Blogg

Ufrivillig helgefri

Kombinasjonen av mye dårlig putting og et par katastrofehull førte til at undertegnede måtte ta ufrivillig helgefri her i Sao Paulo.

Det lange spillet blir bare bedre og bedre, men på tross av store mengder med trening på puttinggreenen, sliter jeg fremdeles med å få ballen i hullet. Å si at dette er frustrerende ville være en sterk underdrivelse, men man kan jo ikke gjøre så mye annet enn å krumme nakken og prøve igjen.

På dette nivået kan alle i startfeltet slå ballen bra, så når det kommer til stykket er det spillet på og rundt greenen som avgjør det hele.  Det hjelper ikke å treffe en haug med fairwayer, for deretter å slå ballen nære hullet støtt og stadig, dersom putteren ikke er varm.

Mine prestasjoner på det korteste gresset denne uka minnet mer om en bestemor med nybegynnersett enn en Tour-spiller, så jeg har utvilsomt en stor jobb å gjøre på den fronten.

Med unntak av noen oppgulp i form av dobbel- og trippelbogeys, var det i grunn bare på greenen det manglet denne uka. Selv om flyten naturligvis varierer fra gang til gang, tror jeg ikke så veldig mye på flaks og uflaks i denne sporten.

Sannheten er at puttingen den siste tiden har vært langt fra god nok, og det kan neste virke som at det bare blir tøffere jo hardere man prøver.

Når det er sagt, må jeg også tilføye at den ene dobbelbogeyen, med lost ball kun et par meter utenfor fairway fremdeles er et mysterium. Den pluggede bunkerballen ved siden av en green som ellers var omringet av vann på alle kanter, ser jeg i ettertid at det ikke var så mye å gjøre med heller. Annet enn å treffe greenen i utgangspunktet, selvfølgelig . . .

Slike katastrofehull har man uansett ikke råd til her ute, og det har seg en gang slik at scorekortet kun tar hensyn til tall og driter en lang marsj i alt annet. Golf kan være et utrolig brutalt spill, spesielt når man kommer til kort på tross av knallhard trening og en følelse av at ting er på vei i riktig retning.

I skrivende stund sitter jeg i klubbhuset på Sao Paulo Golf Club, med hull 18 i bakgrunnen. De som innehar evnen til å slå ei blind høne i puttekonkurranse og har fortjent sin rett til å spille de to siste rundene, er nå i ferd med å gå løs på finalerunden. Så fort alle har slått ut og det blir plass på treningsfeltet, bærer den solbrente drammenser nok en gang ut på jakt etter løsninger på golfens mange mysterier.

Så mye tid til å dvele over verken det ene eller det andre blir det ikke, for så fort jeg lander i Dallas klokken 06.10 på mandag etter en ti timers flytur, bærer det rett til golfbanen igjen. Neste ukes turnering på Web.com Tour finner sted i Midland, Texas, men mandagskvalifiseringen spilles i Dallas.  Forhåpentligvis kan jeg grave frem nok krefter til å sette sammen en bra runde, men om jeg ikke skulle lykkes får jeg bruke uken til å jobbe enda mer med nærspillet. Vinn-Vinn!

Min caddie Javier, som hadde gleden av å bevitne min fantastiske putteforestilling, foreslo at jeg skulle knekke putteren i to og kvitte meg med den for godt i nærmeste vannhinder. Så langt vurderte jeg aldri å gå, men at det er på tide å prøve noe annet er jeg imidlertid helt enig i.

Når man setter ting i perspektiv, er jeg ufattelig heldig som får lov til å holde på med dette, uavhengig av hvordan jeg spiller. I en alder av 23 har jeg rukket å besøke flere land enn år jeg er gammel, og bare det i seg selv er jo ikke så aller verst.

Puttinggreenen roper mitt navn høyere og høyere ettersom helgespillerne forsvinner ut på banen, så da er det på tide å legge vekk Mac´en!

Jeg er tilbake her neste uke for de som fremdeles er interessert i mine betraktninger. Heia Godset!

 

 

 

 

 

 

 

Flere bloggposter fra Joakim Mikkelsen

Se våre blogger