De tre første kvalrundene til sesongens første turnering er gjennomført, og selv om spillet ikke var det helt store, ser jeg ut til å klare meg helt greit.

Putteren er dessverre til mye bry fremdeles, men det positive er at redningen ser ut til å være nær! En av gutta på laget hadde en langputter jeg ble oppfordret til å prøve, og etter bare 18 hull med testing er jeg allerede overbevist om at dette kommer til å hjelpe. Å slite med korte putter er som de fleste vet en golfers verste mareritt, så jeg lever i håp og tro om at jeg går bedre tider i møte på greenene.

Utenfor golfbanen har det for øvrig vært en herlig uke. Gjennom min norske lagvenninnes romkamerat har mine bånd til Brasil blitt styrket betraktelig, uten de helt store protester fra undertegnede. At vår ”girl next door” er en skjønnhet av rang oppfattes for øyeblikket som kjempeflaks for min del, men om utviklingen plutselig skulle ta et steg i feil retning sier det seg også selv at dette fort kan bli en førsteklasses katastrofe.

Skulle en pinlig stemning i nabolaget bryte ut som følge av mine handlinger kan jeg fort gå noen flaue uker i møte, men dette velger jeg å omfavne som en del av moroa. Om man går for den store gullmedaljen må man være klar over at man fort kan ryke på en smell, men denne risken er jeg altså villig til å ta.

Når det gjelder skolen er det heldigvis ikke stort å berette. Ting går sin vante gang med innleveringer, prosjekter og mas, men heldigvis har det ikke tatt helt av på prøvefronten enda. Når vi omsider begynner å reise til turneringer blir det å holde seg ”a jour” et evig jag, så av erfaring har jeg nå lært at det er greit å være på godfot med professorene helt fra begynnelsen.

En ny sesong med ”College Football” ble offisielt sparket i gang i helgen, og ting er som forventet snudd fullstendig på hodet på Baylor Campus. Må innrømme at jeg ikke er noen stor tilhenger av en gjeng med kjøtthauger som løper hverandre overende på en gressplen, men etter å ha blitt tvunget med på kamp fikk jeg faktisk en strålende opplevelse ut av det hele. Kombinasjonen av 25 varmegrader og smekkfulle tribuner ble alt annet enn en skuffelse, og at Baylor i tillegg lekte seg med Sam Houston State satt stemningen for en fortreffelig lørdagskveld i Waco.

Jeg tror rett og slett ikke det er mulig å begripe omfanget av collegeidrett før man ser det med egne øyne. At et middels bra lag som representerer et universitet med 14 000 studenter kan trekke over 50 000 tilskuere til en kamp er for meg helt ufattelig. Når landslagsarenaen i vår største idrett til sammenligning holder om lag 25 000, kan man nesten begynne å lure!

Den kommende uken blir, i likhet med den foregående, fullpakket med aktiviteter. Selv om man får oppleve utrolig mye som student athlete her borte, kan det også være ganske stressende til tider. Det går i et sett fra morgen til kveld med både forelesninger, styrketreninger og golfrunder, så man har ikke all verden av tid til å reflektere over tilværelsen. Når det er sagt, hadde jeg nok ikke byttet ut denne livsstilen med en jobb for alt i verden.

I en ”by” av studenter med 60 prosent kvinner er det rett og slett herlig å være Joakim Mikkelsen. Selv om jeg er langt hjemmefra og putteren er kald, er jeg tidvis tilbøyelig til å innrømme at jeg har det altfor godt.

Nå går det rykter i huset om at italieneren i naborommet har stelt i stand nok et herremåltid, så da ser jeg mitt snitt til å ende skribleøkta for denne gang.

Skriv gjerne i kommentarfeltet under dersom du skulle ha noen spørsmål eller forslag til fremtidige temaer her på bloggen. Takk for nå!

Joakim Mikkelsen er landslagsspiller og collegestudent ved Baylor University i Waco, Texas. Hver mandag blogger han for Norsk Golfs lesere.