Blogg

Kvalifisering

Jeg har nå ankommet Houston, hvor 56 mann skal kjempe om tre plasser til årets U.S. Open Championship.

Årets kvalifisering startet med over 9000 spillere, men til slutt er det bare 76 som får være med på Olympic Club i San Francisco om noen uker. Det spilles på 11 forskjellige baner samtidig, og det deles ut et varierende antall plasser basert på de ulike startfeltenes størrelse og antatte styrke.


I skrivende stund er det søndag kveld her i Texas, men det drar seg nok gruelig raskt mot den meget omtalte mandagsmorgenen der hjemme i fedrelandet.


Innspillsrunden er allerede unnagjort, og jeg tror i det minste jeg har god oversikt over hva Lakeside Country Club har å by på av både muligheter og problemer. Om det blåser like sterkt som det gjorde i dag blir det nok mest av sistnevnte, men tøffe forhold velger jeg alltid å se som en fordel.


Banen er relativt trang, med vann, bunkere og trær finurlig plassert på alle kanter. Det blir viktig å kontrollere ballen først og fremst fra tee, da de fleste greenene er ganske ”snille” sammenliknet med resten av banen. Driveren har imidlertid vært relativt stabil i hele år, så forhåpentligvis er den i godt humør også denne mandagen.


At dette er et trangt nåløye er det ingen tvil om, og det er vanskelig å spå verken det ene eller det andre på forhånd. Jeg stiller imidlertid opp med en offensiv holdning, og føler at jeg ikke har så veldig mye å tape i dette selskapet. 

36 (veldig) gode hull er nå alt som kreves for en plass i en major-turnering, men jeg er mest opptatt av å gjøre mitt beste og spille mitt eget spill. ”Man får gjøre så godt man kan, så teller vi opp til slutt,” som fatter´n alltid sier . . .


Som jeg nevnte forrige uke skal jeg spille med PGA Tour-veteranen Bob Estes, så om ikke annet blir dette en morsom og lærerik opplevelse å ta med seg videre. I ballen foran oss går ingen ringere enn Tom Kite, som har vunnet U.S. Open, spilt Ryder Cup syv ganger, og var kaptein for det amerikanske laget i 1997. Todd Hamilton, som vant British Open i 2004, spiller noen grupper tidligere. Jeg har med andre ord mer enn nok å bryne meg på i varmen!


Varmen, som vil være en stor faktor siden vi spiller to runder om dagen, håper jeg i likhet med vinden at jeg kan bruke til min fordel. Det høres kanskje fjernt ut at en frossen nordmann skal tjene på varmt vær, men i motsetning til noen av disse ”gamlingene” har jeg en ung kropp som er vant til å rusle 36 hull.


En liten ulempe er det at min caddie valgte å bli hjemme i Waco, men jeg er vant til å bære bagen selv så jeg tror ikke dette vil by på noen større problemer.


Noe mer uvant er det å reise på turnering mutters alene, uten coacher og lagkamerater på slep. Selv om det skal bli deilig å få mer i frihet i hverdagen, blir det definitivt en stor overgang å fikse alt selv og trave rundt på egenhånd. 


Denne uka har jeg fått bo i huset til en kompis her i Houston, og det eneste familiemedlemmet som er hjemme for øyeblikket, er labradoren Juliette. Her i Texas er det en åpenhet og gjestfrihet jeg aldri har sett maken til hjemme, for det å låne bort huset sitt på denne måten vet jeg ikke om det er så mange i Norge som ville ha gjort!


Å forholde seg til trafikken her er for øvrig en del verre, da nærmere seks millioner mennesker i samme byområde gjør kjøreopplevelsen relativt kaotisk. Dette er en smule mer stressende enn å finne veien i Drammen, men takket være GPS´en har det faktisk gått relativt smertefritt.


Starttider og livescore herfra 


Nå er det leggetid i Houston, men jeg er tilbake med nytt blogginnlegg her på norskgolf.no neste mandag. Følg med!

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger