Jordan Spieth: Golfens gullbarn

Viasat-kommentator Joakim Mikkelsen konkurrerte med Jordan Spieth både i Q-School og på college. Her deler han sine historier om The Open-vinneren.

Publisert

(Denne artikkelen ble opprinnelig publisert etter The Masters-seieren til Spieth i 2015.)

Da Jordan Spieth begynte på college, var jeg allerede i gang med siste innspurt av min collegekarriere ved Baylor University.

Spieth hadde allerede gjort seg bemerket ved å yppe seg i Byron Nelson Championship på PGA Tour´en, en turnering han ble invitert til mens han fremdeles var junior. Han hadde i tillegg vunnet alt som gikk an å vinne i alderbestemte turneringer, og forventningene var naturligvis skyhøye da han skulle ta steget fra juniorgolf til collegegolf.

I august 2011 startet Spieth på The University of Texas, en skole som alltid har vært Baylors aller største rival. Vi trente og studerte i den lille byen Waco, mens Spieth & Co hadde base i selveste Austin kun en drøy time unna.

Baylor og Texas har alltid hatt et hatforhold som går Strømsgodset og Mjøndalen en høy gang, og lenge før Spieth debuterte i collegedrakta så vi frem til å spille mot ham. Han hadde blitt «hypet» høyt opp i skyene ved enhver anledning, så både på Baylor og andre skoler fikk han ganske fort en slags pris på sitt hode.

Men det var jo ikke uten grunn at Spieth vakte oppmerksomhet. Han var fantastisk god allerede den gangen, men i løpet av det ene året han spilte på college nådde han aldri den samme statusen som f.eks Rickie Fowler.

Både Fowler og hans Oklahoma State University spilte i samme liga som Texas og Baylor, nemlig The Big 12 Conference. Det har vært mange store stjerner innom denne ligaen oppigjennom årene, hvorav mange spiller på PGA Tour´en den dag i dag. 

Da Fowler, Peter Uihlein og Morgan Hoffman spilte på Oklahoma State var wow-faktoren enorm, men slik syns jeg egentlig ikke det ble med Spieth. Men i motsetning til Fowler, som fløy rundt med capsen bak frem og likte å være i oppmerksomhetens sentrum, så ikke Spieth ut til å bry seg noe særlig om slikt.

Da vi var ute og konkurrerte på college skilte han seg sjeldent ut i sosiale sammenhenger, og så heller ikke ut til å gjøre noe særegent på treningsfeltet. 

Da collegesesongen 2011-2012 gikk mot slutten, begynte ryktene å svirre om Spieth. Mange hadde hørt at han skulle slutte på college etter kun ett år, og at han planla å bli proff umiddelbart.

I «ligafinalen» i april 2012, The Big 12 Championship, var det ikke lenger noen tvil om at Spieth kom til å hoppe av. På college blir man godt kjent med både foreldre og coacher også blant motstanderlagene, og jeg husker godt en samtale jeg hadde med faren til Texas-spilleren Cody Gribble.

Gribble var en av Spieths beste venner på college, og siden vi kom inn på college omtrent likt, spilte vi sammen ved flere anledninger.

(Da vi debuterte i collegesammenheng i 2008 trodde forsåvidt alle at Gribbe ville bli det nye stjerneskuddet. Selv om han nå har spilt et par turneringer på høyeste nivå, har han ikke levd helt opp til forventningene på golfbanen.)

Uansett – faren til Gribble kjente godt til situasjonen til Spieth, og kunne fortelle at alt lå til rette for at han nå kunne bli proff. Han hadde nemlig blitt lovet «full kvote» med invitasjoner på PGA Tour´en, og hadde i tillegg en enorm klesavtale som ventet det øyeblikket han bestemte seg for å hoppe av skolen.

Å ha avtaler og invitasjoner «linet opp» er for øvrig helt ulovlig etter college- og amatørreglene, men det er en helt annen sak. Spieths gamle skole har alltid vært kjent for å ha et avslappet forhold til regelverket, så akkurat dette var egentlig ikke så overraskende.

Det blåste hatter og høy under The Big 12 Championship i 2012. Vi spilte på Whispering Pines Golf Club i Trinity, Texas, snaue fire timer unna Spieths fødested Dallas.

Jeg hadde ikke pratet så mye med Spieth før dette, men mange hadde fortalt meg mye om hvor klysete og blærete han liksom skulle være. Dette viste seg å være rendyrket bullshit, for Jordan fremsto som en veldig hyggelig og omgjengelig kar. At han hadde nok av selvtillit var det ingen tvil om, men i motsetning til hva vi er vant til her i Norge er ikke dette ulovlig i USA.

Jeg lå et stykke bak lederen før finalerunden, men spurtet som en gærning da vindet herjet som verst mellom pine-trærne i East Texas. Til slutt vant jeg turneringen med to slag, mens Spieth endte på femteplass.

Etter premieutdelingen kom Jordan bort til meg med et smil om munnen, tok meg i hånda og sa:

«One hell of a round today, little guy. Congrats! But don’t think I won´t kick your ass at Nationals»

De andre konkurrentene i toppen av turneringen kom ikke bort og gratulerte meg. De var opptatt med sitt. Men Spieth var en gentleman, og ting som dette glemmer man ikke med det første.

Han fikk i tillegg rett i det han sa. Vi på Baylor kvalifiserte oss aldri for The National Championship, mens Texas kvalifiserte seg med glans og vant hele suppa.

Noen uker etter at collegesesongen var over, kom det en pressemelding fra Spieth og hans team. Han hadde bestemt seg for å droppe ut av college og satse på Q School, og signerte en avtale verdt titalls millioner med Under Armour. Faren til Gribble hadde med andre ord rett i sine påstander!

Under andre steg av Q School i november 2012 ble vi tildelt den samme banen, og møttes på TPC Craig Ranch utenfor Dallas. Da hadde jeg ikke sett Spieth siden «Big 12» i april, og siden vi hadde ulike starttider de to første dagene, så jeg ikke noe til ham før dag tre.

Etter endt tredjerunde sto vi på puttinggreenen begge to. Jeg hadde nettopp spilt en av mine beste runder noensinne, mens Spieth var frustrert over dårlig putting. 

Når vi ser hva slags standard han holder med putteren nå til dags, kan vi jo selvfølgelig lure litt på hvor dårlig han relativt sett hadde puttet. Men han sto nå i alle fall der med trenere, agenter, caddie og det hele, og prøvde å finne flyten med putteren.

Jeg sto alene med langputteren min, mens fattern satt i klubbhuset med en velfortjent pils og latet som han skjønte noe av baseballkampen som gikk på TV.

Da han tok en pause fra puttingen, plukket Spieth opp telefonen og sjekket scorene mens de tikket inn på resultatservicen på nettet. Da han oppdaget at jeg hadde spilt en kanonrunde, ropte han over greenen:

«Holy shit, what did you eat for breakfast today? I need some of that. And I might need that putter of yours too – wanna trade?»

Spieth byttet som kjent aldri til noen langputter, og godt var jo det.

Men han maktet ikke å kvalifisere seg til finalesteget av Q School i 2012. Sammen med Brooks Koepka var han tre slag unna å avansere til finalen på PGA West, og sto i prinsipp uten spillerettigheter for 2013-sesongen.

Men ryktene om at han hadde «full kvote» med invitasjoner til PGA Tour´en skulle også vise seg å være sanne. Uten å ha klart kvalifiseringen ble Spieth invitert til en rekke PGA-turneringer i 2013, og da han først kom på startstreken utnyttet han sine sjanser til det fulle. Resten er historie.

At Spieth ble invitert til både det ene og det andre var ikke nødvendigvis veldig populært innad i det profesjonelle golfmiljøet. For mens tourveteraner som hadde drevet med dette i en årrekke forlot Q School i tårer, var unge Spieth ved særdeles godt mot. Han visste jo at han ville få sine sjanser uansett, mens spillere som hadde vært på PGA Tour´en året i forveien sto på bar bakke.

Spesielt i Farmers Insurance Open det året var det en hendelse som vakte en del oppsikt. Spieth hadde i utgangspunktet ikke fått en invitasjon til turneringen, men stilte opp i mandagskval hvor han var et stykke unna å kvalifisere seg.

Veteranen Billy Mayfair var førstereserve til turneringen, og det så lenge ut til at han ville komme med når en spiller trakk seg. Men istedenfor at Mayfair fikk være med, dukket det plutselig opp en «ekstra invitasjon» ut av intet, som da gikk til Spieth. Mayfair fikk med andre ord ikke være med, og dette var det naturligvis mange som reagerte på.

Spieth har jo for lengst bevist at han var en smart fyr å satse på, men samtidig opplevdes dette som veldig urettferdig for spillere som hadde drevet med dette i alle år.

Dette er muligens den eneste «misnøyen» jeg har opplevd i forbindelse med Spieth, og i all ærlighet vil jeg jo si at den er berettiget. Jeg hadde nok vært ganske forbanna selv om jeg hadde spilt på PGA Tour´en i 20 år, og måtte vike for en 19-åring som aldri hadde kvalifisert seg.

Spieth var en ekstraordinær spiller i ung alder, samlet et fantastisk apparat rundt seg, og ved hjelp av gode agenter fikk han komme inn på Tour´en gjennom bakdøra.

Og det er jo ingen tvil om at han har vist seg plassen verdig.

Misunnelsen og misnøyen knyttet til Spieth den tiden er glemt for lenge siden, og dette hadde selvfølgelig ingenting med Jordan som person å gjøre. Han fikk rett og slett en mulighet som mange ville gått over lik for å få, og han utnyttet denne muligheten på en fantastisk måte.

Selv om det gjør direkte vondt å rose en Texas Longhorn, må jeg vel bare innrømme at Spieth alltid fremsto som en kjernekar i de sammenhenger jeg var rundt ham. 

Hel ved!

Powered by Labrador CMS