Eksklusivt: En mester takker av

Ikke mange i golfhistorien er større. Og når det kommer til linksgolf og The Open regnes han som den beste av dem alle. Nå er det slutt. Norsk Golf møtte Tom Watson på St. Andrews.

Publisert

Når de 65 år gamle beina rusler av den 18. greenen på The Old Course i juli, er det for siste gang. En ekte mester, en sann gentleman, en utøver for evigheten. Hva er vel bedre enn å skrive siste kapittel av en legendarisk karriere der alt startet for mange hundre år siden?

– How are you, Sir? My name is Tom Watson, nice to meet you!

De stålblå øynene sitter rett i blikket mitt, håndtrykket er fast, ansiktet er vennlig, ungdommelig men samtidig værbitt. Det har blitt noen timer i solen gjennom årenes løp.

«Det er jo JEG som skal være høflig her», tenker jeg. «Det er JEG som skulle sagt SIR».

– Se på denne utsikten, da! Kan du ønske deg noe mer?»

Utsikten fra der vi står er ganske mektig. Hull 17 på The Old Course på St. Andrews. The Road Hole. Du har sett det på tv. Hullet der proffene må sikte rett over hotellet på utslaget.

– Ser du den ballen som ligger der?, spør Watson ivrig mens vi titter ut på en firerflight som er i ferd med å avslutte det som garantert er en minnerik golfrunde.

– Den ligger helt perfekt. Men innspillet derfra må ikke være for langt. Keep it short».

Det er nesten som om han prøver å få ordene gjennom vindusruta og ut til amatøren som trasker fornøyd opp den sagnomsuste fairwayen. Han skulle bare visst… At selveste Tom Watson stod og fulgte ham med argusøyne bare noen meter unna.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

En levende legende

Han er en av de aller største. Åtte majortitler. To av dem på Augusta. Og hele fem triumfer i The Open. Jack Nicklaus, Arnold Palmer, Gary Player, Tom Watson. Det er selskapet han befinner seg i. Han er yngst i buketten. Og han vet karrieren nærmer seg refrenget.

– Da jeg var 20 år gammel hadde jeg aldri trodd jeg skulle sitte her og se tilbake på en karriere som denne. Jeg visste ikke om jeg var god nok til å greie meg som proff en gang!

Jack er historiens beste spiller. I mine øyne er det ingen tvil. Tom Watson

Men proff ble han i en alder av 21 år. Det var andre tider den gang. Skulle du spille på PGA-touren i 1971 måtte du kunne garantere for en sum på ca 18.000 dollar, som skulle dekke hotell og reising rundt om kring. En gruppe sponsorer hjalp Watson i gang.

– De trengte bare gjøre den ene utbetalingen, erindrer han.

Tidenes beste

Hvem er tidenes beste? Diskusjonen dukker opp igjen og igjen. Og slik ståa er nå, er det vel to stykker det står mellom. Tiger Woods og Jack Nicklaus. Men vi skal ikke glemme at det var Tom Watson som vippet Nicklaus ned fra tronen da 70-tallet ble til 80-tallet. Ikke bare tok han over toppen av rankingen. Han slo Nicklaus mann mot mann i flere store turneringer. Når golfens to ypperste utøvere duellerte, var det som regel Tom Watson som gikk seirende ut. 

– Rivaleriet mellom Jack og meg var noe veldig spesielt. Vi respekterte hverandre, vi likte hverandre, men vi gjorde alt i vår makt for å slå hverandre. For meg å bli nevnt i samme åndedrag som Jack Nicklaus er en ære. Han er historiens beste spiller. I mine øyne er det ingen tvil.

– Det har aldri vært noen bedre til å analysere situasjonen på en golfbane, i en turnering, enn Jack Nicklaus. Han kunne plukke seg ut en score han skulle gå for, og så gjennomføre det. Han hadde alltid en veldig sterk følelse av hva som måtte til for å vinne enhver golfturnering. En mester i å forutse hendelsesforløp og forutse hvilken score som sannsynligvis måtte til for å vinne. Ut i fra det satte han seg spesifikke mål, og gikk for dem. Det kunne aldri jeg gjøre. Jeg har alltid bare spilt ett hull av gangen, og så får ting bare gå som det går.

Duellen

En av golfhistoriens mest kjente dueller fant sted for 38 år siden. Nicklaus og Watson var så mye bedre enn resten av konkurrentene i The Open på Turnberry i 1977, at de to gjorde opp om seieren mann mot mann over de 36 siste hullene. Verdens to suverent beste spillere i en ren duell om tittelen. Resten av verdenseliten var bare statister da de to amerikanerne utkjempet The Duel in the Sun. 

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Som to tungvektsboksere på toppen av karrieren, nøytraliserte og distanserte de resten av feltet. Jack måtte gi til slutt gi tapt. Akkurat slik han hadde gjort i The Masters noen måneder tidligere. Tom Watson slo erkerivalen med ett slag og vant på -12. Jack ble stående på -11. Nærmeste utfordrer var Lee Trevino. Han gikk på par…

– Jack kom bort til meg på den attende greenen og sa: «Jeg ga deg alt jeg hadde, men det var ikke nok. Gratulerer med seieren, jeg er glad på dine vegne.»

– En finner ikke så mange slike dueller i golfen opp gjennom historien, synes du det er dumt?

Er dagens unge villige til å gjøre det som skal til? Det er det som er spørsmålet. Ikke om golfen skal endre seg Tom Watson

– Det er nå slik spillets natur er, filosoferer Watson, og legger til:

– Det hendte kanskje litt oftere før. Men så ble Tiger Woods etter hvert så suveren at det aldri ble noen ordentlige dueller mellom de to beste. Vi har ikke hatt mange fighter utkjempet mellom Tiger og Phil Mickelson, for eksempel.

Når jeg spør om han synes golfen bør endre seg for å tekkes de yngre, kommer svaret kjapt.

– De unge har ikke tid lenger. De har mobiltelefonene sine. TV-spill. Alt må skje så raskt nå. Men golf er golf. Det er vanskelig å lære. Det er frustrerende. Det tar mye tid. Det tar ganske lang tid før du når et punkt der du er god nok til at du setter pris på det. Er dagens unge villige til å gjøre det som skal til? Det er det som er spørsmålet. Ikke om golfen skal endre seg. Ta heller telefonene fra dem! Det mener jeg, smiler Watson.

Da Cink ble tidenes mest upopulære major-vinner

Undertegnede er en av dem som sikkert bruker mobilen litt for mye og litt for ofte. I juli i 2009 husker jeg i hvertfall at det gikk ut en del twittermeldinger fra telefonen. Men det var ikke bare jeg som var over meg av begeistring. Det var i ferd med å skje noe utrolig på Turnberry. En gammel mann var i ferd med å utrette det umulige. En hel idrettsverden fulgte den snart 60 år gamle Tom Watson som på mirakuløst vis var i ferd med å vinne The Open. Igjen. 26 år etter at han gjorde det forrige gang.

Vi husker jo alle hvordan det gikk. En opprivende kollaps i omspill mot Stewart Cink. Den gamle mannen klarte det bare nesten. Men det er likevel Tom Watson folk husker fra The Open i 2009.

– Jeg fikk ikke sove den natta etter at turneringen var ferdig. Jeg klarte det ikke.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Men etterhvert dukket det opp mailer, meldinger og brev. Flerfoldige tusen. Og stort sett alle hadde det samme budskapet.

– Det som var veldig spesielt var tilbakemeldingene jeg fikk fra folk. Fra hele verden. Folk i alle mulige livssituasjoner. Og de aller fleste sa noe sånt som dette: «Tom, du har gitt meg en ny sjanse i livet. Det å se deg kjempe om seieren, har gitt meg gnisten tilbake.» 

– Folk som hadde gitt opp yrkeskarrieren eller andre ting, kontaktet meg og fortalte at jeg hadde inspirert dem til å kjempe videre. Jeg svarte alle som sendte meg brev. Flere tusen av dem. Og jeg takket for nydelige kommentarer og fantastiske tilbakemeldinger fra dem.. 

Tom Watson er faktisk en smule preget når han snakker om det. Han er fremdeles rørt over responsen han fikk.

– På en måte ble historien kanskje bedre av at du ikke vant?, prøver jeg meg…

– Nei, det ble den ikke..

– Men du skjønner hva jeg mener, det at du bare nesten greide det gir historien et sentimentalt preg?

– Nei, jeg skulle vunnet. Selvsagt hadde historien vært bedre om jeg hadde vunnet!

Vinnerskallen vil ikke vite av andreplasser…

– Men jeg antar at det er lettere å akseptere et slikt nederlag når man har vunnet fem Open Championships tidligere, smiler ringreven lurt.

I juli skriver Tom Watson siste kapittel i en av historiens flotteste golfkarrierer. Og hvem vet, kanskje våkner den gamle mester til liv igjen. Akkurat når det gjelder som mest. Slik han har gjort så mange ganger før.

Det hadde vært noe.

(Foto: Chris Allerton)

Powered by Labrador CMS