Blogg

18 fugler

Min første proffturnering på denne siden av dammen gikk ganske bra, men jeg føler fremdeles at jeg har mye mer å gå på.

Med rundescorene 70-69-71-70 endte jeg til slutt fire under par i Beaumont Open, noe som holdt til en delt 23. plass til slutt. Selv om spillet var relativt stabilt hele veien, følte jeg imidlertid at jeg la igjen en del unødvendige slag på banen. Jeg ga meg selv mange birdiemuligheter, og selv om det tross alt ble 18 fugler til slutt, kunne det faktisk vært langt fler.

Det viktigste i tiden fremover blir uansett å luke bort de dumme småfeilene som fører til bogeys, da det blir altfor kostbart å tape 14 slag til banen i løpet av en turnering. Om man virkelig vil hevde seg har man ikke råd til å gi bort slag i hytt og pine på denne måten, og dette handler bare om å være tålmodig og nøyaktig i alt man gjør. 

Iblant hender det dessverre at man blir litt slurvete i jakten på birdies, men det fine med dette spillet er at laurbærene gjerne har blitt borte før man i det hele tatt rekker å hvile på dem . . . Så fort man tror at koden er knekt og alt går av seg selv, har denne sporten en fantastisk evne til å ydmyke selv de med høyest hatt og mest erfaring.

Turneringen i Beaumont var fin turneringstrening, og det var veldig moro å spille ”amerikansk golf” igjen. At en sommer uten bermudagress har satt sine spor er det ingen tvil om, men dette er selvfølgelig bare en vanesak. For de som ikke har spilt på bermuda, er dette kort forklart en veldig seig gresstype med røtter som sitter veldig høyt. 

På greenene innebærer dette at gressets vekst påvirker ballens retning kraftig, noe som gjør det ekstra krevende å lese linjene. Sammenlignet med norske greener, hvor ballen simpelthen følger onduleringene, er bermudagressets vekstretning helt avgjørende for hvor mye (eller lite) ballen vil brekke på vei mot hullet. I mange tilfeller kan man gjerne lese putten til man blir grå i håret og grønn i trynet, men fortsatt blir man stående igjen som en idiot når ballen bestemmer seg for å gå i en helt annen retning enn det man regnet med.

På tross av både bermudaforvirring, ekstrem varme og skjortevætende luftfuktighet, var det en hyggelig uke i Sørøst-Texas. Tor-Erik Knudsen tok meg i mot som vert for turneringen, og gjennom han og lagkameraten Tore Lindtveit fikk jeg et lite innblikk av hvordan ting gjøres på og rundt Lamar University.

En annen ting som var litt artig, var at jeg endte opp i en pro-am sammen med tidligere PGA Tour-spiller David Gossett. Dette var en svært trivelig kar som hadde mange morsomme historier å dele, og jeg prøvde selvfølgelig å suge til meg så mye informasjon som mulig. Som vinner av U.S. Amateur i 1999, fikk han blant annet muligheten til å spille med både Tiger Woods og Jack Nicklaus da han fremdeles bare var en valp i golfsammenheng.

Han spilte på min rivalskole, University of Texas på slutten av 90-tallet, og vant The Big 12 Championship under sin tid på college. Dette er den samme turneringen som jeg vant på tampen av min collegekarriere, så det ble mye prat om våre respektive collegeopplevelser i løpet av denne runden og resten av uka. 

Det faktum at en spiller av hans kaliber har gått hele veien tilbake til Mini-touren etter å ha spilt med de beste, sier ganske mye om hvor høyt nivå det er i profesjonell golf verden over. Han beskrev det hele slik: ”Det finnes hundrevis, om ikke tusenvis av spillere rundt omkring i verden som er gode nok til å spille på PGA-Touren. Å komme seg dit handler om å spille bra til rett tid, gripe muligheten når man får den og på toppen av det hele ha litt flaks.”

Nå er det oppladning til pre-kvalet i Dallas som står på programmet, og jeg prøver å forberede meg på vanlig måte. At dette er en ekstremt tøff oppgave er jeg fullstendig klar over, men jeg stiller til start med en aggressiv og positiv innstilling!

Kvalet spilles 19-21. september på Golf Club of Dallas, så jeg kommer tilbake med mer om dette neste mandag. Følg med videre!

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger