Med fire under par etter to runder, var jeg i grunn ganske fornøyd med å få være med og spille i helga. Etter å ha slått ballen veldig bra de innledende rundene hadde jeg egentlig stor tro på å bykse oppover lista i helga, men slik ble det altså ikke. Ballstrikingen var den samme, men som så ofte tidligere i år slet jeg med å få den uttellingen jeg var ute etter.

Dette er selvfølgelig veldig frustrerende, men samtidig må jeg jo stikke fingeren i bakken og ta med meg det som er positivt. Nå har jeg fått spille i helgen to ganger på rad på Challenge Tour, og selv om jeg gjerne skulle vært med og kjempet litt høyere opp på lista, må man jo fortsatt kunne si at det går sakte men sikkert fremover!

Det ble til slutt en lang og slitsom turnering med mye regn, tordenvær og spilleavbrekk i Frankrike. Under det siste avbrekket ble det regelrett farlig å være utendørs, men heldigvis rakk vi å komme oss inn i klubbhuset akkurat før stormen traff golfbanen. Etter noen år i USA har jeg sett en del ekstremvær, blant annet under tornadosesongen i Oklahoma/Kansas, men dette uværet var fremdeles noe av det verste jeg har sett.

Ledertavler, skilt, golfbagger og blomsterpotter fløy veggimellom, og en periode lurte jeg nesten på om hele klubbhuset skulle lette også. Da vi kom tilbake dagen etterpå var greenkeeperne travelt opptatt med å fjerne fullvokste trær som hadde blitt revet med i stormen og lå strødd rundt omkring på banen. Jeg har alltid ment at golf er en ekstremsport . . .

Etter å ha stått opp klokken 05.30 og spilt 27 hull på søndagen, var jeg til slutt hjemme i Drammen rundt 02.00 natt til mandag. Nå rekker jeg bare å vaske litt tøy og pakke bagen på nytt, før flyet til Finland letter fra Gardermoen allerede tirsdag morgen. Her er det en ny CT-turnering som står på programmet, og forhåpentligvis kan jeg bygge på det positive fra forrige uke og ta det et steg videre denne gangen.

Å spille profesjonell golf er en evigvarende tålmodighetstest, og selv om sesongen i år ikke har vært noe særlig å skryte av, gjør jeg mitt aller beste for å holde motet oppe og kjøre på videre.
Apropos tålmodighetstest, så var det veldig hyggelig å se at Espen Kofstad fikk være med i helgen på Europatouren igjen. Selv om jeg ikke har spilt på ET-nivå enda, vet jeg nøyaktig hvordan det føles å reise rundt alene når man ikke får det til, og jeg må si jeg beundrer Espens ydmykhet og gode innstilling.

Siden jeg er så heldig å ha mitt eget lille talerør på internett, vil jeg også benytte anledningen til å gratulere Team Norway-kollega Elias Bertheussen samt klubbkamerat Cesilie Hagen med NM-gull i helgen som var.
Cesilie har vært treningsflittig i alle år, og jeg synes selvfølgelig det var kjempegøy at hun tok med seg Kongepokalen hjem til Drammen. At Elias tok gullet i ”hjemlige trakter” var kanskje ikke årets største overraskelse, men jeg sender uansett mine gratulasjoner til begge to!

Ellers har jeg jo fått med meg at det har vært en del debatt rundt Norgesmesterskapet og proffenes (manglende) deltakelse her. Enkelte har valgt å gå hardt ut og kritisere de som ikke deltok, og det synes jeg i grunn er litt merkelig. Jeg syns folk må få velge hva de syns er riktig å gjøre selv, spesielt når det gjelder spillere som tross alt har golfen som sitt levebrød.

Jeg er helt enig i at Norgesmesterskapet og Kongepokalen skal ha en viss prestisje, og jeg skulle veldig gjerne hatt muligheten til å delta selv.
Men når valget står mellom en turnering på Challenge Tour´en som kan dytte karrieren i riktig retning, og en turnering jeg har spilt her hjemme en rekke ganger før, trenger jeg i grunn ikke så veldig lang betenkningstid.

Espen Kofstad, som trenger hver eneste euro han kan få i kampen om å beholde sin arbeidsplass på Europatouren, må selvfølgelig delta i alle turneringer han føler han har overskudd til å spille. At Knut Børsheim velger å jakte viktige euros i håp om å komme med i storturneringene på Challenge Touren, bør heller ikke være så vanskelig å forstå.

At det er mange lovende spillere i NM er det ingen tvil om, men om man tar en titt på leaderboardet ser man jo raskt at det fortrinnsvis er amatører som deltar. Alle på den korte listen over heltidsproffer i Norge har lagt sine amatørkarrierer bak seg, og en hel del har til og med spilt fire år med collegegolf. Forklaringen på proffmangelen i NM er nok ikke vanskeligere enn at muligheten til videre karrieresprang og utvikling ligger andre steder.

Om man har tid og anledning er det flott å delta uansett om man er proff eller amatør, men at flaggskip som Kofstad og Børsheim skal navngis og kritiseres for at de prioriterer noe større, faller vel nesten på sin egen dumhet.

Helt til slutt vil jeg benytte anledningen til å gratulere min kjære far med seier på Region Tour på Kongsberg. 75-72 og tre over par er slett ikke verst for en 50 år gammel rustholk av en idrettskropp, så jeg tar ærbødigst av meg hatten og innrømmer at jeg er imponert.

Når det gjelder en idrett med litt større ball, så håper jeg inderlig at 6-1 over Hønefoss bare var starten på en fremgangsrik høst for Strømsgodset, og at dette var en passende advarsel for de som skal gjeste Marienlyst i nærmeste fremtid . . .

Nå skal jeg ut og trene litt før baggen må pakkes igjen, men jeg er selvfølgelig tilbake her på norskgolf.no neste uke!