Vi møter presidenten på hjemmebane en tidlig oktoberdag. Det er fortsatt mange spillere på Losby, men de røffere klærne og fargen på trærne minner om at sesongen er på hell.

 

En ettertenksom president hviler armene lett mot gjerdet og lar blikket sveipe over omgivelsene. Finn H. Andreassen kan se tilbake på to innholdsrike og lærerike år som golfpresident. Ambisjonene var høye da han startet. Utfordringene er fortsatt mange.

 

– Jeg var veldig klar på at jeg hadde et toårsperspektiv på jobben da jeg ble valgt for to år siden. Jeg har imidlertid sagt til valgkomiteen at jeg er åpen for to nye år hvis tinget ønsker det, men da er det definitivt punktum for min del, sier Finn H, som han gjerne kalles blant yrkeskolleger i mediebransjen.

 

Den 23.-24. november samles landets golfklubber på Clarion Hotel Ernst i Kristiansand for et nytt golfting, NGFs øverste organ. Også denne gangen skal en rekke viktige saker opp til behandling, og den mest omtalte kan også bli den mest spektakulære.

 

 

Økonomien er utfordringen

 

Golfpresidenten er blant dem som ønsker Solheim Cup på norsk jord.

 

– Jeg synes Solheim Cup i Norge i 2019 er en god idé, starter han.

 

– Det er et arrangement som får enorm mediedekning i Europa og USA, og det vil utvilsomt sette Norge på kartet. For oss nordmenn er det naturlig å sammenligne det med ski-VM i Oslo for to år siden, som vi alle er så stolte av. Men mediedekningen rundt Solheim Cup er ti ganger større enn det ski-VM fikk i internasjonal presse. Det gir oss mange muligheter.

 

I september reiste presidenten selv til USA sammen med en liten delegasjon fra forbundet. De reiste for å følge turneringen fra innsiden, for å se om en «norsk» Solheim Cup er realistisk eller bare en drøm.

 

– For meg er det begge deler, svarer Finn.

 

– Solheim Cup er en drøm som mange av oss ønsker å virkeliggjøre, og arrangementsmessig er det realistisk. Konkurransen er over tre dager med rundt 40 deltakere, altså langt mindre i omfang enn en turnering på Challenge-touren. Vi har både baner, tekniske fasiliteter og frivillige som ivaretar dette.

 

– Hva med pengene?

 

– Utfordringen er økonomien, medgir han.

 

– Totalt koster arrangementet rundt 90 millioner norske kroner. Ladies European Tour har med seg halvparten av pengene, resten må vi skaffe, altså ca 45 millioner. Om vi klarer å skaffe de midlene ved hjelp av sponsorer og offentlige penger, gjenstår å se. Men det burde være realistisk.

 

Realisme er også argumentet fra dem som er mer tvilende. Økonomien i norsk golf er anstrengt nok fra før. Kan vi virkelig finansiere et Solheim Cup uten penger fra forbund og klubber?

 

– Ja, det mener jeg, fastslår presidenten. – Og det er etter mitt skjønn en forutsetning for å kaste seg inn i konkurransen om arrangementet.

 

– Vi skal ikke bruke medlemmenes penger på det. Vi skal skape større oppmerksomhet rundt golf og forhåpentligvis flere medlemmer i klubbene. En skal også ha for øye at det følger en del inntektsmuligheter med de rettighetene som et Solheim Cup-arrangement gir. Det gjelder både medierettigheter, merchandising og billettinntekter. De siste utgavene av Solheim Cup har samlet rundt 100.000 tilskuere, og i Denver var billettprisen 350 kroner. Får vi halvparten så mange tilskuere i Norge, vil bare billettinntektene utgjøre 17 millioner. Men alt dette må vi gå dypere inn i, såfremt tinget mener det er fornuftig å jobbe videre med saken.

 

Men Tutta er neppe med i 2019?

 

– Muligens ikke som spiller, men ganske sikkert som kaptein på laget, vil jeg tro.

 

– Hva vil du oppnå med en Solheim Cup?

 

– Blest rundt golfsporten er én ting, men vel så viktig er det å kombinere et slikt arrangement med en bevisst satsning på jentegolf. Det må lages en ambisiøs utviklingsplan for jentegolf opp mot Solheim Cup, etter samme modell som det skotske forbundet har gjort i forbindelse med Ryder Cup. Husk at vi skal skape «nye Tutta´er», norske jenter som skal hevde seg i verdenstoppen. Så målrettet må vi være.

 

– Er Solheim Cup-søknaden avgjørende for at du skal fortette som president?

 

– Det er tinget som avgjør om jeg fortsetter, men Solheim Cup er ikke noe kabinettspørsmål, hvis noen skulle tro det. Jeg mener det er en god idé, men det tinget bestemmer om vi skal jobbe videre med saken eller legge den på is, sier Finn H. Andreassen.

 

(artikkelen fortsetter under bildet!)

 

 

 

TÅLMODIGHET: Finn H. tror Norge etterhvert også vil hevde seg med spillere i verdenstoppen på herresiden. (Foto: Benjamin A. Ward/NGF)

 

 

Mer synlig

 

Vi går inn. Den nye, klare høstlufta lukkes igjen bak oss og erstattes av den kjente varmen i klubbhuset. Presidenten finner sin plass i en av de dype stolene og setter en rykende kaffekopp foran seg. På veggene henger golfhistorie fra fjern og nær fortid. Bilder, resultater og hickorykøller. Golf må bli mer synlig, sa han etter valget for to år siden. Har det blitt resultatet?

 

– Nå er det ikke gjort over natta å få synliggjort golfen, men jeg føler at vi er kommet et godt stykke på vei, sier Finn, og vet hvem han skal takke.

 

– Først og fremst har vi hatt stor drahjelp av Suzann, hennes årlige show på Bogstad, og hennes fantastiske prestasjoner rundt om i verden. Men vi har også jobbet iherdig med å «selge inn» gode historier til aviser, radio og tv. Og der har vi oppnådd mye i løpet av siste år. Jeg pleier å si at hvis du har en god historie å fortelle, så får du som regel oppmerksomhet i media. Og det er nettopp hva vi har forsøkt på. Vi har bistått med tv-opptak og gjort spillere tilgjengelige for mediene, og vi har tipset dem om gode saker og interessante utøvere. Det har gitt bra effekt.

 

Målt i oppslag – som gjøres gjennom et analysebyrå – kan golfforbundet dokumentere en solid økning i antall omtaler. Her har også klubbene blitt flinkere til å jobbe opp mot de lokale mediene.

 

– Så, ja, vi er blitt mer synlige. Men det må jobbes iherdig på dette området. Det er det langsiktige arbeidet som gir resultater.

 

For alle vet at synlighet ikke er nok. Synlighet har kun verdi hvis den kan omskapes til genuin golfinteresse og betalt klubbmedlemskap. Presidenten kjenner de avslørende tallene.

 

– Det har vært en liten nedgang i antall medlemmer de siste årene, men mye tyder på at denne nå flater ut, sier han.

 

– Vi har fortsatt ca 112.000 golfmedlemskap i medlemsregistrene våre, og kniver med håndballforbundet om å være det tredje største særforbundet i Norges Idrettsforbund. De siste tallene fra klubbene forteller om en betydelig økning i antall spilte runder, så det viser at interessen er der.

 

Vi har 112.000 medlemskap, men hvor mange golfere?

 

– Det er et spørsmål som særlig kritikerne liker å henge seg opp i. Egentlig er dette enkelt. Vi må forholde oss til tallene i databasen. Den viser 112.000 medlemskap, hvorav noen få tusen spillere er medlem i flere klubber. Det er en myte at golf-Norge består av dobbeltmedlemskap. For øvrig er vi det særforbundet som har den beste registreringen av medlemmenes aktivitet. Der klubbene har tilrettelagt for det kan vi med letthet finne ut hvor mange runder den enkelte utøver har spilt. Derfor er jeg opptatt av at vi får en mer rimelig fordelingsnøkkel av tippemidlene som kanaliseres gjennom NIF. Det må være en balanse mellom antall medlemmer og den aktivitet som utøves på grasrotnivå.

 

– Men hvordan få flere til å spille golf?

 

– All erfaring sier at det viktigste for klubbene er å jobbe med ivaretakelse, altså å beholde nybegynnere. Der har vi fortsatt mye å gå på. Golf er en vanskelig idrett, og både tilbakemeldinger og statistikk forteller det samme. De som sliter med å komme under 26 i handikap, har lett for å gi seg. Mestringsopplevelsene blir for få, frustrasjonene blir større enn gleden. Derfor er ivaretakelse så viktig.

 

Ingen latmanssport

 

Samtidig skal det jobbes iherdig for å rekruttere flere nye golfspillere. De skal hentes i alle aldre, fra de yngste til de eldste. Og samfunnsverdiene skal tre tydeligere fram, lover presidenten.

 

– Jeg er like mye opptatt av å selge inn golfsporten til politikerne, for vi må nå sette fokus på helseaspektet ved golf. Idretten vår er en utrolig viktig brikke i det helsepolitiske arbeidet. Forskning viser at golfere flest lever fem år lengre enn andre, nettopp på grunn av mosjonen man får ved å spille golf. Det er helse i hvert slag.

 

Studien, som forsker Jan Ove Tangen fra Høgskolen i Telemark la fram i fjor, dokumenterer nettopp det. Den viser at én 18-hullsrunde og én nihullsrunde i uka tilsvarer en energiomsetning som kan sammenlignes med mange andre idretter. Du må spille fotball eller gå på ski i én time og 23 minutter tre ganger i uka, eller jogge i én time og 13 minutter tre ganger i uka.

 

– De som betrakter golf som en latmannssport, må tro om igjen, understreker Finn H. Andreassen.

 

– Golf er en mosjonsidrett som har stor helsemessig betydning for samfunnet. Så stor at vi må få oppmerksomhet rundt det, gjøre arbeidsgivere og politikere kjent med effekten. Det står høyt på vår virksomhetsplan i de kommende åra. Her har vi en jobb å gjøre.

 

Han løfter koppen fra bordet og tar en slurk av kaffen. Den har rukket å bli lunken. Presidenten snur på hodet, finner kannen og fyller opp til toppen.

 

Avisenes sportssider er også i dag dominert av fotball. Lillestrøm reddet uavgjort hjemme mot Aalesund. Tottenham ble banket av West Ham. Ronaldo scoret igjen for Real Madrid. Men det er også gjort plass til Suzann Pettersen.

 

– Tutta er helt bare utrolig. Det er fantastisk hva hun har fått til, sier Finn, før han blar til siste side og myser seg gjennom resultatbørsen på jakt etter flere norske golfnavn.

 

– Vi har jo andre jenter som hevder seg bra. Både Marianne Skarpnord, Cecilie Lundgreen og Benedikte Grøtvedt har spilt på LET i år. Samtidig har vi en rekke lovende jenter på gang, som Caroline Martens og Marita Engzelius, for å nevne noen.

 

 

Lærer av Sverige

 

Presidenten er sikker i sin sak. Om få år vil også Norge hevde seg med flere golfspillere i verdenstoppen. Men han maner samtidig til tålmodighet.

 

– På herresiden sliter vi litt etter at Henrik Bjørnstad og til dels Marius Thorp la vekk køllene, men både Espen Kofstad og Knut Børsheim er i god utvikling. Vi skal huske at konkurransen er knalltøff og marginene små i denne sporten. Derfor må vi ha tålmodighet. Bare se på hvordan Henrik Stensson, i et jafs, hoppet fra 220. plass på verdensrankingen og opp til de aller beste.

 

– Hva kan vi lære av svenskene?

 

– Mye, fastslår Finn H. Andreassen.

 

– Jeg tror vi har gjort noe riktig når vi nå har opprettet et eget mentalt team til hjelp for våre elitespillere. Golf er en ensom sport, og veien opp til verdensstjernene er lang. Derfor må vi hjelpe ambisiøse og målrettede spillere som forsøker seg som profesjonelle, ikke bare overlate alt til dem selv. Det gjelder både økonomisk bistand, medisinsk og mentalt støtteapparat. Derfor har vi nå bygget Team Norway, i et håp om å få inn sponsorpenger som kan hjelpe våre beste til toppen av resultatlistene. Med suksess vil de betale tilbake med renter. Spillere i verdenstoppen vil gi oss nye penger til nye talenter. Vi må spinne på denne effekten, slik svenskene har gjort.

 

– Hva kan golf i OL bidra til?

 

– Det vil definitivt hjelpe på oppmerksomheten. Vi har en mulighet til å få med to kvinner to menn til Rio-OL i 2016, hvis vi er dyktige. Og vi har også store muligheter til å gjøre oss bemerket der. Det er ikke mange andre norske idrettsutøvere som har en like stor gullsjanse som «Tutta».