Blogg

Et skritt nærmere

Første steg av Q School var en slitsom og nervepirrende opplevelse, men jeg holdt heldigvis nervene i sjakk og avanserte til neste runde.

Etter fire lange dager i tøffe forhold kunne jeg omsider puste lettet ut og slippe ned skuldrene på fredag. Med ekstrem vind fra alle kanter, steinharde greener og en del brutale pinneplasseringer, opplevdes dette som en stor krig fra start til slutt. 

Jeg har spilt golf i mye dårlig vær før, men når det er såpass mye på spill og banen allerede er et monster, er det ingen tvil om at det blir ekstra intenst. Sommerfuglene i magen var der helt fra begynnelsen, men mot slutten av turneringen utviklet denne følelsen seg til noe som minte mer om en gjennomsnittlig første nyttårsdag. 

Å spille under press er noe man blir mer og mer vant til, men det faktum at Q School er ”vinn eller forsvinn” gjør det hele så mye mer ubekvemt og stressende. Når man vet at hvert eneste slag kan bli avgjørende er det helt naturlig at man føler det på kroppen, men at det skulle være så jævlig hadde jeg aldri forestilt meg. 

Man gjør sitt aller beste for å late som om det er en vanlig turnering, men når man egentlig vet at det er den ultimate drømmen som står på spill, er det vanskelig å lure hjernen når ting virkelig begynner å dra seg til.  

Nå har jeg fått en liten smakebit på hva dette handler om, og jeg tar med meg alle erfaringene jeg har plukket opp videre til andre steg. Her blir presset og nivået enda høyere, men jeg gleder meg fremdeles til å få muligheten til å prøve meg. Det er smått overveldende å se hvor mange gode spillere som finnes der ute, og selv om dette bare var første steg, danner man seg fortsatt et bilde av hvor hard konkurransen er. 

At vår egen Henrik Bjørnstad cruiset seg gjennom dette kvalet bare noen måneder etter å ha gjort comeback, er intet mindre enn utrolig imponerende. Uten at jeg verken gidder eller har interessen av å gjøre et regnestykke på dette, tror jeg det er trygt å si at golf er en av idrettene i verden med flest om beinet. Det meget omtalte nåløyet blir raskt enda mindre romslig, når man også tar i betraktning det minimale antall arbeidsplasser som tilbys på høyeste nivå  . . .

I Norge blir man ofte uglesett når man følger en drøm som statistisk sett er veldig vanskelig å realisere, men i mine øyne er det dette som er sjarmen ved det hele. De overbærende negative, eller ”realistene” som de gjerne kaller seg, har veldig ofte rett i sine dystre og trøstesløse spådommer om antallet norske golfspillere som lykkes. 

Med tanke på hvor få nordmenn det er som faktisk prøver seg, er dette imidlertid like imponerende som å spå at Kenya ikke vil dominere verdenscupen i langrenn i verken nær eller fjern fremtid. 

Dette er selvfølgelig satt på spissen, men bortsett fra at langrenn er en knøtteidrett internasjonalt sammenlignet med golf, syns jeg egentlig ikke at poenget i seg selv er så halvgærent.

At Suzann Pettersen vinner to uker på rad på høyeste nivå, er ikke annet enn sensasjonelt. At den gjennomsnittlige nordmann er så blendet av egen kultur at evnen til å forstå dette er nærmest ikke-eksisterende, må vi golfidioter bare leve med enn så lenge. Det samme gjelder Espen Kofstads sesong med to turneringsseire og sammenlagtseier på Challenge Tour´en. 

Argumentet om at Challenge Tour ikke er golfens aller høyeste nivå er nok et tema for mange, men om man stikker fingeren i jorda og ser på dette fra et prosentuelt standpunkt, skjønner man kanskje at CT er nærmere verdenstoppen enn man trodde i utgangspunktet. For om man ser på realiteter er det kanskje flere - bare på ovennevnte tour - som kan kalle seg ”seriøst satsende” enn det er i en del andre idretter på verdensbasis totalt.  

Jeg syns Norge som golfnasjon har all grunn til å være stolt og fornøyd med det som nå foregår på høyeste nivå. Når det bare er en håndfull spillere som satser sier det seg selv at ikke alle disse vil lykkes, og dessverre blir det ekstra synlig om man har en dårlig uke dersom man var den eneste nordmannen som stilte til start.

Ukens blogginnlegg går nå mot slutten, men på tampen av mine skriblerier vil jeg komme med et lite stalltips for fremtiden: Pass opp for en ung kar ved navn Jace Long. Jace spiller i samme liga som jeg spilte i på college, og har vunnet en drøss med turneringer der i løpet av sine første tre år. Han vant sitt pre-kval tidligere i høst, og gikk helt til topps i første steg på Castle Hills også. Hvorfor han ikke har fått like mye ”creds” som mange av de andre collegestjernene er for meg et mysterium, men jeg tror uansett han er en mann å regne med . . .

Heia Godset!

 

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger