Tour-veteranen Bob Estes var en veldig hyggelig kar, og i løpet av 36 hull dro jeg med meg mye lærdom både fra han og caddien Chuck. Estes spilte veldig stødig golf, og selv om de fleste slagene han slo ikke var så utrolig imponerende i seg selv, var det mye å lære av hans disiplin og stabilitet. Han vant til slutt kvalifiseringen og avanserte til US Open på Olympic Club, kun noen uker etter han kom seg igjennom et lignende kval til British Open.

Jeg måtte le da han tok meg i hånda og takket for spillet etter rundene: ”Du er fortsatt bare en valp, jeg har holdt på her ute i over 20 år. Fortsett det harde arbeidet, så kommer resultatene av seg selv.”

Chuck, den 66 år gamle caddien, slet seg til slutt igjennom den lange dagen i Texas-varmen. Med høy luftfuktighet og brennende sol ble det rimelig hett under hatten etter hvert, og mot slutten merket jeg at den aldrende mannen begynte å få nok. 

I begynnelsen var han svært pratsom, og delte gladelig historier fra sine 30 år som caddie på Tour´en, samt hans yngre dager som skihopper i Colorado. De siste par hullene gikk det imidlertid litt trått, og etter runden satt både han og sjefen i garderoben og bekjempet kramper i begge bein.

Enda verre gikk det for den tidligere British Open-vinneren Todd Hamilton. Bare noen få hull ut i den andre runden fikk han ”skjelven” i beina og deiset i bakken ved det ene teestedet. Ambulanse ble tilkalt, og Hamilton ble til slutt sendt til sykehus for behandling av heteslag. 

Tom Kite, en virkelig legende både i USA og resten av verden, satt i garderoben og spøkte om at de ”yngre gutta” på Tour´en nå til dags burde melde seg på dameturneringer isteden. Han er 63 år selv, og meddelte med glimt i øyet at 36 hull i Texas-vær bare er barnemat for de som er godt trent. I realiteten var han helt utmattet, og erkjente at han var glad for å være ferdig med det som omtales som ”the longest day in golf.”

Selv om spillet ikke fungerte som det skulle, var dette en minneverdig dag som jeg forhåpentligvis kan ta lærdom av i fremtiden. Nå ser jeg frem i mot en ny hverdag som proff, og gleder meg til å ta fatt på nye utfordringer. Dette blir som å begynne på nytt med det aller meste, men jeg er i det minste innstilt på at det kan dukke opp en del overraskelser underveis. Mest av alt tror jeg det kommer til å bli veldig moro!

Søknaden til PGA of Norway er fylt ut og sendt inn, så i praksis kan jeg vel kalle meg profesjonell golfspiller allerede. Jeg har fremdeles en lang vei å gå, men etter mange år som amatør- og collegespiller skal det bli godt med litt forandring!

Per nå ser det ut til at jeg vil proffdebutere når Nordea Tour´en besøker Miklagard Golfklubb senere denne måneden. Med mindre NGF skulle få tak i noen ekstra wild cards til Challenge Tour, spiller jeg nok på Ecco Tour´en i Danmark den påfølgende uka også. 

Dette er selvfølgelig med forbehold om at jeg får plass i startfeltene, men dersom alt går i orden tror jeg dette kan være en fin oppvarming til eventuelle CT-turneringer senere i sommer.

I skrivende stund sitter jeg i sete 20D på American Airlines Flight 588 fra Dallas til Newark. Når flyet lander i New Jersey bærer det videre til Gardermoen og Drammen, etter et halvt år hjemmefra. Å komme hjem til familie og venner har jeg sett frem til lenge, men jeg må ærlig innrømme at været her borte vil bli dypt savnet . . .

Nå drar det seg mot landing, så da passer det vel greit å konkludere ukens innlegg. Jeg er tilbake som vanlig neste mandag!