Som fryktet var jeg en anelse rusten den første dagen og slet litt med å komme i spillemodus. Med tanke på at jeg hadde kun tre uker med gress under beina før turneringen og ikke hadde konkurrert på tre måneder, var det kanskje ikke så rart at ting ikke klaffet med det første.

Spillet føltes i grunn ikke så aller verst, men jeg slet dessverre med å sette sammen en god (nok) score. På dette nivået holder det ikke å bare spille ålreit, for selv med «Even par» etter to runder var jeg fire slag unna helgespill.

Rent bortsett fra rusten som hang igjen etter vinterdvalen, følte jeg meg veldig komfortabel med å spille i denne settingen. På tross av både tidligere og fremtidige Tour-stjerner på alle kanter er golfen i seg selv den samme, og det er ingen tvil om at det å få muligheten her ute er enormt motiverende.

Lunsj med Alex Cejka og Jason Gore, samt innspillsrunde med flere andre store navn er slett ikke hverdagskost for min del, så jeg fikk sugd til meg mange kule inntrykk i min debut.

De første to turneringsdagene spilte jeg i ballen foran lokalhelt og Europatour-spiller Felipe Aguilar, og til tider var det store folkemengder som fulgte han rundt banen. På grunn av ham ble det en del trafikk rundt ballen vår også, og som rookie synes jeg selvfølgelig det var veldig stas å være «inside the ropes».

Jeg spilte jo noen turneringer på Challenge Tour i sommer, men opplegget der ute kan ikke engang sammenliknes med trykket rundt Web.com Tour. Med tanke på både publikum, arrangement, tribuner osv. var dette noe helt annet, og selv om jeg gjerne skulle spilt bedre denne uka, syntes jeg fremdeles det var ufattelig moro bare å være med.

Istedenfor å reise hjem etter cutten på fredag, bestemte jeg meg for å bli igjen her nede og trene i godværet. Jeg har fått lagt ned mange timer med kvalitativ trening både på golfbanen og i styrkerommet, men har også benyttet anledningen til å bli kjent med både spillere, dommere og resten av gjengen som styrer Tour’en. Jeg har lært noe nytt hver dag, og forhåpentligvis stiller jeg bedre rustet neste gang muligheten byr seg.

Jeg er mer eller mindre helt sikker på å komme med i Web.com-turneringen i Brasil i starten av april, men skal også spille mandagskval til neste ukes turnering i Louisiana. Her er det mange gode spillere som spiller om svært få plasser i feltet, men om man finner flyten er det slett ikke umulig å spille seg til en plass.

Uavhengig av hvordan ting går i Louisiana, planlegger jeg også å spille kvalifiseringsturneringen til Shell Houston Open på PGA Tour’en påfølgende uke. Nåløyet her er selvfølgelig enda trangere, men samme hva som måtte skje er dette nyttig turneringstrening.

For mange av disse turneringene må man egentlig spille pre-kval for i det hele tatt å komme med i selve kvalifiseringen, og i forkant av Honda Classic var det for eksempel 300-400 spillere som jakten én av fire plasser.

Gjennom mitt medlemskap på Web.comTour slipper jeg imidlertid dette pre-kvalet, og betaler $100 i startavgift i motsetning til $450 for såkalte non-members.

Jeg gleder meg veldig til å komme i gang for fullt, og håper selvfølgelig at spillet blir bedre og bedre etter hvert som jeg får flere turneringsrunder i sekken.

Først og fremst skal det bli deilig å snakke litt norsk/engelsk igjen. Her i Santiago har det vært et evig strev hver eneste gang kommunikasjon har vært påkrevd, og det blir selvfølgelig litt slitsomt å bruke tegnspråk med chilenerne i lengden.

Uansett – tusen takk til alle som følger med både på resultatlister og her på bloggen, det er gøy at folk bryr seg om det jeg og de andre norske holder på med. Suzann Pettersen har jo allerede åpnet sin seierskonto for årets sesong, så det er bare å ta av seg hatten for henne og krysse fingrene for flere norske fremganger i tiden som kommer.

Jeg gir lyd fra meg her på norskgolf.no igjen neste uke.