Som følge av overivrige maur i rompa, endte jeg opp med å spille Norgescup i Kongsberg, og på tross av varierende putting gikk jeg åtte under par og stakk av med seieren til slutt. Selv om Kongsberg Golfbane er en god del kortere og lettere enn det man kan forvente seg internasjonalt, var dette kjempefin turneringstrening kun 40 minutter fra egen seng.

Etter en sommer med mye rart rent slagmessig, er det hyggelig å notere at ballen sakte men sikkert begynner å fly slik jeg ønsker igjen. Jeg synes selv at jeg slår ballen ganske stabilt nå, men i ærlighetens navn må jeg i samme slengen innrømme at jeg har en jobb å gjøre på og rundt greenene. Spesielt puttingen må heves et hakk for at jeg kan ta et steg videre, men så lenge jeg fortsetter å legge ned mine treningstimer på puttinggreenen, føler jeg meg rimelig sikker på at det løsner før eller siden.

At det lange spillet funker bedre enn tidligere er uansett veldig positivt, og noe jeg må ta med meg videre de neste uker og måneder. På fredag setter jeg kursen mot USA, hvor jeg skal forberede meg for pre-kval til PGA Touren. At dette kan bli tøft er jeg godt forberedt på, men med tanke på at årets kvalspill kun er en liten del av en langsiktig plan, er jeg i grunn ikke så veldig bekymret.

Etter at jeg skrev litt om denne planen i forrige ukes blogginnlegg var det enkelte som mente at jeg var helt på bærtur, og det er for så vidt helt greit. I løpet av mitt unge liv med noen år her på berget, samt noen i den berømte ”Unaiten”, har jeg i alle fall oppdaget ett og annet om kulturforskjeller . . .

Hvordan min fremtid som golfspiller vil utarte seg er veldig vanskelig å spå, men det som uansett er helt sikkert er at jeg gjør mitt aller ytterste for å utvikle meg på beste vis. Med universitetsutdannelse og et velmenende støtteapparat i ryggen har jeg et svært nøkternt syn på det hele, og er egentlig bare takknemlig for at jeg får sjansen til å prøve meg i det hele tatt. 

Om jeg ikke lykkes og alle drømmer skulle gå i knas, kan jeg uansett se tilbake og si at jeg turte å gå mine egne veier. Nå som jeg har fått muligheten til å gjøre noe ekstraordinært akter jeg å utnytte dette til det fulle . . . Det å gjøre noe helt normalt fins det plenty med tid til senere i livet. 

Det å gå utenom normalen blir dessverre ofte uglesett i Norge, sammenlignet med andre land. Amerikanere som kliner til med hårete og kanskje urealistiske mål, blir belønnet med støtte og hyllest for sitt pågangsmot. Her til lands, på den annen side, skal man gjerne skamme seg over egne ambisjoner. 

Heldigvis har jeg hatt så flaks at det faktisk er ganske mange som støtter opp om mine drømmer, og som gjør det de kan for at jeg skal kunne satse på det jeg brenner for. 

Før kvalet som starter i midten av september, håper jeg å få spilt minst en turnering på det som kalles ”mini tour” i USA. Adams Pro Golf Tour Series har en turnering i Beaumont, Texas som bør passe mitt program perfekt, og forhåpentligvis får jeg muligheten til å delta her for å holde turneringsskallen i gang. 

Dette er et overgangsår med mye nytt for min del, og selv om spillet ikke har vært det beste så langt, prøver jeg å holde hodet oppe og suge inn all lærdom jeg kan finne. 

Neste mandag ”lider” jeg mest sannsynlig av solbrenthet og varmesjokk, men blogg her på norskgolf.no skal jeg nok klare å ordne som vanlig. Følg med!