(Dette portrettet stod på trykk i novemberutgaven av Norsk Golfs magasin.)

Tekst: Christian Døvle Foto: Benjamin A. Ward og Getty Images

– Det er emosjonelt å tenke tilbake over alt jeg har gjort. Plutselig har jeg innsett at jeg har vært gjennom ekstremt mye. Men nå følte jeg at nok var nok, sier Suzann Pettersen og kikker ut av vinduet på Baker Hansen på Vinderen mens det gule høstløvet er i ferd med å dekke til fortauet på utsiden.

Tutta er tilbake hjemme på Oslos beste vestkant. Nike-piqueten og golfkøllene er byttet ut med allværsjakke, barnevogn og en telefon som har vært overopphetet de siste dagene med meldinger fra folk over hele verden som har gratulert henne i kjølvannet av Solheim Cup-seieren i Skottland…og fra håndverkere som jobber på spreng med å gjøre klar familien Pettersens nye rede før julen kommer.

– Det dukker opp så mange spørsmål underveis som vi ikke har tatt stilling til. Man MÅ jo være der for å følge opp! Men det er deilig å ha litt andre bekymringer enn golfsving, smiler Tutta, som er tilbake i hverdagen igjen etter at hun vant Solheim Cup for Europa – og satte punktum for en av tidenes største norske idrettskarrierer i samme slengen

(Artikkelen fortsetter under)

Suzann Pettersen er tilbake i Oslo igjen. Hun forsøker fortsatt å vende seg til A4-livet.

Etter at hun spontant la opp på direkten etter seieren, ble avgjørelsen umiddelbart hyllet som «the greatest sports retirement of all time» av amerikanske golfjournalister. Og ESPN omtalte Tuttas exit fra golfen som den ultimate «mic-drop».

Tutta var tilbake der hun hørte hjemme. Etter den infamøse «gimmie-gate» i Solheim Cup i Tyskland i 2015, og deretter da hun måtte trekke seg på grunn av skade i 2017, fikk hun endelig tatt det farvelet med Solheim Cup som hun fortjente – en turnering som har definert hele hennes karriere, helt siden hun presenterte seg for den internasjonale golfscenen i 2002 med å banne på direktesendt TV etter tidenes comeback i avslutningsmatchen mot Michelle Redman

– Jeg var så sugen på å levere, spesielt med tanke på hvordan de to siste Solheim Cupene endte. Jeg merker at jeg har blitt mye mer følsom etter at jeg ble mor. Den gleden jeg hadde i Solheim Cup i år, har jeg aldri kjent på tidligere, sier Tutta.

Solheim Cup er en turnering som har definert Tuttas karriere, helt siden det magiske comebacket mot Michele Redman i debuten i 2002.

Selv om golfkøllene nå er lagt på hylla for godt, er det ikke like lett å gi slipp på vanene som hun har vent seg til gjennom en lang karriere. Tutta har alltid blitt beskrevet som en av de hardest arbeidende spillerne på touren, og det var hennes konstante driv etter å bli bedre som gjorde at hun tilbragte vanvittige 436 uker på rad blant de ti beste i på verdensrankingen. 

Men nå er timeplanen og kalenderen plutselig nesten helt tom. Tutta legger ikke skjul på at hun stanger litt i veggen om dagen, og sier hun fortsatt våkner med en rar følelse om morgenen.

– Jeg prøver bare å nyte det å ikke ha dårlig samvittighet over ikke å trene. Det sitter langt inne. 

Forrige uke var hun på jentetur i Spania med vennegjengen. For første gang behøvde hun ikke lenger være først i seng hver kveld.

– Hele livet mitt har jeg tatt tidlige kvelder fordi jeg vet jeg skal opp tidlig dagen etter. Nå kunne jeg plutselig gi helt faen og ikke ha på vekkerklokka. – Men jeg våkner fortsatt like tidlig, da! legger hun lattermildt til og rister på hodet.

Tutta understreker at hun ikke kommer til å savne det kontinuerlige presset over å føle at hun burde vært på trening eller analysert spillet sitt. Det er et puslespill hun er glad over endelig å kunne legge fra seg.

– Hele identiteten min var basert på hvordan jeg gjorde det på golfbanen, og det smittet over på privatlivet mitt. Det påvirket alle valgene jeg tok og ikke minst humøret mitt. Det er nok noe av forklaringen på suksessen min, men også forklaringen på alt for mange søvnløse netter.

(Artikkelen fortsetter under)

Tutta har endelig «landet» etter en uforglemmelig avslutning på karrieren i Solheim Cup.

Ut av golfbobla

Det var på ingen måte tatt for gitt at Suzann Pettersen skulle gjøre comeback etter at hun ble mor.

I et åpenhjertig brev skrevet til sønnen Herman Alexander på LPGA-tourens nettsider etter Solheim Cup åpnet Tutta opp om månedene som ledet opp til desemberdagen i 2017, da hun og ektemannen Christian endelig fikk vite at hun var fire uker på vei. Hun hadde gått gjennom prøverørsbehandling i en lengre periode og mottatt en rekke hormoninjeksjoner for å forberede kroppen på å bli gravid.

Hele identiteten min var basert på hvordan jeg gjorde det på golfbanen, og det smittet over på privatlivet mitt

Planen hennes på det tidspunktet var å fortsette å spille mens hun var gravid så lenge kroppen tillot det. Derfor dro hun hjem til Orlando i januar 2018 for å starte opptreningen til den nye sesongen slik hun pleide. Hun merket imidlertid raskt at kroppen allerede begynte å gjennomgå store forandringer: hun var ekstremt trøtt og sov store deler av dagen når hun ikke var på golfbanen. 

I februar var det omsider duket for sesongstart i Thailand. Uken før avreise begynte hun imidlertid å få komplikasjoner. Tutta har alltid vært en kontrollfreak, men plutselig begynte hun å miste kontrollen over sin egen kropp. Hun fikk hetta og hastet til sykehuset for å få hjelp. Legene betrygget henne om at alt var normalt, men selv følte hun at verden var i ferd med å rase sammen:

«Jeg hadde dette idylliske bildet av hvordan graviditeten kom til å bli. Å tilbringe tre dager på sykehuset var ikke en del av det bildet», skriver hun i brevet til Herman.

Uken etter sykehusoppholdet i Orlando dro Tutta og Christian dro tilbake til Oslo igjen for å oppsøke deres norske lege. Planen var fortsatt å reise til Thailand og få med seg sesongstarten, men oppholdet hjemme skulle vise seg å bli lengre enn bare en snarvisitt. 

Doktoren ga Tutta streng beskjed om at hun ikke kunne risikere å fly mer etter komplikasjoner hun hadde hatt. Hun fikk «husarrest».

Etter den opprinnelige panikken har hun i ettertid innsett at det er noe av det beste som kunne ha skjedd henne. Plutselig måtte kalenderen tømmes, og omringet av familie og venner de påfølgende månedene begynte Tutta gradvis å komme ut av den isolerte golfbobla for første gang på godt over 20 år. 

Ikke bare hadde hun gitt slipp på golfkøllene: hun verken så på eller tenkte på golf. Og da Herman Alexander omsider kom til verden 8. august 2018, begynte Tutta å spørre seg selv: 

«Er det egentlig verdt å komme tilbake igjen?». 

Ingen major, Solheim Cup eller OL var jo i nærheten av å kunne konkurrere med dette! 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Finally, the wait is over! Our little prince has arrived💙 08.08-2018 .

A post shared by Suzann Pettersen (@suzannpettersen) on Aug 9, 2018 at 12:46pm PDT

 

Egoet som har kjennetegnet henne som idrettsutøver, forsvant på et sekund

– Jeg har alltid hørt fra andre hvor mye man blir forandret når man får barn, men jeg har alltid tenkt at det var en gradvis prosess. Men det skjedde umiddelbart. Så fort jeg så Herman første gang, endret alle prioriteringer seg, forteller Tutta til Norsk Golf.

Hun visste imidlertid allerede da at hun skulle (les: måtte) tilbake til golfen. Hun hadde nemlig forpliktet seg til å spille en LPGA-turnering i Michigan neste sommer, der hennes hovedsponsor Dow var tittelsponsor. 

Da Tutta var gjest på talkshowet Senkveld på TV2 to måneder etter at hun hadde blitt mor, fremstod hun derfor fortsatt som den samme innbitte utøveren.

Så fort jeg så Herman første gang, endret alle prioriteringer seg

– Ettersom Herman ble født tre uker for tidlig, så tenker jeg som det konkurransemennesket jeg er, at jeg er tre uker i pluss, fleipet Tutta da hun ble spurt om sine comebackplaner.

Da Tutta tok frem golfkøllene i Orlando i november den samme høsten, merket hun derimot at gnisten ikke var helt den samme. Etter å ha slått ti baller på rangen, måtte hun stoppe opp og spørre seg selv: «Seriøst, har jeg drevet med dette i 20 år? Noe så kjedelig!»

– Jeg har tenkt mye frem og tilbake de to siste årene om jeg orket å komme tilbake, for jeg vet bedre enn de fleste hvor mye jobb som kreves, forteller Tutta.

 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Tuff crowd💙 #practice #comebacksoon #orlando #backtobusiness #mumgottapractise

A post shared by Suzann Pettersen (@suzannpettersen) on Apr 18, 2019 at 11:15am PDT

 

Comebackplaner eller ei: Dow-turneringen i juli var ikke å komme utenom, og Tutta måtte derfor tvinge seg tilbake på treningsfeltet. Det ga henne en deadline å forholde seg til, noe som skulle vise seg å være akkurat det hun trengte.

– Jeg var bestemt på å gjøre alt som stod i min makt til å bli klar. Jeg ønsket ikke å drite meg ut, sier Tutta.

Opptreningen var blytung i starten, men gradvis begynte hun å komme seg over kneika, og kroppen begynte å respondere på de tingene hun hadde trent på. De gode slagene var der fortsatt, og for hver dag som gikk, kom de oftere og oftere. 

Men etter hvert som spillet hennes ble stadig bedre, begynte også den delen av golf som hun ikke hadde savnet, gradvis å komme krypende tilbake.

– Jo mer jeg trente, desto mer kom den samme, gamle frustrasjonen. Jeg er lei av å sove dårlig på grunn av dårlige balltreff og forsøk på å finne løsninger. Folk sier at golf er som å sykle. Det er det faen meg ikke! Det er så vanskelig, og det krevde sykt mye jobb å komme tilbake.

Comebacket

Da Tutta gikk inn i svangerskapsperioden, sa kaptein Catriona Matthew, eller «Beanie» som hun også blir kalt, at Tutta var med i Solheim Cup-planene hvis hun selv ønsket. 

Derfor lå det i kortene fra ganske tidlig av at hun skulle få muligheten til å representere Europa for niende gang i Solheim Cup, til tross for at hun på det tidspunktet nettopp ville ha gjort comeback etter et to år langt turneringsavbrekk.

Det kom likevel som en stor overraskelse på Tutta da hun pratet med Matthew i mai om hvordan laget hennes ville se ut. Hun hadde fire navn på blokka som hun hun ville ha med seg til Skottland som «captain’s picks». Øverst på listen stod Suzann Pettersen.

«Er du MORSOM?!» utbrøt jeg da hun luftet ideen, ler Tutta.

(Artikkelen fortsetter under)

Tutta misset tre av fire cuter i opptakten til Solheim Cup, men fikk likevel en plass på laget. Det angrer ikke Catriona Matthew på i dag!

Men Matthew var dønn alvorlig, og da juli omsider kom og Tutta skulle spille på lag med Matthew i den etterlengtede comebackturneringen Dow Great Lakes Bay Invitational – 609 dager etter hennes forrige turnering – bedyret Matthew at dette fortsatt var planen.

Selv om Tutta og Matthew misset cuten sammen i lagturneringen i Michigan, ble uken en påminnelse for Tutta om hvorfor hun hadde forelsket seg i golf da hun trådte sine barnegolfsko på Bogstad på 1980-tallet. Hun kjente på en spilleglede hun nesten ikke har kjent på tidligere.

– Vi hadde ikke spilt spesielt bra, men jeg husker at jeg sa til fatter’n da vi gikk av banen: «Faen, som jeg gleder meg til å spille i morgen!». Jeg syntes bare det var så kult å spille golf igjen. Siden jeg ikke forventet å spille dritbra, fikk jeg plutselig mer indre glede av gode slag. Ett bra slag kunne veie opp for ti dårlige. Det var noe helt nytt for meg.

(Artikkelen fortsetter under)

Tutta har representert Europa i lagsammenheng i tre ulike tiår. Her under Junior Solheim Cup.

Matthew hadde uansett sett nok bra spill fra Tutta til å være trygg på at hun kom til å bli spilleklar til Solheim Cup om to måneder. Uten at Tutta visste om det, hadde Matthew diskutert med LPGA-kollegaene Caroline Hedwall og Anna Nordqvist om Solheim Cup og bedt om deres innspill. De var også klokkeklare på at Tutta måtte med på laget, og sa de ville gjøre hva som helst for å legge til rette for at Europas viktigste lederskikkelse i Solheim Cup de ti siste årene skulle være med. Ja, de tilbød seg til og med å hjelpe til med å finne barnevakt under turneringen!

– Etter det begynte det å bli mer og mer reelt. Beanie ønsket at jeg skulle spille et par turneringer til før Solheim Cup, men jeg tror det først og fremst var for syns skyld, slik at det ikke så helt jalla ut å plukke meg ut til laget uten at jeg hadde spilt noen turneringer, smiler Tutta.

Hadde det vært noen andre som hadde spilt bra nok før Solheim Cup, hadde det ikke føltes riktig å ta plassen.

Hun hadde i utgangspunktet ikke planlagt å spille flere turneringer den sommeren, men måtte nå rokere på planene for å finne konkurranseformen. Hun forsøkte å komme seg med i majorturneringene Evian Championship og British Open, men i begge turneringene var påmeldingsfristen gått ut. Hun kom seg derimot med i europatour-turneringen Scottish Open i august, hvor det nok en gang ble misset cut. 

Tutta forsikret kapteinen om at spillet føltes greit selv om hun misset cuten, og det var alt Matthew trengte å vite. 

«Vær så god, plassen er din», sa hun.

Da Tutta deltok på en middag med de andre Solheim Cup-kapteinene i Skottland den samme kvelden, visste alle at Tutta hadde fått plassen. Da begynte hun plutselig å føle på at hun kanskje hadde tatt plassen til en annen spiller, men Laura Davies var rask med å forsikre Tutta om at hun var det sikreste wild-cardet de hadde. Hun hadde ingen grunn til å ha dårlig samvittighet.

– Folk tror kanskje at jeg var det siste navnet på blokka til Beanie, men det var aldri snakk om å skvise meg inn på den siste plassen på laget. Hadde det vært noen andre som hadde spilt bra nok før Solheim Cup, hadde det ikke føltes riktig å ta plassen. Og da hadde jeg nok ikke gjort det heller, fastslår Tutta.

Rustfjerning

Etter å ha fått beskjeden om at hun skulle spille Solheim Cup, måtte Tutta kaste seg i selene for å finne konkurranseformen. Aller helst hadde hun lyst til å trene seg opp hjemme i Norge, men hun innså raskt at det ikke var en optimal løsning. Halvveis motvillig satte hun kursen mot Canada etterfulgt av en ny LPGA-turnering i Portland på vestkysten uken etter. 

Tutta hadde egentlig ikke lyst til å reise fra Herman i to uker, men ektemannen Christian overbeviste henne om at hun burde spille begge.

– Det var nesten litt som et skippertak før eksamen. Det ble veldig mye golf de tre siste ukene før Solheim Cup. Jeg husker da jeg ankom hotellet i Portland, at det ikke føltes verdt det å være der alene, erindrer Tutta.

(Artikkelen fortsetter under)

Det er flere eksempler på LPGA-spillere som har kommet tilbake og har fortsatt lange karrierer etterpå, selv om de tilhører unntakene. Det fremste av dem alle er nettopp Catriona Matthew, som vant British Open som 40-åring i 2009 – kun elleve uker etter at hun hadde blitt tobarnsmor.

For Tutta ble det derimot raskt åpenbart hvor store oppofringer som kreves for å kombinere de to livene:

– Mødrene på touren får ikke nok anerkjennelse. Med tanke på det jeg selv hadde opplevd med å bare reise med ett barn, kan jeg nesten ikke fatte hvordan de har klart å håndtere livene sine på reisefot med enda flere barn. Jeg har så mye respekt for dem som klarer det.

Side om side med sine gamle LPGA-kollegaer begynte Tutta likevel gradvis å komme tilbake til rytmen igjen. Hun klarte sin første cut siden comebacket i Canada, og selv om spillet var langt unna der det burde være uken etter i Portland, lot hun seg ikke vippe av pinnen.

– I Portland spilte jeg RÆVVA! ler Tutta.

– Det var pinlig, liksom. Jeg måtte nesten unnskylde meg for de jeg spilte med. Jeg slo noen misser som jeg aldri har vært i nærheten av å ha før. 

I motsetning til tidligere da hun hadde fått nattesøvnen ødelagt i jakten på svar, klarte hun nå å tenke at det var en naturlig del av prosessen. Hun visste likevel at hun måtte ta grep, og med Solheim Cup nå bare noen dager unna, måtte det skje brennkvikt. 

Hun bestemte seg for å legge om svingen. 

Ja, du leste riktig.

Jakten etter svar

I 2014 overrasket Tutta mange da hun plutselig brøt med sin trener gjennom store deler av LPGA-karrieren, David Leadbetter. Sammen med engelskmannen vant hun tolv LPGA-turneringer og etablerte seg som et av de virkelig store navnene i golfverden.

David Leadbetter gjorde Tutta til en slepen diamant.

Etter å ha slitt med skader de siste årene ønsket Tutta nå å bygge en sving som var mer skånsom for ryggen. Hun håpet Tiger Woods sin tidligere trener Butch Harmon – anerkjent som verdens beste golftrener – skulle finne svaret.

Under Leadbetter slo Tutta nesten bare fader. Det endret seg under Butch, hvor hun bestemte seg for å slå drawer, i jakten på mer lengde for å holde tritt med de yngre langtslående spillerne som nå entret tour-scenen. 

Lengden kom, men det gjorde også missene. Hun lyktes riktignok i å bygge en sving som var bedre for ryggen, men hun klarte aldri å vinne en turnering under Harmon, selv om hun var nære på flere ganger.

I ettertid har Tutta spurt seg selv om det egentlig var lurt å bytte trener. Men hun er klar på at hun ikke angrer på avgjørelsen.

– De årene der var tøffe mentalt. Alt så sykt bra ut på trening og video, men jeg klarte aldri å ta det ordentlig ut i turnering.

– Jeg har tenkt mye etterpå om det var feil av meg å ta den avgjørelsen, men jeg lærte ekstremt mye hos Butch. Jeg gjorde det for min egen utvikling, og med Leadbetter følte jeg at jeg hadde nådd et punkt hvor jeg måtte videre for å utvikle meg. 

(Artikkelen fortsetter under)

Tutta ansatte stjernetreneren Butch Harmon etter å ha brutt med David Leadbetter, men klarte ikke å vinne med Tigers eks-trener.

Tutta sier hun alltid har forsøkt å omringe seg med de flinkeste folkene i bransjen for å bygge opp sitt eget kunnskapsbibliotek. Jo større hennes eget bibliotek er, desto bedre rustet har hun vært til å ta veloverveide avgjørelser på egen hånd:

– For meg har golf alltid vært en evig jakt på å bli bedre, og jeg har aldri tillat meg selv å bli tilfreds.

Det er det mange andre som også kan skrive under på. Opp gjennom karrieren har Tutta tilsynelatende skiftet ut caddier oftere enn andre bytter olabukser, og hun legger ikke skjul på at hun har vært krevende å jobbe med. Hun stiller like strenge krav til støtteapparatet sitt som hun gjør til seg selv. Da gjelder det å være på tå hev hele tiden.

Tutta sier det «klikker for henne» hvis hun står og trener og ser treneren stå med ansiktet ned i telefonen.

– Den tiden er så verdifull, og jeg gidder ikke å kaste bort to timer mens noen står og tekster. Tilstedeværelse er alfa og omega.

– Det er de rundt meg som har utviklet og pushet meg. Jeg forventer 150 prosent av meg selv hver eneste dag, både i treningsøktene og mellom dem, og hvis jeg har kjent på tilfredshet fra de jeg har rundt meg, har jeg blitt sykt irritert.

(Artikkelen fortsetter under)

Få spillere har trent mer enn Tutta opp gjennom karrieren. Ifølge David Leadbetter hadde hun blitt verdensener hadde det ikke vært for prolapsen hun fikk i 2013.

Tutta husker spesielt én caddie som hun spilte bra med i et par år, men som begynte å ta suksessen hennes for gitt da topplasseringene heller ble regelen enn unntaket. Da er det kort vei ut døra hos «Team Tutta».

– Jeg har aldri tatt min egen suksess for gitt. Da kan i hvert fall ikke de rundt meg gjøre det! Jeg har nok vært beintøff å jobbe med, men alle har fortalt meg i ettertid at de også har lært utrolig mye, fastslår Tutta.

– Synes du det er ubehagelig å gi noen fyken?

– Ja, det er dritkjipt. Det føles nesten som å slå opp med en kjæreste. Egentlig så er jeg veldig konfliktsky. Jeg kan la ting skure og gå veldig lenge, men så sprekker det totalt. Det har jeg fra faren min. Men jeg blitt flinkere til å si fra underveis med årene.

Tuttas brudd med Leadbetter markerte starten på en årelang søken etter svar. Samarbeidet med Harmon varte i litt over to år før hun byttet til Jorge Parada, en av tourens mest ettertraktede unge trenere. Der ble det ytterligere endringer på svingen, og Paradas moderne metoder tok Tutta enda et lite skritt lenger unna svingen som hadde gjort henne til tourens soleklart beste «ball-striker».

Også det samarbeidet ble kortvarig, men da Tutta møtte David Orr etter en begredelig oppvisning i British Open på Kingsbarns i 2017, begynte svarene endelig å komme. Tutta hadde nettopp misset cuten til tross for at hun traff 35 greener på 36 hull («DA har du puttet litt!», utbryter Tutta oppgitt), og nærspillsguruen Orr ble i utgangspunktet hanket inn som puttetrener. 

Etter hvert ble det åpenbart at innspillene hans når det gjaldt golfsvingen, var minst like verdifulle.

Puttingen var Tuttas akilleshæl gjennom karrieren. Men til slutt knakk hun koden.

– Det første han spurte meg da han så svingen min, var «Hva i all verden er det du driver med?». Han sa jeg ikke svingte etter mitt «DNA». Jeg visste at han hadde rett, men jeg var ganske rådvill.

Etter British Open var det første prosjektet likevel å få orden på nærspillet, og spesielt putteren, som har vært Tuttas akilleshæl gjennom store deler av karrieren. Hvem vet hvor mange av hennes ti andre- og tredjeplasser i majorturneringene som hadde resultert i seier med en litt varmere putter? 

Med Orr fikk Tutta seg noen a-ha-opplevelser hun hadde lett etter i hele karrieren.

– Plutselig begynte jeg liksom å forstå puttingen, sier hun.

Hun var endelig i ferd med å knekke puttekoden. Så ble hun gravid.

Det siste dyttet

Etter at Tutta misset cuten i Portland med fem slag i generalprøven til Solheim Cup, visste hun at hun måtte gjøre forandringer – og det brennkvikt. Sammen med Orr endret hun svingen i rekordfart, men denne gangen hadde hun ikke tid til noen innkjøringsperiode og oppvarmingsturneringer. 

Hun beskriver det som «helt vilt» at hun faktisk fikk det til.

– Jeg har alltid tatt til meg lærdom, kunnskap og endringer veldig raskt, og det har vært en av mine største styrker i karrieren. Men dette var på et annet nivå, smiler Tutta.

Da Solheim Cup-uken kom, var det som om jeg aldri hadde vært borte.

Hun ble kastet rett ut i det på den største scenen i kvinnegolf, og hun visste at både den amerikanske og europeiske golfpressen ville følge henne med argusøyne, klare til å hamre løs på tastaturene og kritisere både henne og kaptein Matthew hvis hun ikke leverte varene.

For selv om Matthew var sikker i sin sak på at Tutta var riktig valg for laget, mente de fleste på utsiden at det var ren gambling fra kapteinen sin side.

Fallhøyden var stor, men som Tutta har vist gang på gang gjennom karrieren, er det når hun har kniven på strupen og presset er som størst, at hun trives best.

– Da Solheim Cup-uken kom, var det som om jeg aldri hadde vært borte. Jeg hadde ikke spilt så bra i turneringene før, men det bekymret meg ikke. Jeg vet av erfaring at matchspill har en helt egen dynamikk. Jeg hadde så sykt lyst til å gripe muligheten.

(Artikkelen fortsetter under)

Tutta med David Orr før Solheim Cup. 

Det var ikke bare publikum og presse som var spent på hvordan spillet til Tutta ville være: hennes gamle LPGA-kollegaer var like nysgjerrige, og da de så hvor bra hun slo på treningsfeltet i opptakten til turneringen, tenkte de nok at hun var i storform.

Det var et resultat av metodisk og intenst arbeid, og noen sene kvelder på hotellrommet med svinganalyse sammen med David Orr, mens lille Herman krabbet i sirkler rundt dem. 

– Ingen vet mer enn David og meg hvor mye vi satt på hotellrommet og analyserte videoer herfra og til evigheten før turneringen startet. Jeg er utrolig takknemlig over at han ga meg det siste dyttet på tampen av karrieren min, sier hun.

Selv om Solheim Cup startet tregt for Tutta, utfylte hun og hennes lagkamerat Anne van Dam – en av europatourens fremadstormende unge stjerner – hverandre perfekt og startet mesterskapet med seier. 

(Artikkelen fortsetter under)

Tutta stortrivdes på lag med Anne Van Dam under årets Solheim Cup.

Det viktige første poenget var sikret. De potensielle kritikerne ble stilnet, og Tutta var i ferd med å bli like varm i trøya som temperaturmåleren hennes tilsa:

– Det mange ikke vet, var at jeg var skikkelig dævvsjuk den uken. Jeg hadde en influensakur som jeg ikke har hatt på 20 år. Jeg har faktisk fortsatt vondt i halsen. Da jeg våknet dagen før turneringen, begynte jeg å tvile på å om jeg ville bli klar til start, men da jeg først kom meg opp av sengen, gikk det på autopilot, sier Tutta.

På lørdagen var hun tilbake i godt, gammelt slag. Nervøsiteten hadde lagt seg, og hun begynte å bli komfortabel. Hun og Van Dam røk på sitt første tap, men Tutta følte seg for første gang ordentlig «tilbake».

Bordet var dekket, og Europa tok med seg en ett poengs ledelse til sisterunden.

Klimakset

Før Solheim Cup slo i gang, var de to lagene tradisjonen tro med på et mediearrangement med foto- og intervjusesjoner. Én av journalistene på pressetreffet stilte alle spillerne det samme spørsmålet: «Hvilken spiller på laget hadde du stolt mest på for å ha den siste putten for å vinne turneringen?».

Suzann Pettersen var den eneste på laget som sa sitt eget navn.

Etter hvert som singlematchene på søndagen ble avsluttet, ble det stadig tydeligere at Solheim Cup ville bli avgjort i én av de siste matchene, og det virket nesten Spielberg-regissert at det var den tredje siste matchen mellom de to veteranene Suzann Pettersen og Marina Alex som skulle bli avgjørende.

Tutta sparte sin beste golf til slutt i turneringen og storspilte hele runden, og matchen vekslet frem og tilbake i 17 hull før det hele skulle avgjøres på det siste hullet. Idet Tutta og Alex slo sine innspill inn på hull 18, kom det et øredøvende jubelbrøl fra hullet bak.

Bronte Law hadde nettopp avgjort sin match i Europas favør, og dermed ble det klart at det var opp til Tutta og Alex å avgjøre. 

Alt hadde ledet til dette øyeblikket, og da hun noen minutter senere så sin to meter lange birdieputt stupe ned i mørket rett etter at Alex hadde bommet sin birdieputt, innså Tutta hva som hadde skjedd.

Comebacket var komplett. Det samme var karrieren hennes. Der og da bestemte hun seg for å legge opp. Ingenting kom til å toppe dette.

– Det var mer lettelse enn ren glede da jeg så den siste putten gå i. Jeg kunne si til meg selv at jeg fortsatt hadde «det».

– Hovedgrunnen til at jeg bestemte meg for å gjøre comeback, var fordi jeg var nysgjerrig. Det var ikke sånn at jeg følte at jeg hadde noe uoppgjort med golfen. Jeg ønsket å bevise for meg selv at jeg kunne komme tilbake og fortsatt levere når det gjelder som mest.

Oppdrag utført.

Tutta sier det var akkurat så spontant å legge opp som det så ut på TV. I ettertid har et av spørsmålene hun har blitt stilt oftest, vært om hun hadde gjort det samme hvis hun IKKE hadde satt den siste putten.

– Det slipper jeg heldigvis å svare på, smiler hun fornøyd, før hun legger til:

– Jeg kunne sikkert ha fortsatt, men hadde jeg vunnet en major eller to til, hadde det ikke utgjort noen forskjell på min tilfredshet. Det hadde ikke forandret livet mitt. For første gang er det andre ting enn golf som er viktigere.

(Artikkelen fortsetter under)

Suzann Pettersen så ut som sitt gamle jeg da presset var som størst i Solheim Cup-innspurten.

Den nye generasjonen

Tilbake til hverdagen med familien i Oslo har Tutta endelig fått tid til å reflektere over alt som har skjedd de siste ukene, og over karrieren som helhet. Så hva er hun mest stolt av å ha oppnådd?

Etter lang betenkningstid svarer hun i sin sedvanlige selvkritiske stil heller på det hun føler forble ugjort: jakten på verdensenertronen.

Hun var rangert som nummer to bak både Annika Sörenstam, Lorena Ochoa, Yani Tseng og Inbee Park, men klarte aldri å oppnå statusen som verdens beste som hun hadde siklet etter helt siden ungdommen.

Man skal aldri si «hadde det ikke vært for», men akkurat den skaden har jeg tenkt en del på i ettertid.

– Jeg fikk en veldig hyggelig melding fra David Leadbetter etter Solheim Cup, som gratulerte meg med må ha oppnådd nesten alt som golfspiller. Han skrev at hadde det ikke vært for prolapsen jeg fikk mens jeg var i toppform i 2013, hadde jeg sannsynligvis kunnet kalle meg verdensener. 

– Man skal aldri si «hadde det ikke vært for», men akkurat den skaden har jeg tenkt en del på i ettertid. Jeg er ikke bitter, men jeg vet det var innenfor rekkevidde.

(Artikkelen fortsetter under)

Legenden Annika Sörenstam var en av fire spillere Suzann Pettersen var verdenstoer bak i løpet av karrieren. 

Vi gjør et nytt forsøk: hva ER hun mest stolt av? Igjen en lang tenkepause.

– Jeg syntes det var kult å vinne major nummer to. Det setter deg i en annen kategori enn de som bare har vunnet én.

Og hva med rekorden på 436 uker på rad blant de ti beste spillerne i verden, som tross alt er en av golfhistoriens mest imponerende statistikker?

– Jeg var egentlig topp-fem i verden i ti år, men det ble avbrutt av en periode på tre-fire uker i midten der hvor jeg lå på syvendeplass. Den statistikken irriterer meg bare!

Tuttas første majortittel i LPGA Championship i 2007 var hennes definitive internasjonale gjennombrudd.

Mens Tutta stort sett har vært den eneste norske spilleren som har satt ordentlige avtrykk etter seg internasjonalt de siste 15 årene, er det nå et tronskifte på gang i norsk golfsport. En ny generasjon unge herrespillere står klare til å overta stafettpinnen.

Tutta sier hun gleder seg til å følge norsk golf fremover, og spesielt Viktor Hovland.

– Du finner ikke vinnerskaller som ham i hver generasjon. Han er en sånn type, og det må vi være sjeleglade for. Det kommer ikke til å være noen overraskelse for meg hvis han vinner minst én PGA Tour-turnering i løpet av det neste året, sier hun.

På mange måter er Suzann Pettersen og Viktor Hovland rake motsetninger. Tutta dominerte fra ung alder, hun vant fem norgesmesterskap på rad fra hun var 15 år, og fra hun var 12 til 18 tapte hun bare én konkurranse hjemme i Norge ­– en turnering hun fortsatt er bitter over. 

Viktor slo på sin side ut i full blomst først etter å ha flyttet til USA og begynte på college, noe Tutta hoppet over. 

Og mens Viktor har vunnet mange fans med sitt vinnende smil, har det gått igjen som et refreng blant Tuttas kritikere i hele hennes karriere at hun må smile mer. Det har hun brydd seg fint lite om.

Mange vil sikkert peke på at temperamentet mitt har ødelagt for meg, men jeg ville aldri vært det foruten. 

– Du kan ikke være noen andre enn den du er. Selv om jeg har glede av golf, behøver jeg ikke å gå rundt og se ut som Donald Duck! Du kan ikke være følelsesmessig nøytral når hjertet sier noe helt annet.

– Mange vil sikkert peke på at temperamentet mitt har ødelagt for meg, men jeg ville aldri vært det foruten. 

Nettopp derfor har Tutta ekstra tro på Viktor i årene fremover: han holder seg tro til den han er.

– Et av de beste rådene jeg kan gi både ham og andre unge spillere, er å finne deres egen vei. Han har hodet på riktig plass, og har sin egen spillestil. Han har ikke prøvd å kopiere noen andre. Av alle de norske spillerne er han den jeg er hundre prosent sikker på kommer til å klare seg fint.

(Artikkelen fortsetter under)

Tutta gjorde rent bord i amatørkarrieren hjemme i Norge.

Et nytt kapittel

Mens Hovland fortsatt er i startgropa av sin karriere, skal Tutta nå begi seg ut på nye prosjekter og definere hva som skal bli «Suzann Pettersen 2.0». 

Mange utøvere sliter med å håndtere overgangen til en vanlig hverdag etter å ha viet hele livet til idretten sin. Plutselig må man redefinere seg selv, og det er mange eksempler på utøvere som aldri lærer seg å takle situasjonen. 

Tutta sier det er en realitet hun er fullt klar over. Neste uke skal hun på et seminar i regi av Olympiatoppen og Forsvaret, som handler om overgangen til et sivilt liv. På seminaret skal deltagerne bli veiledet til å tenke på hva de kan bruke sine unike erfaringer til på veien videre.

– Jeg har ingen utdanning å vise til, men jeg vet at jeg sitter på veldig mye kunnskap som det er vanskelig å putte på papiret og formidle til omverden i en formell setting. Jeg har småengasjementer her og der, og jeg har allerede en del ting jeg skal gjøre i løpet av vinteren.

(Artikkelen fortsetter under)

Tutta vet foreløpig ikke hvordan hun vil at karrieren etter golfen skal se ut.

Uansett hva hun finner ut av fremover, er det i hvert fall ett prestisjetungt jobboppdrag som er helt sikkert fremover. Om det blir i 2023 eller enda senere får tiden vise, men etter alt å dømme blir Tutta Europas neste Solheim Cup-kaptein.

– Ja, det vet jeg at jeg kommer til å bli. Jeg er veldig klar. Det er den turneringen som har definert meg som golfspiller.

I første omgang har hun imidlertid helt andre prioriteringer. Nå må hun lære seg å ta det med ro hjemme med Christian, Herman og hunden Tiko. Heldigvis har hun allerede hatt en to år lang akklimatiseringsperiode vekk fra golfen, og hun bekymrer seg ikke nevneverdig for hva som skal skje fremover. 

– Jeg føler ikke noe kjempetrang til å hive meg rundt og finne noe annet å gjøre riktig ennå. Akkurat nå er det bare digg å kule’n helt og fortsette å vende meg til den nye tilværelsen. 

– Det synes jeg at jeg har fortjent!