Tyrifjord GK: Sjelefred

– Du trenger ikke så mange køller! Derek Crawford ser på de stappfulle bagene til Norsk Golfs utsendte, og rister på hodet. Crawford har tanker om det aller meste som handler om golf. Så da er det kanskje ikke så rart at banen ved Tyrifjorden har blitt en av landets beste og vakreste.

Publisert

Over eit fjell, gjennom en tunnel, over ei bru… Så er du på parkeringsplassen til Tyrifjord Golfklubb.

Vi har spilt banen flere ganger før, men denne gangen har vi tatt på oss reportasjebrillene. Man får liksom en annen opplevelse av banen på den måten. Hva er det som gjør akkurat denne banen så spesiell? Er det designernes verk? Omgivelsene? De velpreparerte spilleflatene? Eller kanskje en blanding av alt sammen?

Solid velkomst

Allerede nevnte Mr. Crawford tar oss i mot. Med et solid håndtrykk og et smil i øyekroken. Han har sagt ja til å bli med oss ut på banen så lenge han har tid. Og det er ikke sikkert det blir så lenge, for Mr. Crawford har mye gjøre hele tiden.

Sånn er det når man lever og ånder for at en golfklubb og dens medlemmer skal få maks ut av potensialet til enhver tid.

Banen så dagens lys i 1994, da stod de første ni hullene ferdige på Storøya i vakre Tyrifjorden, Norges femte største innsjø. To år senere stod de siste ni klare, Jan Sederholm og Tor Eias park- og skogsbane i Ringerike bestod nå av 18 fullverdige hull. Men mye har skjedd siden den gang. Veldig mye.

Fra å være et relativt mørkt mygg-eldorado midt i skauen til å bli en åpen, luftig og storslått naturopplevelse med utsikt helt opp til snøkledde Norefjell. 

Den gode opplevelsen

Det er ikke tid til noe særlig oppvarming denne vakre høstdagen. Det blir med noen få baller på rangen. Men allerede der legger vi likevel merke til den første av mange små, nøye uttenkte detaljer som er klekket ut i Derek Crawfords skotske hjerne. –Ser dere skiltene på rangen? Crawford peker på noen BMWer i papp, ikledd hver sin farge. Rød, sølv og gull.

–Før spillerne går ut på banen, vil vi at de skal se hvilket nivå de ligger på. Det er viktig å spille fra riktig utslagssted om man skal få en god opplevelse på golfbanen. Altfor mange spiller fra utslag som ligger for langt bak. Når du forbi den sølvfargede BMWen, men ikke helt fram til den av gull, da spiller du fra sølv-tee. Skal du spille fra gull-tee, bør du slå forbi den gullfargede BMWen. Og du må slå rett. Det hjelper ikke å slå langt hvis du slå ballen langt inn i skogen!, smiler skotten småstrengt.

Og det er nettopp det det handler om her. Å få en god opplevelse. Strengt tatt er det vel det golf handler om uansett hvor man spiller, men det er ikke dermed sagt at det legges til rette for det på samme måte over alt. Mye handler om hva slags tankesett spillerne har når de legger i vei på en runde. Men mer om dette senere. For nå er vi på første tee. Med 18 vakre og utfordrende oppgaver foran oss. Fulle av håp om birdies og en god score.

Strategiske utfordringer

Et tema som ofte dukker opp når man diskuterer med golfvenner, er hvilket åpningshull man synes er best. Eller skumlest. For det handler jo om å få en god start, gjør det ikke? Nummer 1 på Tyrifjord byr deg på en utfordring rett ut av startblokka om du ønsker det. Fra gull-tee måler par 4-hullet 386 meter og står med handicap-indeks 1 i scorekortet.

Fairwayen bukter seg langs et vann på venstre side, og allerede her får du muligheten til å velge hvor mye du ønsker å kutte over vannet. Her finnes tilstrekkelig med plass oppe til høyre, og det er ingen problem å slå seg sikkert rundt vannet. Men hvis du vil inn på greenen på to slag, er du nok nødt til å velge en litt grådig linje for at du skal ha kort nok distanse inn på andreslaget. Undertegnede ender opp med en mellomting.

Den kjølige høstlufta bremser ballen en smule, og selv om den kommer seg over på tørt land på andre siden blir det et drøyt stykke inn på andreslaget. Men det er bare å puste med magen. Her har de fleste mottatt ekstra slag uansett, og sjansen for å kunne få med seg noen poeng fra start er ganske stor.

Norsk Golfs utsendte trasker i vei med hver sin tunge, fullstappede golfbag. Mr Crawford har valgt en litt annen variant.

– Man trenger egentlig bare fire køller i bagen, mener Crawford og peker på sin egen minigolfbag. ”The driver, the hitter, the chipper, the putter”. En utslagskølle, en man slår innspill med, en man bruker rundt greenen, og putteren.

I den daglige lederens hode handler alt om å gjøre golf så enkelt, morsomt og tilgjengelig som mulig for folk flest. Da er det viktig for ham å vise at man ikke trenger 14 køller og masse dyrt utstyr for at man skal kunne kose seg. – Golf handler om hvem du spiller med og opplevelsen dere får av å spille sammen. Ikke utstyret!

Jeg kan jo ikke gå rundt og oppfordre folk til å fokusere litt mindre på utstyr om jeg går rundt med en gigantisk golfbag selv, humrer han. Han bruker to slag på å komme seg i nærheten av greenen. Tredjeslaget, fra cirka 20 meter, chipper han lekende lett til en halvmeter fra koppen. Par.

Den lille øya i Hole kommune bader i gyldne høstfarger. Gresset er grønt, kortklipt og jevnt. Når vi har kommet oss opp til utslaget på hull fire er vi på øyas høyeste punkt. Utsikten over Tyrifjorden er nydelig, og de eneste lydene vi hører her ute er av vår egen tunge pust. Det er ikke bare bare å trekke med seg en bag full av 14 køller og andre tunge rekvisitter opp til toppen av Storøya. Vi gjør som Emil Hegle Svendsen gjør når han inntar standplass, og lar pulsen roe seg en smule før vi tar ladegrep og slår ballen ned den lange, bratte fairwayen som går helt ned til vannet igjen. Når vi er ferdige med det 525 meter lange par 5-hullet, venter et av rundens høydepunkter.

Hull 5 er et av Norges beste par 3-hull. Det har egentlig alt. Greenen ligger ute på en odde helt nede ved vannet, og ser både vakkert og fryktinngytende ut. Men det er bare 123 meter fra det lengste utslaget, så er her det presisjon og ikke lengde som gjelder. Hvis flagget står til høyre, ned mot vannkanten, er det opp til deg å avgjøre hvor aggressiv du ønsker å være. Og med adrenalinet pumpende lett er det fort gjort å slå litt for langt også. Det er på en måte Tyrifjords svar på hull 7 på Pebble Beach. Ikke langt, og langt fra umulig, men det setter i gang hjernecellene dine når du står over ballen.

Norsk Golfs duo gjør bogeys på de lekre hull 5, Derek Crawford gjør par. Igjen. Så fisker han opp mobiltelefonen fra lomma. –Jeg blir med og spiller ni hull. Så skal jeg la dere være i fred, smiler han før han viser oss enda noen små detaljer i det vi går opp mot greenen på hull seks.

Han peker på fairwaybunkeren til venstre og viser hvordan forman på bunkeren speiler naturen som omgir den.

– Det er slike små detaljer som gjør at man føler en harmoni her. Slike ting man ikke tenker over før man blir gjort oppmerksom på det. Mange forsøker å lage kopier av Augusta National. Du må heller omfavne det du har rundt deg. Det handler om balanse, ikke symmetri. Jeg liker trenden som har vært i golfbanedesign de siste årene om at man fokuserer på naturbaner med et naturlig uttrykk i stedet for striglede parkbaner hvor alt skal være symmetrisk.

Derek stopper opp og peker ut på noen elgspor i bunkeren:

– Se på sporene. Vi raker dem ikke. Ikke fordi vi er late, men fordi det viser folk at vi er ute i naturen. Det renser sjelen å være her ute!

Og det gjør det virkelig. Det er litt som vi skrev om Kongsvingers golfklubb i forrige utgave. Hvert hull er i sin egen lille verden, her er det veldig få ganger man går parallelt med, eller på kryss og tvers av andre hull. Det er deg, dine spillepartnere, den fantastiske naturen og ikke minst en golfbane av meget høy kvalitet. Da gjør det ikke noe om man spiller dårlig, en gang! Slik noen i akkurat vår flight viser seg å gjøre denne formiddagen…

Detaljene

Tenker du noen gang over høyden på skiltet på teestedet du står på? Tenker du noen gang over hvor spillere har en tendens til å parkere trallene sine i løpet av en golfrunde? Eller hvor de går på golfbanen? Hilser du på banemannskapet? Og hvor mange prøvesvinger tar du før du skal slå ditt neste slag?

–Se rundt dere, ivrer Crawford entusiastisk, vel vitende om at han kun har to hull igjen før han skal tilbake på kontoret. Det er så mye han vil ha sagt. Og det er jammen mye vi kan lære. –Før var det tusenvis av trær her. Det var mørkt, det var vanskelig å få gresset til å gro skikkelig. Og så så vi kun skog! Vet dere hva jeg tenker på når jeg ser meg rundt her vi står nå? British Columbia!

Alt som er plassert ut rundt tee-stedene, er lavt, det går omtrent til knehøyde. Tanken er at ingenting skal forstyrre synsfeltet ditt når du kan se ut over fjord, skog og fjelltopper. Og om Ringerike kanskje ikke er helt som British Columbia, holder det lenge med at det er Ringerike. Banen vi spiller har sin helt egne identitet, og djevelen ligger i detaljene.

– Vi går nedover hull ni, og ser en trio med høstkledte golfere strene oppover fairway på hull 1 for å gjøre seg klare til sine andreslag. Derek vinker. De vinker tilbake.Vi har en regel hos alle som jobber her som vi kaller ”fifty-five.”. Er du 50 meter unna noen, vinker du til dem. Er du fem meter unna, sier du hei. Idéen er stjålet fra en god venn og kollega, Gregg Pattersen, general manager i Santa Monica Beach Club.

Når greenkeeperen vinker eller sier hei, er man ikke bare en ”ukjent mann på en maskin”. Hvis man har etablert kontakt, har man respekt for hverandre. De har en jobb å gjøre, de blir ikke ropt på hvis de forsinker spillet et par minutter. De har en jobb å gjøre uansett.

Derek Crawford har også en jobb å gjøre. De ni hullene i selskap med Tyrifjords daglige leder er over. –Nå skal jeg ikke plage dere lenger, nå kan dere kose dere uten at jeg skravler hele tiden, ler den karismatiske skotten før han slenger den lille bagen på skulderen, tar oss i hånda, sier ”takk for spillet” og går inn i klubbhuset. –Vi sees etterpå!

Utfordringene venter for to spillesugne journalister. Det største problemet er at vi glemte å spise noe særlig før vi gikk ut, og nå er vi allerede på hull 11 uten muligheter til å skaffe oss noe mat. Det står et par staselige sopp og titter på oss fra skogkanten. Men selv om de ser flotte ut, frister de ikke akkurat til å lunsj. Vi bestemmer oss for å ta en burger i klubbhuset etter runden, og i Dereks ånd blir vi enige om å avslutte runden med en nihulls match. Taperen betaler. 

– Norske golfere er for opptatt av poeng og stableford! Tenk så mange spilleformer som finnes. Og husk at matchspill er den opprinnelige måten å spille golf på.

Matchen lever i beste velgående når vi nærmer oss det redaksjonen mener er rundens høydepunkt – nemlig avslutningen.

Og dette er et stort pluss! Det er noe eget med golfbaner som kan by på det lille ekstra når runden nærmer seg slutten. På Tyrifjord gjelder det fra og med hull 15 og ut. Det siste hullet før ”finalen” er derimot ganske tungt. Et par 4 på 292 meter som går bratt oppover. Hvordan spiller man dette hullet, egentlig? Kanskje vi skal spørre Mathias Schjølberg – han gjorde like gjerne hole in one her under NM i 2014. Tro det den som kan…

Grand finale

Så er vi her. På toppen av Storøya igjen, med utsikt over fjorden, mot fjellene og den første av de fire gjenværende oppgavene som skal løses før noen skal bli påspandert en hamburger i klubbhuset. Utslaget slås nedover en ganske bred fairway med dogleg høyre. Ikke slå for langt, da havner du i vannet eller i bunkeren. Og ikke slå for kort, for da kommer et digert tre i veien på innspillet. Når vi går av den ondulerte greenen, gjør vi oss klare for banens fineste hull, hull 16. Et par 5 på 431 meter. Kort nok til at de som ikke er blant de mest langtslående har en mulighet til å gå for greenen på to slag. Men likevel utfordrende nok til at det sannsynligvis er fornuftig å la være. Fjorden følger oss langs hele venstresiden, og greenen ligger ute på pynten til venstre slik at presisjonen med være høy om man skal skaffe seg en eagleputt.

Ingen av oss når inn på to slag denne gangen. Den ene turte ikke, den andre klarte ikke. Men vi prøver igjen neste gang – det er jo det som er gøy, er det ikke?

Matchen vår står og vipper når nok et tricky hull skal forseres. Det er mye som kan skje på nummer 17 også. Ikke så langt, og med noen luringer av noen fairwaybunkere plassert strategisk i spillefeltet. Undertegnede er én opp i matchen med ett hull igjen å spille. Nok en gang klatrer vi oppover på et av banens høyeste punkt. Utslagsstedet på hull 18 gir utsikt inn mot klubbhuset, og er enda et hull som gir muligheter for å ta sjanser – og kanskje få litt ekstra belønning. De som slår skikkelig langt, kan gå for greenen på det 318 meter lange par 4-hullet. Men denne høstdagen, der litt for få plussgrader gjør at ballen flyr kortere, blir det med tanken.

– Golfklubber er i underholdningsbransjen, er et av Crawfords mantraer.

– Men det oppleves skremmende for mange. Derfor introduserte jeg «Golf University» for noen år siden. Vi må tenke litt annerledes for å rekruttere nye spillere. For å få dem hekta.

I Crawfords egenkonstruerte ”universitet” stiger nybegynnerne i gradene på en litt annen måte enn det som er vanlig.

Her er det ikke nedskriving i handicap som er målet, men å få mestringsfølelse og å ha det gøy. Man spiller med et forenklet regelverk, der det for eksempel er lov til å droppe ballen ut av bunker, og der man kan slå fra pegg i fairway. Poengberegningen er enklere, men etter hvert som man stiger i gradene nærmer man seg ”vanlig” golf mer og mer. En sentral regel er at du skal komme deg til neste tee på 15 minutter for å kunne føre poengene på scorekortet ditt.

– Da leter du ikke fem minutter etter alle baller, bruker ikke tre prøvesvinger, eller leser putter fra fire vinkler, sier Derek.

Akkurat dette med å lese putter fra fire vinkler er kanskje ikke noe vits for glade amatører som jeg og min kollega. Men når matchen skal avgjøres på den attende greenen, da gjelder det å konsentrere seg.

Og det ender som det seg hør og bør når journalisten og redaktøren gjør opp om seieren. Sjefen vinner og kan glede seg til å nyte en gratis hamburger i kafeen. Det kan alle andre glede seg til også. Men mest av alt bør man glede seg til å spille Tyrifjord når banen åpner igjen neste sesong.

For det er banen som er den store stjerna. Og når du drar herfra, ønsker du garantert å komme tilbake igjen.

Vår vurdering

Tommel opp:

  • Kvaliteten på spilleflatene. Topp klasse fra tee til green.
  • Kult banedesign.
  • Hullene langs fjorden er blant de vakreste i Norge.
  • Naturopplevelsen.

Tommel ned:

– Roughen er i overkant heftig, selv like i nærheten av greenområder og fairway. Gjør at man blir litt for hardt straffet selv om man bare misser såvidt.

Powered by Labrador CMS