Blogg

Nå begynner det å ligne noe!

Helgens turnering i vindfylte North Carolina endte til slutt med en oppløftende tredjeplass for min del, og som alltid er det hyggelig å konstatere at spillet er på rett vei.

Totalt er dette den syvende gangen jeg havner blant de fem beste på college, og nok en gang gjør jeg noen fine hopp oppover Baylors liste over diverse rekorder. Selv om jeg er godt fornøyd med plasseringen, føler jeg fortsatt at jeg har mer god golf på lager, så forhåpentligvis er dette bare et steg på veien til en ny seier (eller to.)

Rod Myers Invitational er en veldig anerkjent turnering av mange grunner, og etter å ha deltatt her er det slett ikke vanskelig å forstå at vertsskolen, Duke University, har hatt enorm fremgang i mange store idretter.

Omvisningen på skolens idrettsområde var ikke annet enn imponerende, og det var ingen tvil om at seriøsitet og prestisje gjenspeilet seg også på golfbanen under turneringen.

Banen var enormt utfordrende og i perfekt stand, så når vi i tillegg bodde på skolens eget hotell midt på anlegget kunne vi i grunn ikke blitt mer bortskjemt. Siden caddies ikke er tillatt på college, klinte Duke til med egne funksjonærer til hver flight, som oppbevarte mat og drikke i golfbilen, i tillegg til å oppdatere livescore etter hvert hull.

Jeg har sagt det før og sier det igjen: Avstanden mellom collegeidrett og proffidrett krymper for hver dag som går, og i enkelte tilfeller kan det virke som om muligheten til å motta pengepremier i realiteten er den eneste forskjellen. 

Hverdagslig sett er det naturligvis store forskjeller med tanke på at vi er studenter på full tid ved siden av, men jeg lar meg stadig imponere av profesjonaliteten i turneringene vi spiller i.

Nå har vi kun to turneringer igjen her borte før vi omsider får en etterlengtet pause i konkurransesesongen. I tillegg til å gå på skolen, har jeg spilt nærmere 20 turneringer i år, og selv om dette selvfølgelig er et herlig liv, blir man simpelthen ganske sliten i lengden.

Når årets siste turneringsputt er i boks i starten av november, skal jeg la køllene hvile i noen uker, og heller fokusere på fysisk trening og andre ting. Jeg tror det er både sunt og viktig å få ting litt på avstand iblant, så jeg ser veldig frem til denne perioden.

Forhåpentligvis kan jeg komme opp på nivå med min meksikanske romkamerat også på damefronten, hvor jeg beklageligvis henger et stykke etter. Ankelskaden som satte ham ut av spill tidligere i år, har definitivt gitt gode muligheter til å fokusere mer på andre ting, noe han liker å gni inn så fort han får sjansen.

Jeg har med andre ord en liten jobb å gjøre, og håper at mer fritid vil gi umiddelbar fremgang. På college fins det alltid løse tråder man kan gjøre noe med, men når man har smekkfullt  program midt i sesongen sier det seg selv at golfen og skolen må få første prioritet.

Off season er derimot en helt annen historie, så i ledetog med nevnte kompis fra ”feil side av grensa” planlegger jeg å tilegne meg nye bekjentskaper blant diverse idrettslag og campus-organisasjoner.

Den største utfordringen er som alltid hemmeligholdelsen av våre aktiviteter, først og fremst med tanke på enorm sladderfare hos Lene (Hafsten-Mørch) og andre kvinnelige bekjente. Jenter som prater har gjentatte ganger vist seg å være en internasjonal greie…

Siden mine digresjoner allerede er fullstendig ute av kontroll, tror jeg det beste for alle er at jeg avslutter ukens blogg på nåværende tidspunkt.

Dere hører fra meg igjen snart. Fred ut!

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger