Turneringspausen føltes fantastisk en liten stund, men som jeg har nevnt her på bloggen tidligere, begynte jeg fort å lengte tilbake. Kjedsomheten var tidvis i ferd med å ta livet av meg, men heldigvis har vi nå forflyttet oss til San Antonio hvor tre konkurranserunder i kulda venter oss.

Banen har vi alle sett og spilt før, så det er ingen store overraskelser som ligger for våre føtter. Oak Hills CC er ikke veldig lang, men krever god spillestrategi og enorm presisjon fra tee. Jeg har spilt helt greit her tidligere år, men håper og tror at jeg vil ta et lite steg opp i 2012-utgaven av UTSA Oak Hills Invitational.

Formen føles i grunn ganske bra, men i en allerede uforutsigbar sport er det umulig å spå hva som vil skje etter et såpass langt avbrekk. Jeg føler i alle fall at jeg har brukt treningsperioden bra og at jeg har gjort mitt aller beste for å stille godt rustet til sesongstart. Nå gjenstår det rett og slett bare å se om den siste tids endringer vil fungere i praksis, og selv om jeg naturligvis er spent har jeg en ganske god følelse.

Vi spiller 36 hull mandag og 18 hull tirsdag, og livescore vil være tilgjengelig på www.golfstat.com. Etter rundene vil det i tillegg skrives om Baylorbjørnenes prestasjoner på www.baylorbears.com, så følg med!

I det kalde været, som på ubegripelig vis har funnet veien til Texas, har jeg  dessverre klart å pådra meg en aldri så liten forkjølelse. Å spille med sykdom har jeg imidlertid taklet fint flere ganger før, så jeg bruker minimalt med energi på dette og håper at birdieproduksjonen vil forbli uendret . . .

Tidligere i uken hadde jeg gleden av å delta på en storstilt bankett med Baylor University´s president, styre og sponsorer samt noen få andre utvalgte idrettsutøvere. Intensjonen var å feire et strålende år for Baylor Athletics, samt å hedre noen av de involverte. Noen av de mektigste menneskene i Texas var tilstede, og etter hvert skjønte jeg at det var en stor ære bare å bli invitert til dette trivelige selskapet.

Tre timer i dress og slips er imidlertid mer enn nok for en liten pjokk fra Drammen, så etter mye småsnakk og håndhilsning, bar det rett i seng. Påfølgende dag ventet en aldri så liten prøve, og som selv om jeg gjerne skulle ha lest litt mer, tror jeg det gikk greit.

Iblant liker jeg å tro at mitt intellekt redder meg i akademiske situasjoner av slik karakter, men rett som det er hender det jo at jeg overvurderer mine egne evner også. Hvordan det hele faktisk gikk får vi ikke vite før Professor Knusktørr gir oss den rettede utgaven, men i ærlighetens navn skal jeg innrømme at jeg ikke er altfor spent . . .

I tillegg til de hverdagslige rutinene, fortsetter prosessen med å forberede overgangen til profflivet i det stille.  På grunn av strenge college- og amatørregler er det en smule komplisert å sette sammen et opplegg, men i samarbeid med mine nærmeste gjør jeg mitt beste for å gjøre i stand den beste mulige planen.

Først når man setter seg ordentlig inn i hva som kreves for å gjøre en seriøs proffsatsning, forstår man hvor mye dette faktisk koster, og hvor mange utenomsportslige ting som må i orden om man skal ha en reell mulighet til å lykkes.

Golf er forferdelig brutalt i den forstand at man får betalt basert på hvor godt man gjør det fra uke til uke, men samtidig er det noe med denne kyniske rettferdigheten som gjør det hele desto mer spennende for en individualist som meg.

Foreløpig er det imidlertid mitt siste semester på college som gjelder, og jeg håper i det lengste at dette vil bli mitt beste.

I neste ukes blogginnlegg vil jeg sannsynligvis skrible ned noen beretninger om turneringen i San Antonio, og muligens komme med en logisk forklaring på hvorfor ting gikk bra eller dårlig også. Om dette skulle være av interesse, er det med andre ord bare å følge med videre!