I forbindelse med årets Golfforum, som ble holdt på Fornebu Expo Hotell for om lag 2 ukers siden, var jeg så heldig å motta prisen «Årets Talent 2012» grunnet de gode resultatene jeg har levert dette året. Selv om jeg kanskje anser meg selv som et noe gammelt talent, er det vel først nå utviklingen min virkelig har begynt å blomstre, så det var med stor overraskelse og glede jeg mottok denne gjeve utnevnelsen. 

I forkant av selve prisoverrekkelsen ble jeg oppringt av Norsk Golf’s journalist som ønsket å stille meg noen spørsmål angående denne «Talent»-prisen. Siden Norsk golf har en rekke lovende talenter til tross for den ekstremt lille golfnasjonen vi er på verdensbasis, startet jeg naturligvis med å si at det finnes mange flere enn bare meg som kunne fortjent denne prisen. Sannheten er at vi har mange flinke hardtjobbende norske amatørgolfere, både blant juniorer og på college, som muligens ikke mottar all den positive oppmerksomheten de fortjener.

Viktigheten av å skryte av de unge og lovende norske spillerne bør absolutt ikke undervurderes, da dette skaper en stor motiverende effekt på utøverne i en idrett hvor de fleste dessverre legger opp allerede før de har gitt satsningen en realistisk sjanse. (Landslagstrener Niklas Diethelm snakker for øvrig om akkurat dette i artikkelen «Sårbar elitesatsing» for de som måtte finne dette temaet interessant.)

Grunnen til at ukens innlegg dreier seg om nettopp «talentsnakk», er egentlig mest på grunn av det spørsmålet jeg syntes virkelig stakk seg ut under telefon-intervjuet i forkant av Golfforum, da jeg ble spurt om hvilket forhold jeg har til ordet «talent». I motsetning til min bror Henrik, som innehar en helt fantastisk evne til å forstå og tilpasse seg nye utfordringer raskt, uavhengig av hva det er snakk om, har jeg aldri vært særlig talentfull i noe som helst.

Gjennom hele oppveksten har vi knivet i flere ulike idretter, som fotball, alpint og golf, og jeg har mer eller mindre uten unntak alltid fått juling. Han har alltid tatt ting mye lettere enn meg, noe jeg naturligvis har funnet høyst beundringsverdig, men samtidig også ekstremt frustrerende! Typisk «naturtalent».

Jeg som åpenbart ikke har vært noe spesielt begavet i hverken golf eller andre idretter, har en utrolig stor vilje til å bevise at man nødvendigvis ikke trenger å være barnestjerne for å lykkes i det man vil. Jeg har kommet meg hit jeg er i dag gjennom mange timer med målbevisst hard trening, og er overbevist om at det er alt som skal til for å ta neste steg på veien. Det er viktig å huske på at verdensstjernene til syvende og sist kun er helt vanlige mennesker, uten noen form for magiske evner.

Skilnaden på dem og oss andre er bare at de har kommet seg lengre i sin personlige utvikling, og etter hvert også opparbeidet seg en spiss-kompetanse på hvordan de skal disponere trenings-tiden sin for å få mest ut av den.  Etter min oppfatning virker for eksempel mange norske juniorer usedvanlig opptatt av teknikk-trening i forhold til de andre essensielle faktorene som golfen innebærer, og kunne muligens utviklet spillet sitt mer om de brukte noe mindre tid foran videokameraet og litt mer tid på å faktisk spille golf mot hverandre – konkurrere!

For å understreke budskapet mitt med dette innlegget, ønsker jeg å oppfordre til varsomhet rundt bruken av ordet «talent». Grunnen er at de unge som ansees som mindre talentfulle fort kan føle at de ikke er født med gode nok forutsetninger til å lykkes i idretten sin, og muligens ikke forstår at det statistisk-sett ofte er de mindre talentfulle ungdommene som faktisk blir de beste idretts-stjernene. Dette kan føre til en svekket selvtillit hos de unge spillerne, i tillegg til en overdrevet idealisering av deres motstandere som ofte i utgangspunktet er bygget på helt feil premisser.

For eksempel, i en idrett som basketball er det åpenbart at en 13-åring som er tidlig i vekst, og to hoder høyere enn alle sine med- og motspillere, har en overlegen sjanse til å bli ansett som ett stort talent, fordi han kan dra fordel av sine gode kroppslige forutsetninger. Til sammenlikning er det også veldig sannsynlig at en ung alpinist som veier 20 kilo mer enn de andre juniorene på sitt alderstrinn vinner mange renn. Teknikk-messig er han nødvendigvis ikke bedre enn noen av de andre barna, men vekten hans tillater han å skape en høyere fart enn konkurrentene (spesielt da i fartsdisiplinene), og det er jo en kjent sak at den som vinner mye naturligvis blir omtalt som et stort talent!

Golf er litt annerledes, siden vi vet at mer eller mindre alle kan lykkes uavhengig av kroppslige forutsetninger, men likevel kommer alltid noen juniorer til å ta ting lettere enn andre. Da er det muligens trenernes jobb å forklare de mindre talentfulle spillerne at alle ferdigheter knyttet til golf, enten det er fysikk, koordinasjon, balanse, eller teknikk, kan trenes opp akkurat som alle andre ferdigheter.

I boken «The Talent Code», skrevet av den amerikanske forfatteren Daniel Coyle og basert på forskning gjort på nettopp forholdet mellom naturtalent og trening, forklarer han hvordan regelmessig myelinering av bevegelser gjennom riktig trening er den klart viktigste suksessfaktoren uansett idrett eller aktivitet. Her fastslår han at «greatness isn’t born. It ‘s grown!», noe jeg åpenbart støtter hundre prosent. Så for de av dere som er ute etter noe interessant lesestoff, og ønsker å utvikle både trenings- og engelskkunnskapene, kan denne boken absolutt anbefales. 

Det blir alt for denne gang, og jeg ønsker herved alle norske golfspillere lykke til med vinter-treningen! Kanskje 2013 virkelig blir gjennombruddsåret til norsk golf?

Vi snakkes igjen neste uke,

Anders