”Tufft på touren”

Når man misser cuten med ett fattig slag, to uker på rad, er det ikke bare artig å spille proffgolf.

Publisert

Denne gangen treputtet jeg det siste hullet for å havne akkurat på feil side av cutgrensen, og det sier seg vel nærmest selv at dette er en utrolig bitter opplevelse. Etter lange runder i regnvær og kjas føles det ekstra kjipt å ryke på denne måten, og jeg skal på ærligste vis innrømme at det tar litt tid før man smiler etter slike hendelser. ”Tufft på touren,” som landslagstrener Diethelm pleier å si. . .

Når man skal spille den kommende uken får man ikke anledning til å reise hjem heller, så da får man ta til takke med en lang helg på treningsfeltet mens de som var gode nok spiller i vei videre.

Slagmessig føles spillet egentlig ganske solid om dagen, men når man kaster bort slag i hytt og gevær blir det umulig å hevde seg på dette nivået.

Team Norway-kompis Anders Engell balanserte også på cutgrensen mot slutten av den andre runden, men klarte i motsetning til meg å lure seg innenfor. I helgen vartet han deretter opp med storspill, og tok til slutt med seg en veldig hederlig plassering i kofferten.

Det er nettopp dette som er så kjedelig med å spille ålreit og misse cuten med minste margin – man vet jo aldri hva som kunne skjedd om man hadde kommet med i helgen. Når det kommer til stykket er det imidlertid bare realiteter som betyr noe, så når man ryker, er det dette man må forholde seg til. At det gjør vondt når man får seg noen på trynet er jeg likevel ikke redd for å innrømme.

I skrivende stund sitter jeg og ovennevnte Engell og stirrer i veggen på et slitent flyplasshotell i Brussel. Om noen timer går charterturen videre til Tenerife, hvor det venter en ferge som skal ta oss over til øya La Gomera. Om alt går som det skal, vil vi ha reist i totalt 29 timer for å komme oss fra Praha til hotellet. Denne reisedagen markerer for øvrig 25-årsdagen til Engell, så jeg tipper det blir en ”storstilt” feiring med boller og brus på flyplassen.

Disse reisene er en del av gamet og går som regel veldig greit så lenge golfen flyter, men når det butter imot blir det gjerne en del galgenhumor.
To uker på reisefot med masse utgifter og null inntekter er det ikke mye glamour over, men det har seg en gang slik at det er denne veien man må gå om man har lyst til å komme seg videre.

På La Gomera får vi med oss Anders’ klubbmakker Stian Hansen, så jeg regner med at vi får en hyggelig uke når vi først kommer oss frem. En amerikaner ved navn Gregor Main har også kastet seg på reisefølget, så vi slipper i alle fall å sitte alene å sture på hotellet.

Jeg har ikke spilt banen der ute før, men ifølge Anders er det en særegen layout hvor man starter på toppen av et fjell og spiller seg hele veien ned til klubbhuset. Som vanlig skal vi spille inn banen på tirsdag, da hele spillefeltet invaderes av pro-am på onsdagen.

Hvis det skulle være interessant å følge med på hva vi driver med der nede, vil det finnes livescore på www.europeantour.com i tillegg til oppdateringer på https://twitter.com/j_mikkelsen.

Nå må vi beine til flyplassen, men jeg er tilbake her på norskgolf.no neste uke. Vi hørs!

Joakim

Powered by Labrador CMS