Blogg

Refleksjoner etter Q-School

Finalesteget gikk dessverre ikke slik som jeg ville, men dette var likevel en lærerik opplevelse som jeg kan dra mye nytte av i fremtiden.

Slagmessig var jeg til tider ganske god, men på langt nær like solid som jeg var på andre steg. Det var imidlertid ikke her den store forskjellen lå, da det utvilsomt var putteren som sviktet meg denne gangen. Puttingen er alltid viktig, men ettersom det var helt vindstille i seks dager på PGA West, utviklet dette seg til å bli en ”puttekonkurranse” i ekstra stor grad.

Jeg liker som regel at det er litt vind og utfordrende forhold, ettersom jeg er komfortabel med å slå lave slag som fungerer selv når det står på som verst. Når forholdene er perfekte, som de var i California denne gangen, har jeg en tendens til å prøve litt for hardt. Dette er imidlertid ingen unnskyldning, så det er bare å akseptere at jeg ikke var god nok og at jeg gjorde for få birdies denne gangen.

Etter endt turnering var denne aksepten lettere sagt enn gjort, for jeg var mildt sagt sønderknust da jeg gikk av den 108. greenen mandag ettermiddag. 

Uten å ha gjort noe verre enn bogey hele uka, gjorde jeg dessverre to doble på mine siste tre, og dette satte meg nok enda lenger bak i køen med tanke på neste år. 

Noen har antatt at dette skjedde på grunn av ”aggressiv spillestrategi,” men når sant skal sies så spilte jeg med nøyaktig samme plan som alle de andre dagene.

På mitt tredje siste hull gikk jeg for et par 5-hull som er blant de bredere jeg har sett på en legitim bane, men dessverre slo jeg et slag med treer-wooden som var tilsvarende skjevt. 

Da vi kom frem til ballen etter det andre slaget innså vi at den lå Out of Bounds på et sted hvor ingen av oss i det hele tatt hadde registrert at det sto hvite staker. Dette var mildt sagt et leit tidspunkt å varte opp med et slikt slag, men det er dessverre slik denne sporten er iblant.

På mitt aller siste hull for uka sendte jeg en perfekt drive midt i fairway, men da vi kom frem fant vi ut at balljævelen hadde funnet veien ned i en divot full av sand. Jeg prøvde forgjeves å slå ballen over vannet og inn på greenen, men dessverre forsvant den ned i det våte element med minste mulige margin.

Dette markerte slutten på en uke med mye kriging og dårlig flyt, og at jeg var sønderknust da jeg forlot PGA West har jeg ingen problemer med å innrømme.

Når man har holdt på med kvalspill i flere måneder og avslutter på den måten, er det kanskje ikke så rart at man reagerer . . .

Nå sitter jeg igjen med ”conditional status” på Web.com Tour, noe som innebærer at jeg har blitt tildelt et visst nummer i køen på ventelista til de ulike turneringene. Jeg satt i et fire-timers orienteringsmøte for å forstå hvordan dette kompliserte systemet fungerer, og skjønte fremdeles ikke så altfor mye. Å forklare hva jeg lærte blir derfor en relativt meningsløs oppgave, men så fort jeg vet noe skal jeg selvsagt formidle dette til allmennheten.

På tross av all skuffelsen, må jeg også se tilbake og ta med meg det positive som har skjedd denne høsten. Å komme hele veien til finalesteget var det ikke så mange som gjorde, spesielt ikke blant de av oss som måtte starte helt fra scratch i pre-kvalifiseringen. Jeg har bedre status nå enn da jeg startet, simpelthen fordi jeg ikke hadde en dritt å slå i bordet med da jeg pegget opp i august.

Nå er jeg medlem av Web.Com Tour, og selv om jeg ikke vet hvor mange turneringer jeg vil få, har jeg uansett oppnådd en del fordeler. 

Som medlem av denne Tour´en har jeg nå tilgang til alle TPC-baner i USA, noe som i utgangspunktet er ganske vanskelig å få til. Listen over andre ressurser jeg får tilgang til er lang, men hovedmålet er selvfølgelig å få spille noen turneringer.

På Web.com Tour er det en ”shuffle” av rankinglistene fire ganger i løpet av sesongen basert på innspilte penger i offisielle turneringer. Om man tjener noen dollar bedres spillekategorien automatisk, og denne re-rankingen er en luksus som bare er forbeholdt medlemmer. Om jeg kommer med i en turnering og tjener noen dollar, er det med andre ord mulighet til å hoppe fremover i køen . . .

Hvordan alt dette fungerer kan jeg forklare mer om så fort jeg skjønner noe av det selv, men for øyeblikket prøver jeg fremdeles å sette meg inn i hvordan alt gjøres.

Uansett var det gøy å få en liten smakebit av PGA-sirkuset. Å dukke opp til en driving range hvor utstyrsbussene står på rekke og rad er ikke daglig kost for meg, så det var definitivt en kul opplevelse.

Den ene dagen løsnet noe lim fra hodet på driveren min, og tilfeldigvis sto en av gutta fra Ping og så på da. Han røsket driveren ut av hendene mine, løp inn i bussen til sine kollegaer, og hadde sørget for at alt var i orden innen et par minutter.

Da turneringen gikk mot slutten sa jeg at jeg gjerne ville prøve deres Ping Nome putter, og lurte på om de kunne sette sammen noe. Etter turneringens slutt dukket de opp med fire forskjellige puttere i hånda, og sa at jeg fikk ta de med hjem og se om de funket. Rimelig ålreit service!

Den ene dagen sto Camilo Villegas og surret ved siden av oss på treningsfeltet, i likhet med Robert Karlsson og flere av de andre kjente svenskene. Karlsson så ut til å være en metodisk kar som trivdes best i sitt eget selskap, mens Alex Noren var mer av det vennlige og pratsomme slaget.

I søken etter det positive, kan jeg i alle fall ta med meg at jeg slo flere av disse gutta på enkeltrunder, og at flere av de jeg banket i Second Stage maktet å kvalifisere seg til neste års PGA Tour!

Denne uken inneholdt mange nye opplevelser for en uerfaren førsteårsproff, men forhåpentligvis er dette bare en liten smakebit av det som venter i fremtiden.

Tusen takk til alle som har støttet meg og sendt hyggelige hilsener, ikke bare i finalekvalet, men i hele høst.

Følg med videre!

Jokke

 

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger