Blogg

Om Knut og indre motivasjon

Det var leit å høre at unge Børsheim har bestemt seg for å legge køllene på hylla, men samtidig har jeg full respekt og forståelse for hans avgjørelse.

Å spille proffgolf er ikke bare et yrke, men en livsstil som krever mye tålmodighet og pågangsmot. At man har tunge dager i alle yrker hersker det nok liten tvil om, men livet som idrettsutøver innebærer et resultatpress som ikke finnes så mange andre steder. Å reise land og strand rundt for å spille golf høres kanskje ut som en drøm for mange, og når ting går som man ønsker, er det til en viss grad også slik.

Men det er stor forskjell på proffgolf og det å reise på hyggetur med kompiser. Å sitte mutters alene på et hotellrom midt i ingenmannsland er nok tøffere enn de fleste faktisk innser, spesielt hvis det butter imot de timene man befinner seg på golfbanen. Slik er det selvfølgelig for alle som prøver å nå opp i golfverdenen, men vi er alle forskjellige, og denne livsstilen passer ikke nødvendigvis ikke for alle personligheter.

At Knut ikke lenger har tilstrekkelig med motivasjon til å spille videre, syns jeg er en veldig ærlig sak. Når man ikke trives med det man driver med er det bedre å finne på noe annet, og derfor respekterer jeg hans valg.

Å spekulere i hva som burde vært gjort annerledes rundt ham er kanskje en naturlig reaksjon for noen, men jeg tror ikke det har noen hensikt å overanalysere. Knut har hatt et bra team rundt seg med tanke på både det mentale, fysiske, tekniske og organisatoriske. NGF har vært på banen med viktig støtte i hans overgang fra amatør til proff, og han nevner jo selv at nettopp forbundet var en grunnene til at han pushet videre frem til nå.

Mange er veldig kjappe med å rette kritikken mot golfforbundet i situasjoner som denne, og det synes jeg egentlig blir litt feil. NGF kan hjelpe til med mye i rammen rundt eliten, men den indre gløden til en enkelt spiller er det bare spilleren selv som kan gjøre noe med.

I likhet med andre bedrifter og organisasjoner, finnes det sikkert mange ting som kan bli bedre i Norges Golfforbund. Men kritikken som jeg har plukket opp i diverse sosiale medier rundt denne saken, er jeg simpelthen ikke enig i.

Når det kommer til stykket, er slike avgjørelser opp til den enkelte. Et av problemene vi har i Norge er at vi har veldig få golfspillere, og dermed kun et lite knippe toppspillere. Når en nordmann går på trynet i en turnering eller velger å legge køllene på hylla, blir det derfor veldig synlig. At vi ligger milevis bak for eksempel svenskene er resultatmessig veldig tydelig, og dette er et argument mange liker å bruke.

Men det finnes svensker som gir seg også. Siden de har såpass mange spillere å ta av, er det imidlertid ikke så synlig når noen av deres spillere faller av lasset.

Om det er noe forbundet kan gjøre noe med, er det kanskje bredden? For å rette kritikken mot trenere og ledere når en enkeltutøver i en individuell idrett gir seg, syns jeg blir helt feil.

Norske spillere får mye mer hjelp av forbundet enn det svenske spillere i samme situasjon får av SGF. De aller fleste svenskene får ingen støtte og står dermed helt på egne ben når de begir seg ut i profflivet. Dette kan jeg si med sikkerhet, etter å ha tilbragt en del tid med svenske konkurrenter både på college, Challenge Tour, samt Web.com Tour og Q School her i USA.

At det er synd at Knut gir seg, er jeg helt enig i. Som en av Norges aller beste spillere er dette selvfølgelig et "tap" for alle, men han må selvfølgelig tenke på seg selv. At han kommer til å lykkes i arbeidslivet finnes jeg ikke i tvil om, så i likhet med alle andre får jeg bare stille meg i kø for å ønske han lykke til videre!

Når det gjelder min egen golf, er det ikke så veldig mye å skrive om akkurat nå. Med sludd og frost til og med i Texas er det vanskelig å få trent noe særlig, men jeg kjører på som aldri før i styrkerommet.

I motsetning til hva enkelte måtte tro, finnes det mange gode grunner til å trene fysisk som golfspiller. Den fysiske treningen handler ikke bare om å slå langt, men om å holde seg skadefri og opplagt gjennom en lang sesong. Golfsvingen er en komplisert bevegelse med små marginer, og i mitt enkle hode vil jeg jo tro at en veltrent kropp er bedre egnet til å utføre denne bevegelsen enn en dvask kropp med mindre kraft, bevegelighet og reaksjonsevne.

Det får holde for denne gang - jeg er tilbake neste uke!

 

 

 

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger