ST ANDREWS, Skottland: Det er en tidlig marsmorgen i 2022. Så tidlig at søppelbilen og gårsdagens siste pubgjest er de eneste jeg møter på vei ned mot The Old Pavilion, det lille bygget bare få meter fra utslagsstedet på Old Course.

Morgenkulden biter i ansiktet, vinden feier fra vest. Bølgene i Nordsjøen slår taktfast inn over West Sands og speiler seg i det klare måneskinnet. Til venstre rager konturene av The Old Grey Town. Og i mørket sover verdens eldste golfbane under en gråhvit dyne.

Likevel er det golfspillere på plass.

GREG FRA GLASGOW

– Jeg var her klokka fire, sier Greg Arnold, og smiler bredt under ei tykk og varm lue.

Skotten er førstemann på benken som vender ut mot West Sands, det forblåste kystlandskapet hvor skottene har spilt golf i over 600 år. Det var her, i linksområdet mellom hav og dyrkbar jord, at Kong James II i 1457 la ned forbud mot golf fordi bueskytterne brukte for mye tid på det. Forbudet skulle vare i flere monarker før James IV kastet inn håndkleet og selv ble golfspiller.

Seks dager i uka fylles benken utenfor The Old Pavilion med håpefulle på jakt etter starttid. Den syvende får banen hvile.

– Mange tror at det er umulig å få spille Old Course, sier Greg, og blåser varm luft på kalde fingre.

– Men det stemmer ikke. Selv har jeg spilt banen åtte ganger. Og de fleste gangene har jeg gjort som i dag, bare vært her tidlig og tatt en plass i køen. Plutselig blir det en åpning. Det er som å vinne i lotto, hver gang!

– Kommer du ut hver gang?

Greg trekker på skuldrene.

– Kanskje ikke hver gang, sier han. – Men da kjører jeg bare hjem igjen.

– Og hvor bor du?

– I Glasgow, 14 mil unna.

DEN LANGE REISEN

Det er andre i køen som har reist lenger enn det. Under det sterke utelyset står Troy Scott med en kompis. Sammen har de tatt turen fra Brisbane i Australia. I går trosset de haglskurer på Jubilee Course, én av sju baner som tilhører St. Andrews Links, the Home of Golf. Nå tar de seg en røyk og skåler i cider, klare for Old Course når sola stiger.

Klokka på klubbhuset er bare seks, men på benken utenfor The Old Pavilion, har de første golferne allerede ventet i flere timer (øverst til høyre). Noen har kjørt langt med bil, andre har tatt fly fra motsatt side av kloden.

– Vi har et godt håp, sier Troy.

– Og ventetiden på denne benken er ikke verst. Det er «the coolest wait in golf», bokstavelig talt. Kaldt som f, men vi holder varmen.

– Hvorfor bestilte dere ikke tid?

– Vi var for seint ute.

Det meste ble satt på vent også i St. Andrews da koronaviruset spredde seg. Over natta forsvant inntektsgrunnlaget til hoteller og restauranter, golfbaner og caddier, som daglig guider gjestene forbi de 112 bunkerne på Old Course.

Ute i mørket venter Cartgate, Spectacles, Coffins, Lion’s mouth, Shell, Hell, The Principal ‘s Nose og Road bunker. Alle har de et navn. Og de sparer ingen.

I normalår er det minst tre måter du kan få spille Old Course på. Den første muligheten er å be- stille starttid omtrent ett år i forveien. Problemet nå er at turistene vender tilbake etter to år med pandemi, to år med utsettelser. Og derfor treffer jeg folk som Pete Capper, som er her med tre kamerater.

LANG VENTETID

Pete og gjengen tropper opp ved første gløtt av morgensol. Klokka har såvidt passert 06:30.

– Vi spilte Castle Course i går, forteller han.

– Flott bane, nydelig utsikt. Det var en fin runde selv om jeg mistet en del baller. Men det er Old Course som vi virkelig har gledet oss til, som vi har ventet på.

Det er ingen overdrivelse. Ingen hadde hørt om covid da Pete Capper i 2019 ringte St. Andrews Links og sikret seg en starttid på verdens eldste golfbane. Etter to år med nedstengning og munn- bind, er de nå bare 60 minutter og ti meter fra banen de har drømt om.

Han gløtter opp mot uret på Royal & Ancient Golf Club. De har starttid kl 07:30.

– Jeg er nervøs, innrømmer Pete. – Det eneste jeg tenker på, er å treffe ballen, komme i gang. Jeg er fornøyd så lenge det går framover.

Det er ingen selvfølge. Dagen i forveien møtte jeg Fraser Riddler, caddie-master på St. Andrews Links.

– Alle er nervøse her, forklarte han.

– Og én av oppgavene til caddiene er å roe nervene til folk, småprate og ufarliggjøre, få spillerne til å slappe av før de skal slå det mest nervepirrende slaget i golf; first tee på Old Course. Og foran deg har du en fairway så bred at du egentlig ikke kan bomme. Det gjør ikke slaget mindre skremmende.

– Hva er det verste du har sett? spurte jeg.

– Verdensrekorden i nerver, svarte Fraser.

– Han var japaner, vi forsøkte virkelig å roe ham ned. Men hans to første forsøk endte out-of-bounds bakover. Det første slaget traff én av de hvite gjerdestolpene ved puttinggreenen og rikosjerte bort på trappa der. Andreballen gikk rett i den høyre teeklossen og opp på asfalten til R&A.

– Og resten av runden?

Fraser Riddler ristet på hodet.

– Han kom seg aldri etter det.

ET DAGLIG LOTTERI

Stram om nebbet og hvit i ansiktet er også Pete Capper når han nå kommer ut døra på The Old Pavilion. Han har vært i resepsjonen for å registrere gruppa. Smilet er borte. Bomben slippes midt i gjengen.

– Banen er stengt på grunn av frost!

Det brer seg raskt en nervøs stemning utenfor den lille bygningen. Noen kom hit med bestilt starttid, andre har fått plass i The Ballot.

Nær halvparten av tidene på Old Course holdes av til et daglig lotteri, og prosessen er enkel. Før kl 14:00, to døgn før du vil spille, registrerer du navn, klubb og handicap hos St Andrews Links, via nettside, telefon eller personlig oppmøte.

Dagen etter får du vite om du har vært én av de heldige i trekningen.

– Vi har lang tradisjon for å tilby tider til golfere som besøker byen vår. The Ballot reflekterer folkeligheten og forpliktelsen vi har til å holde banen så tilgjengelig som mulig. Samtidig må vi passe godt på. Vi forvalter ikke bare en mesterskapsbane, men også en turistattraksjon og kulturarv, sier Gordon McKie.

Han er course manager på Old Course, den niende i rekken etter selveste Old Tom Morris.
I ukene fram mot den 150. utgaven av The Open er det hans ansvar å få den gamle banen til å skinne. Samtidig holdes den åpen for offentligheten lengst mulig.

– Det er en fin balansegang, sier han.

– Det spilles 45.000 runder på Old Course hvert år, og i Open-uka skal den likevel være på sitt beste. Vi har en plan for det, men frost er ikke noe vi tar lett på. Vi er nødt til å holde stengt da.

BOMTUR FRA BRASIL

Alle som venter utenfor The Old Pavilion forstår at kulde er et problem. Her er Jim fra Ormskirk, som har kjørt i fire timer for å stille seg i kø etter at balloten ikke ga ønsket resultat.

– Det går greit for meg, forsikrer han. – Det er verre med gutta fra Brasil.

Han nikker mot resepsjonen hvor to gestikulerende brasilianere megler med starteren. De kom i går, drar hjem i morgen. Nå kan drømmen bli lagt på is.

Det samme risikerer Guy Clarke fra Sør-Afrika. Han dro til Skottland for å besøke en venn, kjørte innom St. Andrews for å gripe muligheten.

– Jeg skal hjem til Durban i morgen, så dette er min siste sjanse. Beskjeden fra starteren er at vi må vente til frosten forsvinner, og det spørs om det er plass til alle da. Jeg har lagt igjen navn og nummer, og de sier at de skal ringe, så vi får se.

Utenfor inngangen treffer jeg også Ross Simson. Med skotsk far og spansk mor bodde han i den gamle, grå byen fra han var fem til ti år. Under pandemien flyttet han til Spania med familien. Nå er han tilbake i St. Andrews for å spille.

– Jeg får satse på at sola gjør jobben, sier Ross, og retter et skeptisk blikk mot lysningen ut i horisonten.

Han smiler et skrått smil.

– Skotsk sol er ikke av de varmeste.

Heller ikke Pete Capper og gjengen hans er sterke i troen på en telefon fra St. Andrews Links når de slenger golfbagen på ryggen for å bevege seg tilbake mot hotellet.

– Vi får beholde håpet, sier Pete.

– Nå har vi ventet i over to år på grunn av covid. Starttidene ble flyttet først én gang, så to. Og når vi først kommer hit, er det for kaldt. Det er kanskje ikke meningen at vi skal spille Old Course. Vi får dra hjem og spise en lang frokost.

NOEN DAGER SENERE

Tilbake i Norge plinger det i macen. Jeg har fått e-post fra Pete.
«Vi var en nedtrykt gjeng som dro tilbake til hotellet. Vi sjekket telefonen hvert 10. minutt, håpet på en oppdatering,» skriver han.

«Så ringte de plutselig, vi fått hadde fått starttid kl 10:30. Så vi heiv oss i bilen, oppstemte og glade. Opplevelsen av banen var kanskje ikke verdens beste, men det er umulig ikke å bli imponert av hele oppsettet. Måten vi ble tatt imot på, åpenheten og tilgjengeligheten, humøret til de ansatte, og evnen de hadde til å snu seg rundt på en vanskelig morgen.»

De var ikke alene om å få virkeliggjort drømmen denne marsdagen i 2022. Også fra Spania og Durban får jeg hyggelige meldinger.

«Oh yes, jeg fikk spille,» skriver Ross.

«Det var en opplevelse, en historisk bane. Og selv om vi fikk det meste av vær på runden; regn, sol og hagl, så spilte jeg til 38 poeng.»

I Sør-Afrika henger det nå et bilde. Det er av Guy Clarke i svart jakke, grå bukse, grå lue, grå sko, på ei grå bru i den gamle, grå byen. Han fikk starttid utpå ettermiddagen med tre lokale medlemmer.
«Helt fantastisk, truly awesome,» sier Guy.

«Og du, når du først skal skrive artikkelen din, må du huske å takke St. Andrews Links som fant en tid til meg. Jeg har lagt ved et bilde fra Swilcan Bridge. Kvaliteten er ikke så høy, men øyeblikket vil jeg huske for alltid.»

–– Artikkelen ble først publisert i Norsk Golf #3-2022. ––