Denne banereportasjen stod på trykk i årets første utgave av Norsk Golf. Og hvis du lurte: ja, det er sommergreener på Solastranden også i påske.

– – – 

Tekst og foto: Christian Døvle

Å være golfspiller i Norge er sannsynligvis den beste tålmodighetstreningen du kan få. Du tilbringer halve året i mørke innendørssentre, foran simulatorer som overbeviser deg om at du plutselig slår syverjernet 30 meter lenger enn vanlig, og at det er komplett umulig å senke en putt som er lenger enn to meter. Hjemme i stua må du nøye deg med å trene putting på gulvteppet og baksvinger foran speilet, og hver gang du kjører forbi en snødekt golfbane, er det med et lengselens sukk. Abstinensene topper seg som regel når man kommer litt ut i april og du ser verdens beste spillere knive om den grønne jakken på det enda grønnere gresset på Augusta National. Masters-uken kickstarter for alvor den mentale starten på golfåret, men fortsatt vet du at det er noen uker til din egen hjemmebane åpner – og enda flere uker til at kvaliteten er i nærheten av noe å skryte av. Du tråler internett etter åpne golfbaner i området, men innser raskt at du må ta turen over grensen om du skal få spilt noe golf på gress. Kjenner du deg igjen? Sannsynligvis.

Med mindre du kommer fra Stavanger-området, da.

Da vi hørte ryktet om at golfbanen hos Solastranden i Rogaland var åpen (med sommergreener!), var vi derfor ikke vonde å be, og bare et par timer etter å ha tråklet oss gjennom snø og slaps en kald og mørk januarmorgen på vei til Gardermoen, blir vi ønsket velkommen på flyplassen i Sola av Svein Drange Olsnes.

– Dere ser ut til å være heldige med været i dag. I natt var det et regnvær av en annen verden som jeg tror man aldri ser maken til på Østlandet. Jeg er nesten litt overrasket over at banen er åpen, forteller han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Svein er Norges eneste aktive golfbanearkitekt og er mannen som har tegnet banene til Solastranden og Sola – som nå er slått sammen til én klubb. I likhet med de (fleste) andre medlemmene i den nye klubben, er han begeistret over mulighetene det gir.

– Det kommer til å bli spennende. Det er kjekt å ha mulighet til å spille begge banene, fordi de er så forskjellige, både når det gjelder arkitek- tur og spillestrategi. Solastranden fikk i et litt ufortjent annenrangsstempel fordi den er kort og fasilitetene er enkle. Men jeg synes det er helt fantastisk her, først og fremst fordi banen er kjekk å spille, fordi forholdene holder seg så gode hele året, men også på grunn av atmosfæren. Det er et herlig miljø her, nesten som i en gammel golfklubb i «mitt andre hjemland», Skottland. Og solnedgangene her på vakre sommerkvelder må rett og slett bare oppleves.

Nesten før vi har rukket å sette oss inn i bilen på flyplassen, dukker skiltene som viser vei til golfbanen opp. På Nordsjøvegen på vei til golfbanen har sanden fra stranden blåst langt oppover asfalten, og trærne rundt bærer preg av årevis med rundjuling fra vinden som står inn fra sjøen. I dag er det imidlertid «vindstille» – iallfall etter Solastranden-målestokk: kun en frisk bris. Ved parkeringsplassen på Solastranden golfbane er alt du trenger, samlet rundt et kompakt område. I senter er det spartanske gule klubbhuset, og innenfor en radius på drøye 100 meter har du både treningsfelt og utslaget på hull én og ti. Det synes Svein er helt optimalt.

– Et av golfens største problemer, er at det tar for mye tid. Her kan du gå rett fra bilen til rangen til hull én uten å måtte gå noen omveier.

Denne morgenen blir det derimot ikke noe tid til oppvarming. Dagens seniorturnering er bare en halvtime unna, så vi skynder oss utpå mens sola fortsatt ligger på lur bak horisonten. Et par stive prøvesvinger som knaser langt oppover ryggraden, får duge.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Billig i drift

Åpningshullet på Solastranden golfbane er langt fra noen enkel start – spesielt i den sure motvinden som har begynt å piske oss rett i fleisen. Par 4-hullet måler 362 meter fra gul tee, så her er det bare å klemme til. På grunn av storregnet de siste dagene spilles hullet enda lenger, og det er nesten ikke til å tro at banen er åpen. Ikke fordi den ikke er spillbar, men at den holder så bra stand allerede så tidlig på året.

Å bestemme når golfbanen skal åpnes for sesongen, er en av de viktigste og mest risikable avgjørelsene norske golfklubber tar i løpet av en sesong. Potensielle greenfeeinntekter tidlig på våren må veies opp mot faren for permanente eller langvarige skader på banen. På spørsmål om Solastranden ikke risikerer å ødelegge spilleflatene ved å åpne banen så tidlig, sier Svein at risikoen ikke er stor. Banen reparerer seg nemlig veldig fort.

– Det hører med til sjeldenhetene at det er såpass bløtt som det er nå. Det er sandgrunn over hele anlegget, og det gjør at banen kan ta unna store mengder vann effektivt.

Sandgrunnen gjorte at anlegget bare kostet cirka syv millioner kroner å bygge, og banemannskapet består i dag utrolig nok bare av 1,5 årsverk, pluss noe ekstrahjelp i de hektiske sommermånedene.

Stående på tee på hull 2 slår det oss hvor unikt det er her til å være en norsk golfbane. Solastranden er kanskje ikke definert som en klassisk linksbane, men det flate, vindherjede landskapet og sanddynene rett på utsiden av banen sender definitivt tankene til Skottland – 45 mil over på motsatt side av Nordsjøen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Det er lett å tilgi litt rufsete kanter og enkle fasiliteter her; det er en del av sjarmen. På Solastranden får man den tradisjonelle «linksfølelsen». Det er kanskje ikke så rart at det er mer utbredt kultur i Stavanger-området for å reise over til Storbritannia og spille linksgolf sammenlignet med Norge for øvrig, hvor de fleste oppsøker sydenvarmen når de bestiller seg en golftur utenlands. Fra Sola kan du ta flyet til Aberdeen om morgenen, spille en runde og likevel spise middag hjemme i Norge igjen samme dag.

De viktige bunkerne

Hull 2 viser på mange måter hva golfbanen handler om. Det er nesten akkurat like langt som åpningshullet, men med vinden i ryggen spilles det betraktelig kortere. Dette kan dog endre seg raskt, og Solastranden spilles som to vidt forskjellige baner når vinden skifter fra vest til øst. Utslaget på hull to må manøvreres mellom fairwaybunkerne på hver sin side av fairway. De ligger på henholdsvis 190 og 230 meter fra gul tee. Best vinkel mot green får man fra venstre side av fairway, men da kommer en 70 meter lang stripe med småtrær i spill. De som misser høyre, får et vanskelig innspill på grunn av en tilsvarende stripe av småtrær til høyre for green og et vannhinder til venstre.

Ingen bunker er plassert tilfeldig når Svein setter seg ved tegnebordet, og Svein legger gjerne flere bunkere i ulik avstand fra tee slik at det er utfordringer i spill for både de som slår kort og langt.

– Bunkere bør plasseres der hvor et nesten perfekt slag hadde gått. Hvis du våger å slå utslaget nærme bunkeren, bør du få en belønning, for eksempel i form av en god vinkel inn mot green på det neste slaget. Hvis du feiger ut og sikter langt vekk fra fairwaybunkeren, bør også det neste slaget bli vanskeligere, forklarer Svein og peker ned mot det høyet rough-gresset som henger over kanten på en av bunkerne: «Er den ikke fin?»

Sveins mantra er «follow the bunkers». Tankegangen minner om noe den gamle australske proffspilleren Mike Clayton en gang sa, da han sammenlignet golf med tennis:

«Begge sportene handler om å spille nær kantene – linjene i tennis, hindrene i golf – og å gi seg selv de mest fordelaktige vinklene.»

På hull 3 brukes det under vårt besøk en provisorisk green fra den gamle nihullsbanen, men foran begge greenene er det den samme utfordringen: en lurt plassert bunker i forkant. Fra tee ser det ut som om den er klistret helt inntil greenkanten, men når vi kommer frem, ser vi at det er 15 meter klaring fra bunkeren til forkant av green. Dette designelementet går igjen også senere på runden, og det kan fort lure deg til å velge litt mer kølle enn nødvendig. I likhet med plasseringen av fairwaybunkerne har det blitt lagt mye tanke i hvordan greenbunkerne skal plasseres.

– Jeg er ikke tilhenger av bunkere som dekker til hele forkanten av green. Det bør finnes en åpning et eller annet sted slik at de som ikke slår så langt, kan rulle ballen frem.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Når man spiller med en golfbanearkitekt, blir man gjort oppmerksom på detaljer som man sannsynligvis aldri ellers ville lagt merke til, og Svein peker på ting han både er fornøyd og mindre fornøyd med. Bunkerne til venstre for fairway på det korte hull fire er han for eksempel ikke like begeistret for. De er egentlig ikke er i spill, men ble plassert der i ettertid av klubben på grunn av problemer med gressveksten i skyggen av trærne.

– Hvis en bunker ikke påvirker hullets strategi, behøver den etter min mening ikke å være der, slår Svein fast.

Ombygging lagt på is

Allerede etter en time og et kvarters spill nærmer vi oss halvspilt runde, men seniorene som slo ut en halvtime etter oss, holder likevel samme avstand. Hull 8 og 9 strekker seg hele veien fra det vestligste punktet på banen, bare 150 meter unna sandstranden, forbi klubbhuset igjen og hele veien opp til den nordøstlige siden av anlegget.  

Utslaget på hull 9 rammes inn av et sidevannhinder opp langs hele venstre side og en 85 meter lang (!) fairwaybunker på høyre side. Hullet smalner inn jo nærmere green man kommer, og her har vannhinderet flyttet seg til høyre side, mens det nå er sand til venstre for green. Det er subtilt, men det speiler plasseringen av hindringene som var på hver sin side av fairway, og gir en behagelig følelse av balanse.

Det her er området på banen som er nærmest flyplassen, og bare noen meter unna oss har helikoptere landet og tatt av med jevne mellomrom for å frakte arbeidere ut til oljeplattformene. Det som slår oss, er likevel hvor lite lyd man hører fra den jevne flytrafikken.

For noen år siden varslet Avinor om planer om å bygge ut flyplassen og en ny rullebane. Hull ni er et av flere hull som hadde blitt beslaglagt hvis planene skulle gjennomføres, og Svein har jobbet med tegninger med en total ombygging av golfbanen som følge av Avinors planer. Utbyggingsplanene er nå lagt på is, men dersom Avinor skulle ombestemme seg igjen i fremtiden, er det uansett de som må stå for ombyggingskostnaden av nye golfhull. Enn så lenge kan imidlertid Sola GKs medlemmer fortsette å boltre seg uforstyrret.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Annerledes utfordring

Selve spillet har ikke vært så mye å skryte av så langt. Golfsvingen bærer fortsatt preg av en alt for lang vinterdvale, og spesielt lengdekontrollen har vært totalt fraværende. Det flate landskapet her gjør det ekstra utfordrende å bedømme avstander. Alle utslagssteder, fairwayer og greener er på samme nivå, og det er vanskelig å se flaggplasseringene og størrelsen på greenene når man står ved ballen sin i fairway. Vinden har ikke akkurat gjort det noe enklere, og når våren og sommeren kommer og banen blir knallhard – slik en linksbane skal være – blir det enda mer krevende. På de siste hullene har undertegnede innsett at det er mer fruktbart å la lasermåleren ligge i bagen og heller spille på «gamlemåten».

Vi trøster oss litt med at Svein har forsikret oss om at Solastranden også har ført til hodebry for mange av landets beste elitespillere. De siste årene har startskuddet for Norgescup, Norges fremste turneringsserie, vært nettopp her, og scorene har bæret preg av at de må spille enn annen type golf enn de er vant til i sesongen for øvrig: lave punch-slag under vinden i stedet for høye slag med backspinn, «bump-and-run»-chipper med rull med jernkøllene i stedet for myke lobber med wedgene– og en god del flere bunkerslag.

– Banen ser kanskje enkel ut ved første øyekast, men det er uvant for mange å spille golf på denne måten, konkluderer Svein, som mener konturene på golfbaner er et undervurdert designelement.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Når det tørker opp og blir hardere her, må man ta hensyn til hvordan ballen ruller, både fra tee og på innspillene inn mot greenene. Tilsynelatende perfekte slag kan rulle ut i trøbbel, mens slag som er litt ute av kurs, kan rulle tilbake i midten av fairway. Felles for spillerne som mestrer linksgolf, er at de er gode på å bruke banens naturlige onduleringer til sin fordel.

Disse nyanseforskjellene i onduleringer gjør at selv de hullene som tilsynelatende ser ganske like ut, spilles helt forskjellig.

– Det kjedeligste som finnes, er golfbaner som ikke har variasjon. Et av de fremste kvalitetsstemplene man kan gi en bane, er at man husker hvert eneste hull etter runden, sier Svein.

Flere av hullene på back-nine står i skarp kontrast til de første ni hullene. Mens runden frem til nå er blitt spilte ute på en åpen slette, spilles tre av hullene på back-nine i skogen. Kanskje er det dette som gjør at noen ikke regner Solastranden som en linksbane?

Paradoksalt nok er det nettopp disse hullene som også er blant de beste på hele banen.

Hull 15 er etter vår mening høydepunktet, til tross for at det under vårt besøk er et av to hull på hele banen med provisorisk vintergreen – her står flagget i skyggen av grantrærne nesten hele dagen. Fra tee må du ta hensyn til to finurlig plasserte bunkere på hver sin side av fairway der hvor doglegen begynner. Den til venstre fungerer som siktepunkt for å få en god vinkel inn mot greenen, som er beskyttet av vann og sand kort høyre. Fairwaybunkeren til høyre straffer de langtslående som akkurat ikke klarer å kutte hjørnet på doglegen. Havner du oppi denne, gjenstår et meget krevende bunkerslag over vann og sand.

Hull 16 er et ganske rett frem par 4-hull som krever god presisjon fra tee. Et forstyrrende element er noen trær som stikker litt ut til høyre for teeboksen. Ifølge ryktene vil de beste spillerne som slår venstreskru, ha dette treet fjernet, men så lenge store deler av klubbstyret (og de fleste andre golfspillere!) slår slice, blir det værende. Hullet etterfølges av et lekkert lite par 3-hull før vi starter den 400 meter lange spaserturen til hull 18 tilbake mot klubbhuset. Rett bak teeboksen er det plantet noen blomster som får Svein til å smile.

– Dette er blomster som en dame i klubben tok med hjemmefra for å pynte litt. Hun tok de fra sin egen hage fordi hun hadde litt til overs, og noen ganger når jeg kommer kjørende inn til parkeringsplassen, ser jeg hun står her og steller med blomstene. Jeg blir varm innvendig når jeg ser slikt. Det er dette som er Golf-Norge!

Ny hverdag

Det har vært en befriende følelse å kunne spille golf under åpen himmel i årets første måned, men det er med en litt vemodig følelse vi innser at det sannsynligvis blir fire måneder til neste gang. Idet vi tar hverandre i hånden og takker for årets første golfrunde, ropes vi inn i klubbhuset fra et smil som stråler om kapp med solen som nå omsider har presset seg frem gjennom skylaget. Irene Reinkjøp er i full gang med å bygge opp et imponerende tårn av vafler mens hun venter på at seniorene skal komme inn, men vi inviteres til en liten forsmak på stabelen.

– Jeg har stekt 1400 vafler det siste året. 50 av dem kommer i dag!

Irene har jobbet i proshopen til Tim Brookes på Solastranden i syv år. Hun kjenner nesten alle som kommer innom butikken, men de siste ukene har det blitt stadig flere nye navn å lære seg. I likhet med de andre ansatte var hun spent med hva som kom til å skje med jobben sin da Solastranden og Sola GK slo seg sammen i vinter. Nå som jobben er trygg, er det også lettere å glede seg over en litt ny tilværelse.

– Etter at vi slo oss sammen med Sola, kommer det mange hit som jeg aldri har sett før. Det er litt uvant, men også veldig spennende, forklarer hun før hun blir avbrutt av en lattermild senior som nettopp har kommet inn for å få varmen: «Du er bare glad for å se noen andre enn oss samme gamle skrottene!».

I tillegg til en jevn tilstrømning fra spillere i Stavanger-området har ryktet om en åpen golfbane med sommergreener også spredd seg til andre deler av landet. Senest i går ble Irene oppringt fra noen desperate golfere i Oslo som vurderte å ta morgenflyet til Sola. Men først ville de at Irene kunne garantere sommergreener.

– Og det kan vi jo ikke, for man vet aldri hvordan været på denne tiden av året snur.

Etter at Sola GK og Solastranden GK slo seg sammen i vinter, har de plutselig blitt Norges største golfanlegg. Klubben består nå av 27 hull på Sola og 18-hullsbanen på Solastranden. På parkbanen Sola GK starter sesongen noen måneder senere, men til gjengjeld finner man her alt man trenger av fasiliteter: blant annet en dobbeltsidig opplyst driving-range med gressutslag og en flott restaurant.

– Vi er to anlegg som utfyller hverandre veldig godt, og vi tror sammenslåingen kommer til å bli veldig bra for begge klubbene, både medlemmene og de ansatte. Sammen kan vi skape positive synergier på ulike områder, og vi kan koordinere aktiviteter slik at når den ene banen holder stengt på grunn av turnering, så vet medlemmene at det alltid er ledig på den andre banen, sier Emil Aarthun, som etter eget ønske nå går fra å være daglig leder til administrativ leder hos Solastranden

Den nye klubben består av cirka 2100 medlemmer og beholder navnet Sola GK. Banene blir profilert som Solastranden og Forus, og en ny logo som blir felles for begge banene, er rett rundt hjørnet. Aarthun sier at håpet er at alle av klubbens medlemmer skal gå fra en «oss og dem»-tankegang til å se på alle som en del av «oss».

– Samarbeid i ulike former er nok veien videre for mange golfklubber. Når golfen er så liten som den er i Norge, må vi jobbe sammen for å løfte frem sporten vi alle er så glade i. Vi må gjøre hverandre sterke, smiler Aarthun.

Det er det vanskelig å være uenig i. På Sola GK er de allerede på god vei.

– – –