opp noen problemer på banen. De er også flinke til å oppdatere banestatusen på nett, og det er sjelden overraskelser som venter gjestespillere som har bestilt starttid. I likheten med resten av klubbens ansatte er de også alle lidenskapelige golfere. Kim Sem-Henriksen sier det merkes at alle ansatte i klubben er «die-hard»-golfere.

– Til og med kjøkkensjefen her spiller nesten hver dag. Vi synes det er viktig at de som jobber på en klubb, kjenner deres viktigste produkt inn og ut. Det gjør at vi får en forståelse for spillere som kommer med innspill, klager og ønsker, fordi vi prater samme språk.

Stavanger GK er ikke velsignet med like lang sesong som deres naboklubber i Stavanger. Mens Solastranden GK, som ligger bare åtte kilometer unna i luftlinje, kan skilte med tolv måneders golfsesong, åpner Stavanger GK vanligvis ikke før utpå våren. Mikroklimaet  ute ved Stokkavannet gjør at det ofte er noen grader kaldere på banen enn i sentrum.

Klubben har likevel ambisjoner om å være en tolvmånedersklubb. Derfor har klubben selv i mer usikre tider etter nedgangen i oljebransjen fortsatt å investere i anlegget, som for eksempel det nyoppussede simulatorsenteret, som sikrer golfspill hele året.

Da oljebransjen fikk en real smell for et par år siden, gikk det hardt ut over sponsorinntektene. Mange som hadde sponsormedlemskap via sin arbeidsgiver i oljebransjen, måtte gå over til private medlemskap. Derfor hadde Stavanger GK faktisk en liten økning i antall medlemskap da olje-smellen kom. Men sponsorinntektene stupte.

– Heldigvis er vi ikke like sårbare som mange andre klubber, siden vi har en stor medlemsmasse som i praksis drifter hele klubben. Man har ikke noe annet valg enn å reinvestere i anlegget, slår Kim fast.

– Rykter sprer seg fort i dette lille landet, og da er det viktig å sørge for at ryktene som sprer seg, er positive.

Imponerende åpningstrio

Åpningshullet på Stavanger GK er ingen enkel start. Runden begynner med et kort par 4-hull med smalt utslag, der du ikke kan se greenen fra tee. Det er skog på begge sider av fairway, og for å gjøre starten enda litt mer nervepirrende er det ikke uvanlig at forbipasserende stopper opp for å se på utslagene. Fairway har en svak dogleg venstre, og den lille greenen er beskyttet av en liten dam kort og venstre. Skogen på hver sin side av fairway er mer tettvokst her enn ellers på banen, og det er derfor ikke dumt å velge en konservativ strategi fra tee.

Senere i runden opplever vi imidlertid at vi stort sett alltid finner ballen vår etter utslagene, selv etter slag som har gått langt ut av kurs. Mange av hullene ser trangere ut enn de egentlig er. Korridoreffekten som dannes av de høye trestammene, kan spille øynene dine et puss. Da hjelper det på selvtilliten på tee at man vet det skal mye til for å miste ballen. I tillegg er det positivt for hastigheten på spillet.

Dette er en bane som bare straffer deg ett slag hvis du misser. Slår du ut i skogen, handler det om å chippe seg tilbake i fairway, og du har fortsatt muligheten til å redde par. Noen ganger har man imidlertid akkurat så stor åpning mellom trærne at man blir ledet inn i fristelsen til å våge seg på langt mer (dum)dristige slag.

Etter et tricky åpningshull venter et kort par-4 hull som er rett frem, men hvor noen lure fairwaybunkere får deg til å tenke om to ganger før du velger kølle. Igjen kan du bli lurt fra tee og tro det er smalere enn det egentlig er, og også fremme ved fairway venter et utfordrende andreslag mot en liten green, som er bevoktet av en bunker nesten like stor som greenen. Her får vi for alvor erfare Kims beskjed om at man må slå seg til riktige side av flagget. Det gjør nemlig ikke vi, og straffen er en lynrask putt i nedoverbakke.

Greenene her er imponerende jevne, gresset vokser tett, og har den perfekte kombinasjonen av hastighet og mykhet. Når norske greener er raske, er de ofte også veldig harde. Stavangers greener er imidlertid veldig mottagelige – og det bør de være, med tanke på hvor små de er.

Etter å ha hullet ut på hull 2 er det bare fiske frem kameraet fra golfbagen og stålsette seg for et av Norges mest spektakulære golfhull, som nå er rett rundt svingen. Vi tar en ekstra pause ved utslagsstedet på hull 3 for å fotografere hullet som i fjor ble kåret til Norges nest beste par-3-hull av Norsk Golf, kun slått av Lofoten Links sitt andrehull. Her åpenbarer det seg et smykke av et golfhull, liggende idyllisk langs innsjøen, som både frister og skremmer på en og samme gang. Vannet må klareres for å komme til green, som også er omringet av tre store sandbunkere. Som om denne utfordringen ikke var nok, er dette hullet hvor det alltid blåser mest på hele banen. Tidligere sesonger har det vært en utfordring å merke denne vinden når man har stått på teeboksen, men nå er utsikten ned mot vannet åpnet opp etter at det er hugget trær på høyre side. Dermed er det ikke lenger noen unnskyldninger.

Utfordrende drenering

Starten på Stavanger GK er det få klubber i Norge som matche. Når du har spilt de tre første hullene, har du allerede fått testet alle de ulike delene av spillet ditt. Og Kim her helt enig:

– Jeg har ikke ett favoritthull her ute. Det er heller kombinasjonen av de tre åpningshullene som er min favoritt.

Etter den utfordrende starten venter noen «pustepauser» i form av noen veldig overkommelige golfhull. Mens greenene allerede i løpet av den første timen har blitt betydelig raskere etter at morgendugget har tørket vekk, får man ikke mange metere med gratis rull i fairway på utslagene. Banen bærer preg av at det var kraftig regnvær dagen før, så derfor har klubben innført ballplassering i fairway de neste par dagene.

Fairwayene er høyst spillbare, men de holder ikke det samme nivået som greenene, som er noe av det beste vi har puttet på her til lands. Ved fairwaykanten og roughen på hull 6, banens laveste punkt, har det samlet seg vann, og dette er også et av problemområdene på banen. Kim forteller at dreneringen ved hullene som ligger lavest på anlegget er blant banemannskapets største utfordringer i hverdagen.

– Vi samarbeider med bøndene rundt her, for mye av vannet fra gårdene deres renner gjennom og under banen vår. Problemområdet er akkurat nede i dumpa her, for her stopper vannet opp. Men vi har kort responstid, og greenkeeperne våre tar tak i problemer straks noe dukker opp.

Hull 7 er nok et bevis på hvordan man kan bli lurt fra tee. Det er det lengste par-4-hullet på banen, men det er ikke veldig fristende å dra opp driveren fra bagen.

– Joda, bare gjør det, forsikrer Kim, som selv har pegget opp med driveren.

Fremme ved fairway ser vi hva han mener, for igjen har banearkitekt Fred Smith lykkes i å spille øynene dine et puss idet banen åpner seg opp.

Også på mange av innspillene er det tatt i bruk effektfulle virkemidler for å teste spillet ditt. En rekke av greenene er opphøyde og beskyttet av store, amerikansk-pregede bunkere med renskårne kanter, og synet av dem kan gjøre selv korte innspill med wedgene nervepirrende. Vi fikk også erfare at det ikke var spesielt moro å havne i dem; De er fylt med mye sand, og begge gangene lå ballen som et speilegg. (I ettertid har vi imidlertid fått vite at sandmengden er redusert noe).

Back nine

De siste ni hullene starter med nok et heftig par-3-hull, denne gang med 20 meter høydeforskjell ned til greenen, som fremstår som et lite frimerke når du står på tee. Mens vi spaserer nedover bakken, slår det oss hvordan hvert hull har en egenart og karakter. Du spiller aldri to like hull etter hverandre, og denne variasjonen er et kvalitetsstempel. Ingen hull virker tilfeldig plassert.

Hull tolv er et strategisk spennende par 4-hull. 50 meter foran greenen danner to treklynger på hver side av fairway en «trakt» inn mot green, og en liten fairwaybunker er plassert akkurat der du har lyst til å legge utslaget ditt. Da Kim før runden fortalte oss at dette er en bane hvor det ikke handler om å slå så langt som mulig, men å slå seg til riktige posisjoner, var nok dette et av hullene han hadde i bakhodet.

Runden på Stavanger Golfklubb avslutter med en like bra trekløver av golfhull som runden startet. På tee på hull 16 står vi på et utsiktspunkt og skuer ned mot banens bredeste landingsfelt. Her frister det til å rappe til med det man har igjen av krefter, og hullet er et etterlengtet temposkifte etter å ha navigert deg gjennom labyrinten av utfordrende hull i skogen. Men du bør ta godt vare på den lille pustepausen du nettopp har fått, for straks venter to hull som har ødelagt mang et scorekort opp gjennom årene. Først det vanskelige 17. hullet, enda et utsøkt par 3-hull over vann. Deretter et av Norges mest skremmende avslutningshull: Stående på utslaget ser du rett inn i motbakken foran fairway, som fremstår som en uoverstigelig vegg på tampen av runden. Heldigvis har vi nettopp ringt opp til restauranten og bestilt en angusburger fra menyen, som er strategisk plassert ved tee på hull 17, og nå kan vi nesten lukte belønningen i det fjerne.

På dette par 5-hullet er det bare driver som gjelder, om du skal ha noe som helst håp om å komme deg hele veien opp. Lykkes du, vil ballen flate ut og skyte fart på fairway. Da øyner du kanskje håpet om å komme deg nærme green på andreslaget, men igjen dukker spørsmålet opp: Lar du deg lede inn i fristelse? Erfaringen tilsier at overmot sjelden lønner seg på Stavanger GK.

Oppsummering

En runde på Stavanger GK er en runde i fredelige og naturskjønne omgivelser. Det er en klubb med kvalitet i alle ledd, og som golfspiller er det ikke et eneste behov du ikke får tilfredsstilt her. Når vi skriver dette, tre uker etter at runden ble spilt, husker vi fortsatt hvert eneste hull på banen. Det er et kvalitetsstempel i seg selv. Norges nest eldste 18-hullsbane er en selvskreven «must play» for norske golfspillere.

Tommel opp:

– Høy kvalitet på greenene

– Spennende design

– Sentrumsnær naturopplevelse

– Gode fasiliteter, en klubb som har alt

– Norges beste samling av par 3-hull?

– Veldig bra utvalg av utleiekøller

Tommel ned:

– Fairwayene er ikke helt på høyde med greenene, men det skal sies at vi spilte dagen etter kraftig regnvær

– Driving-rangen står ikke helt i stil til resten av anlegget

– Litt vel mye sand i greenbunkerne, men dette skal ha blitt redusert nå