Blogg

Kulturuke

Etter en trivelig uke med golf og avslapning i Mexico, er jeg nå tilbake i Texas hvor alskens akademiske plikter skriker etter oppmerksomhet.

Turen til Puebla, en middels stor by en time fra Mexico city, ble både tryggere og morsommere enn forventet. I tillegg til tre golfrunder, ble det også tid til sosiale opplevelser jeg sent vil glemme, og om muligheten byr seg reiser jeg mer enn gjerne tilbake.

Med tanke på de enorme klasseskillene, sier det seg selv at golf er en snobbesport i Mexico, men det positive med dette er at banene holder veldig høy kvalitet. Jeg må innrømme at både baner og fasiliteter imponerte meg stort, og når det er sagt kan man kanskje undre seg over mangelen på meksikanske spillere i verdenstoppen.

Om man er født inn i den rette familien bør man ha alle muligheter for å lykkes i Mexico, men etter å ha sett livsstilen til velstående meksikanere med egne øyne, forstår jeg i grunn hvorfor dette ikke er tilfelle.

Bortskjemt ungdom som aldri har jobbet for noe som helst, ser ikke ut til å ha den helt store motivasjonen når det gjelder en mulig karriere innen profesjonell golf. Når fest er viktigere enn trening, blir det vanskelig å nå helt opp, og selv om situasjonen på mange måter er annerledes i Norge, tror jeg dette fenomenet gjør seg gjeldende også her.

I fare for å opptre som en større analytiker enn det jeg egentlig er, legger jeg denne ballen død. Konklusjonen må være at det er interessant å se forskjellige kulturer, og den enorme innvirkningen ytre faktorer har på suksess innen både golf og andre ting.

Uansett var det moro å ta ”hjemmeheltene” i hånda på attende green etter at en god porsjon drammensk juling hadde blitt sendt i deres retning. At de var store i kjeften i forkant skulle vise seg å være en dårlig ide, da min 68-runde var flere hakk bedre enn hva de andre hadde å by på den dagen. Selv sparte jeg den store kjeften til etter runden, da samtlige deltagere måtte svelge sine egne ord ved lunsjbordet. Deilig!

Mindre fornøyelig var det å ryke på et punktert dekk ved en tungt trafikkert motorvei påfølgende dag. Den innfødte bonden i bilen foran oss bestemte seg for å kaste en glassflaske ut vinduet i 120 km/t, og følgelig var det vi som måtte betale prisen for dette.

Min mangel på kunnskap når det gjelder dekkskift, kom fullstendig i skyggen av en overhengende frykt for eget liv og helse.
Min venn Gerardo´s  nyvaskede Audi var utvilsomt et yndet objekt der den sto i veiskulderen, så vi gjorde vårt beste for å komme oss vekk derfra så fort som mulig.

Om det var noen reell fare vet jeg egentlig ikke, men i likhet med min italienske venn var jeg rimelig overbevist om at det finnes langt tryggere steder enn hovedåren mellom Puebla og Mexico City.

Vi kom oss uansett hjem i live, og nå er det bare skoleinnspurten med final exams som venter her i Waco. Jeg innrømmer gledelig at jeg på ingen måte ser frem til dette, men forhåpentligvis går det forholdsvis smertefritt også denne gangen.

Midt oppi det hele blir det naturligvis noen turer til golfbanen, hvor jeg har diverse tekniske oppgaver å kose meg med. Tror jeg er inne på noe bra med tanke på både full sving og putteteknikk, men det er fortsatt en del som må fikses før sesongstart i februar.

I tillegg til skolearbeid og teknikktrening skal jeg og mine lagkamerater gjøre frivillighetsarbeid i regi av Baylor denne uka, og det tror jeg i grunn vi har bare godt av. I likhet med tidligere år skal vi tilbringe en del tid på et suppekjøkken, samt hjelpe en underpriviligert familie å bygge hus.

Når man ser hva andre må gjennomgå bare noen minutter fra ”The Baylor Bubble,” Waco´s snobbeområde, blir det vanskelig å skrike så veldig høyt over bogeys og krevende skolearbeid. . .

Det får holde for denne gang. Følg med videre!



 

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger