Blogg

Juleblogg

Den første uka av min lange juleferie er nå historie, og på tross av mange gledelige gjensyn, lengter jeg allerede tilbake til Texas.

Nå når jeg ikke spiller bandy er den norske vinteren altfor kald for min del, og min kjære far benytter enhver anledning til å påpeke at jeg har blitt pinglete. Jeg benekter på ingen måte hans påstander, og innrømmer i samme slengen at fire år i varmen har svekket min begeistring og kjærlighet for norske forhold.

Utover mitt patetiske gnål over snø og kulde, har jeg også noen meninger om dette som er relevante i bloggen til en golfspiller.
For hver eneste gang jeg vender hjem fra USA, enten det er vår, sommer, høst eller vinter, dukker de samme tankene opp i hodet.

Man trenger nok ikke være rakettforsker for å skjønne hvor jeg vil, men likevel:
Hvor god kan man egentlig bli av å trene under norske forhold?
Er det realistisk å tro at norske spillere, bosatt i Norge, kan konkurrere med de som trener på velstelte, grønne baner hele året?

Av de få spillerne vi har som har tatt steget opp til en plass på Europatouren, har majoriteten gått på college. Noen av våre tidligere collegespillere har til og med skaffet seg kategori på Europatouren eller Challengetouren i samme år som de fullførte skolegangen på den andre siden av dammen.

Verdien av collegegolf er en helt egen diskusjon, men jeg kjenner veldig få eksempler på spillere som har blitt dårligere av å flytte til USA. Jeg kan naturligvis bare snakke for meg selv, men etter jeg fikk muligheten til å spille golf hele året har jeg  gjort enorme fremskritt, i alle fall i egne øyne.

Uten å være altfor påståelig vil jeg tro at de fleste i min situasjon kjenner seg igjen i det jeg sier også.

Men hva skjer egentlig når man er ferdig på college, og flytter hjem? Om den nye hverdagen består av å spille korte, norske baner om sommeren for så å trene innendørs om vinteren, må vel dette kunne anses som et stort ”setback?”

Dette er muligens en veldig forenklet tankegang, men jeg foretrekker i alle fall godt vær og optimale treningsforhold fremfor å dunke slitne rangeballer i veggen på et innendørssenter.
Tanken på at fremtidige konkurrenter kan spille tre golfrunder om dagen om de så måtte ønske, gjør ikke saken noe særlig bedre.

Jeg har alltid vært av den oppfatning at de mest dedikerte er de som vil lykkes over lengre tid.  Men når det er sagt, er det vel fortsatt naivt å tro at en flokk med nordmenn skal nå toppen ved å forberede seg i snøføyka.

At de aller fleste blir bedre av å gå på college er det ingen tvil om, og det fins mange eksempler på nordmenn som har vokst betraktelig av å spille for amerikanske universiteter på ulike nivåer. Men igjen, siden det å flytte til USA for å gå på skole anses som en nokså lukrativ mulighet; er det ikke da merkelig å flytte tilbake om man vil videre som golfspiller?

Mange kan sikkert stille spørsmål ved det jeg skriver, men jeg vil tro de fleste er enige om at Suzann Pettersen og Henrik Bjørnstad er de beste norskproduserte spillerne så langt. Begge endte opp i USA, og kanskje er det ikke tilfeldig at hodene som presterte gode resultater i utgangspunktet også fant veien ut av vårt kjære Norge.

Valget står mellom et Jante-forpestet, iskaldt land med begrensede treningsmuligheter, og et land hvor vinnere løftes opp på æresstol i lys av solen som skinner hele året . . .

Om man bruker den logiske sansen som kompass bør man kunne forstå hvor det lønner seg å dra.

Personlige anliggender spiller imidlertid en stor rolle, og kanskje er det en forkjærlighet for moderlandet som lokker de fleste hjem til slutt.  Om det fantes en fasit hadde det vært lett å nå verdenstoppen, men det har seg en gang slik at dette ikke er tilfelle.

Siden dette innlegget utviklet seg til et sammendrag av mine ”store” tanker i vinterkulda, kan jeg til slutt nevne at jeg allerede har hatt tid til en givende treningsøkt med ”supercoach” Fredrik Enge.

På nåværende tidspunkt hersker det antakeligvis ingen tvil om mine syn på innendørstrening, så det faktum at denne protimen var utrolig givende og inspirerende sier vel egentlig sitt om den høye kvaliteten på økta.

I frykt for å bli oppfattet som landssviker med mine uttalelser, vil jeg herved understreke at jeg elsker Norge og at jeg er en stolt nordmann hvor enn jeg ferdes. På den annen side, i frykt for å være altfor typisk norsk, sier jeg meg fullstendig enig i Ingebrigt Steen Jensens meninger i følgende klipp:

Spol frem til 22:45 for å skjønne hva jeg prater om
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/813324/

Hvor mange som leser denne bloggen har jeg ingen oversikt over, men dersom noen skulle ha noen interessante meninger å dele, er kommentarfeltet åpent for alle.

God jul!

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger