Historien om Tiger Woods
nyheter

Historien om Tiger Woods

Selv om han har vært i søkelyset i over 30 år, forblir han den mest mystiske figuren i hele idrettsverdenen. Dette er et forsøk på å svare på spørsmålet om hvordan Tiger ble til Tiger. Dette er historien om tidenes beste golfspiller.

Tekst: Christian Døvle Foto: Getty Images

Når man snakker om idrettsutøvere som nesten vokste seg større enn sportene sine, er det noen få navn som umiddelbart dukker opp i hodet: Muhammad Ali. Michael Jordan. Wayne Gretzky. Og Tiger Woods.

I Tigers skadefravær de siste årene har unge stjerner som McIlroy, Spieth, Johnson, Day og Thomas tatt ansvar og overtatt dominansen i verdenstoppen, og etter hvert tok det så lang tid med Tiger på sidelinjen at vi begynte å vende oss til en tour uten ham – og golfen var muligens ikke like avhengig av ham som mange først fryktet.

Men så kom han plutselig tilbake, og fansen, spillerne, TV-selskapene – ja, alle – ble minnet på hva vi har vært foruten.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Da Tiger Woods vant årets sesongfinale på PGA-touren, fullbyrdet han et av idrettshistoriens største comebacker. (Foto: Getty Images)

Det er ingen som har den samme appellen som Woods, og han er fortsatt den eneste som får ikke-golfere til å se på golf. Og det er ikke så rart. I løpet av 15 års-perioden fra august 1994 da han vant sin første av tre U.S. Amateur-titler, til den famøse thanksgiving-natten i 2009 spilte han den beste golfen som verden noensinne har sett.

Men hvor begynner man egentlig når man skal fortelle historien om Tiger? Ved seieren på Augusta National med tolv slags margin som 21-åring i 1997? Maktdemonstrasjonen på Pebble Beach i år 2000? Da han ble innehaver av alle fire majors på én og samme gang i 2001? De legendariske duellene mot Bob May, Sergio Garcia og Phil Mickelson? Chipen mot Chris DiMarco i The Masters i 2005? Eller hva med U.S. Open-triumfen med røket korsbånd og brudd i kneet i U.S. Open i 2008?

Tiger Woods ble oppdratt til å tro at skjebnen hans ikke bare var å bli tidenes beste golfspiller, men å endre verden. For å forstå fenomenet Tiger Woods må vi begynne ved begynnelsen.

Pappa Earl

«He is the chosen one».

Verken mer eller mindre. Det var dette Tigers far Earl Woods spådde (eller forventet?) da Sports Illustrated intervjuet ham i 1996, like før Tiger skulle ta steget ut i de profesjonelles rekker. Tiger hadde da allerede vært i medienes søkelys helt siden han var en liten pode, og alt hadde vært nøye orkestrert av pappa Earl. Earl så nemlig ikke bare på guttungen sin som arvtakeren etter Jack Nicklaus. Han syntes det var mer nærliggende å sammenligne ham med Mahatma Gandhi, Nelson Mandela og Buddha.

Litt av noen forventninger å leve opp til.

Earl Woods sin far Miles hadde én drøm: at sønnen skulle bli profesjonell baseballspiller. Det ble nesten en besettelse for ham, og Earl var utvilsomt i besittelse av et stort talent. Han mottok stipend og ble den første svarte spilleren i collegeligaen Big7, men etter at studiene ble fullført, mistet han interessen og la balltreet på hylla. Earls syn på raser ble sterkt preget av erfaringen hans med å være den eneste sorte spilleren på laget, og som ung, svart amerikaner i Kansas på slutten av 1940-tallet var rasisme noe han måtte forholde seg til som en naturlig del av hverdagen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Earl Woods sitt syn på livet ble formet av oppveksten i Kansas på 1940-tallet. (Foto: K State Athletics)

Earl giftet seg med den lokale jenta Barbara Ann Hart i 1954, et ekteskap som var turbulent fra første stund. Earl var notorisk utro, og da han ble innkalt til å tjenestegjøre under Vietnamkrigen i 1962, var ekteskapet allerede på gyngende grunn. Earl ble utstasjonert til et kontor i Bangkok, og her forelsket han seg umiddelbart i sekretæren Kultida, eller «Tida» som de amerikanske soldatene kalte henne. Hun hadde ingen anelse om at Earl var gift med barn da hun ble med ham på deres første date.

«Dette var den spede begynnelsen på forholdet som skulle produsere en av verdenshistoriens største idrettsutøvere», heter det i Jeff Benedict og Armen Keteyians biografi «Tiger Woods».

Kort tid etter at Earl kom hjem til USA, skilte han seg fra Barbara, og bare to år senere giftet han og Kultida seg. Earl var ikke veldig interessert i å få barn. Han hadde allerede vært en fraværende far for barna han hadde fått i sitt første ekteskap, men etter at han pensjonerte seg fra hæren, begynte han saktens å komme litt nærmere dem igjen. Hjemme med sin nye kone var det han som styrte skuta. Kultida vokste opp i en kultur der kvinner ble sett på som mindreverdige til menn, og hun måtte gjøre så å si alt av husarbeid. Men da det kom til spørsmålet om hvorvidt de skulle ha barn eller ikke, hadde ikke Earl noe han skulle ha sagt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tiger med foreldrene Earl og Kultida. (Foto: Getty Images)

30. desember 1975 kom Eldrick Tont Woods til verden, og kort tid etter fødselen fikk Kultida beskjed fra legene om at hun aldri kunne få barn igjen.

Den nyfødte gutten var en blanding av innfødt amerikaner, svart, thai, og kinesisk. Genmaterialet hans var først og fremst asiatisk, men Earl insisterte på å oppdra Eldrick som afroamerikaner.

– I dette landet er det bare to farger: Hvit og ikke-hvit. Og Tiger er ikke hvit, skrev Earl i sine memoirer «Training a Tiger: A Father's Guide to Raising a Winner in Both Golf and Life» fra 1997.

E-en i Eldrick stod for Earl, k-en for Kultida, så fra det øyeblikket han ble født, var han både figurativt og bokstavelig talt omringet av foreldrene sine.  Earl hadde imidlertid ingen intensjoner om å kalle sønnen sin Eldrick. I stedet ville han hedre minnet til sin gamle krigskamerat Vuong Dang Phong, som reddet Earls liv under oppholdet i Vietnam. Da Kultida ble gravid mot slutten av krigen, mistet Earl og Vuong kontakten, og Earl begynte å frykte at Vietcong-hæren hadde tatt ham. Han bestemte seg for å gi sin nyfødte gutt det samme kallenavnet som Vuong:

Tiger.

Earl og Kultida bosatte seg i et middelklassestrøk Cypress i Sør-California, som den eneste ikke-hvite familien i nabolaget. I løpet av graviditeten til Kultida hadde Earl blitt totalt oppslukt i golf, og ute i garasjen i deres nye hjem bygde han seg en klassisk «mannehule» med golfnett og utslagsmatte vendt inn mot den innerste veggen. Hver dag etter at han kom hjem fra jobb, stod han og slo baller i timevis, mens Tiger satt i barnestolen ved siden av og så på. Så fort Tiger kunne stå oppreist selv, begynte også han å slå baller. Earl klarte ikke å temme sin begeistring, og han fant mer glede i å utvikle svingen til Tiger enn å jobbe med sin egen.

Etter hvert som Tiger begynte å bli bedre, begynte Earl atter en gang å nedprioritere sine ekteskapelige plikter. Men han og Kultida var i det minste enige om én ting: De skulle dedikere sine liv, penger og energi til å støtte Tiger alt de kunne. Og Tiger ble limet som holdt dem sammen, også i perioder hvor ni av ti andre par hadde gått fra hverandre.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Hver gang Tiger vant, var Earl den første som omfavnet Tiger. Earl formet Tiger både som golfspiller og som person – på godt og vondt.

Utradisjonelle metoder

Tiger slo baller to timer hver dag fra han var to år gammel. På et tidspunkt der jevnaldrende begynner å lære grunnleggende motoriske ferdigheter, terpet Tiger på en av sportsverdens mest kompliserte bevegelser. En kveld i 1978 ringe Earl en lokal TV-kanal i Los Angeles for å fortelle om sin to år gamle sønn. Han visste hvordan han skulle selge inn en god historie:

«Han kommer til å revolusjonere alt i golf, inkludert forholdet mellom rasene», skrøt Earl.

Det kjente sportsankeret Jim Hill tente på innsalget og lagde en reportasje om Earls protesjé. Kort tid etter fulgte en opptreden i talkshowet Mike Douglas Show sammen med den legendariske komikeren Bob Hope, kringkastet over hele USA. Klippet har blitt en klikkvinner på YouTube i ettertid.

Det er en klisjé, men en stjerne var født – og Tiger vente seg raskt til å prestere under press foran kameraene. Også på hjemmebanen Seal Beach Golf Club, marinens egen golfbane i Cypress, lærte Earl Tiger å prestere under press: Da Tiger stod og trente, veltet Earl med vilje golfbagen i bagsvingen, han raslet med nøklene i lomma rett før balltreffet, og han brøt Tiger ned med å kalle ham forferdelige ting – på samme måte som offiserene gjorde med ham selv da han ble forberedt på å dra i krig i Vietnam. Tiger hadde et eget «safe-word» som han kunne si hvis han syntes det ble for mye av det gode, men han var innstilt på aldri å bruke det. Det gjorde han ikke heller.

Earl ville sørge for at Tiger aldri kom til å møte en golfspiller som var tøffere mentalt enn seg selv. Tiger ble tidlig bevisst på viktigheten av mental trening i golf, og han spilte inn kassetter med motiverende sitater som han hørte på om og om igjen mens han lå hjemme i senga:

«Jeg har tro på meg selv. Jeg skal ha kontroll over min egne skjebne. Jeg skal smile av hindringer. Min vilje kan flytte fjell. Valgene mine er sterke. Jeg skal gjøre alt med hjertet», var noen av frasene som gikk på repeat i hodetelefonene hans.

Tiger tok i bruk utradisjonelle treningsmetoder fra ung alder.

Da Tiger var tre år gammel, spilte han ni hull på 48 slag – noe Jack Nicklaus ikke klarte før han var ni år gammel. Året etter fikk Tiger sin første trener: Heartwell Golf Course sin headpro Rudy Duran trengte bare å se ett slag før han takket ja til å bli treneren hans.  Teknikken hans var helt uhørt for en fireåring: En kattemyk draw, vekten over på venstre fot, perfekt balanse og høyre hæl opp. Durans pris var vanligvis 15 dollar i timen, men Tiger ville han jobbe gratis for. Og han kastet like gjerne med et skreddersydd juniorsett som han hadde snekret sammen i garasjen, med på kjøpet.

Duran ville ikke besudle Tigers naturtalent, og lot ham utvikle spillet sitt på en naturlig måte. Han fokuserte på å utvikle ferdighetene hans, ikke teknikken. De spilte 18 hull sammen hver dag, og etter rundene tok ham med Tiger for å spise burgere og prate om Star Wars. De ble bestevenner.

Rudy lagde skreddersydde golfbaner med «Tiger-par». Han kortet ned hullene slik at Tiger kunne spille golf slik de voksne gjorde det med driver på utslaget og jernslag på innspillet. På 150 meter lange par 3-hull trengte Tiger driver og syverjern for å nå green, og dermed ble «Tiger par» på disse hullene par 4.

Da Tiger ble seks år gammel, var det tide å begynne å spille turneringer. Debuten kom i Optimist International Junior Golf Championship. Tiger endte som den åttende beste av 150 spillere. Alle de syv over ham på resultatlisten var ti år gamle.

14. september 1981 begynte Tiger i førsteklasse på Cerritos Elementary School. Der ble det tidlig åpenbart at han ikke var helt som de andre barna. Tiger hadde allerede blitt en lokal kjendis etter sine gjentatte TV-opptredener og avisoppslag, og han hadde allerede rukket å skrive sine første autografer med speilvendte blokkbokstaver. Tiger skilte seg ut som et uvanlig disiplinert og strukturert barn. Han var en kløpper i matematikk, og han kunne angivelig både gange og dele allerede som treåring.

På lekeplassen holdt han imidlertid seg mest for seg selv. Han elsket både baseball, basketball og fotball som de fleste andre barna i klassen spilte, men Earl sa kontant nei til at Tiger skulle rote bort tid på andre idretter. Det var bare golf som skulle gjelde for lille Tiger – til Kultidas store fortvilelse, som ønsket at Tiger skulle få seg noen venner. Men Earl hadde andre planer.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Barn på egen alder var aldri noen ordentlig match for Tiger.

I 1984, i en alder av åtte år, vant Tiger den lokale turneringsserien i distriktet for tiåringer. Et år senere endte han 14 slag bedre enn vinneren i aldersgruppen over seg. På golfbanen var han den diametrale motsetningen til den beskjedne og keitete gutten på utsiden. Ikke bare trodde han at han var best. Han visste det.

På skolen var han derimot redd for å rekke opp hånda, han turte så vidt å ha øyekontakt med jenter, og han stammet. De få gangene han våget å si noe, var det stort sett for å irettesette de som kalte ham Eldrick i stedet for Tiger.

Golf var et tveegget sverd for Tiger, skriver Jeff Benedict og Armen Keteyians i biografien om ham: Det var på golfbanen han var trygg og fikk selvtillit. Men det var også der han isolerte seg fra andre mennesker og ble en einstøing.

Et av Tigers aller første minner fra å se golf på TV var Jack Nicklaus sin seier i The Masters i 1986. Tiger satt klistret foran TV-skjermen og tenkte at han ville gjøre det samme. Etter at Nicklaus hadde ikledd seg den grønne jakken for sjette gang, ble han intervjuet av Golf Digest, som listet opp hans prestasjoner gjennom karrieren – inkludert alderen hans ved de ulike milepælene. Tiger skrev dem opp og hang listen opp i taket på soverommet. Arket var det siste han så hver kveld, og det første han våknet til hver morgen.

Helt siden han var lite barn, har Tiger hatt Jack Nicklaus sine rekorder i sikte. Han har slått de fleste, bortsett fra den viktigste av dem alle: antall majorseiere.

Omringet av tøffhet

Tiger jobbet med Rudy Duran i seks år før Earl mente at tiden var inne for å løfte spillet hans til neste nivå. Han tok kontakt med John Anselmo, headpro ved Meadowlark Golf Course, tre mil unna der de bodde. Anselmo var anerkjent som en av de beste trenerne i California, og han visste godt hvem Earl og Tiger var, før de hadde rukket å introdusere seg. Anselmo hadde en helt annen tilnærming til golfen enn Duran og begynte gradvis å finjustere svingteknikken til Tiger. Han forsøkte også å gjøre noe med Tigers besettelse om å slå så langt som overhodet mulig, men det skulle vise seg enklere sagt enn gjort.

Rundt den samme tiden begynte Tiger å jobbe med Jay Brunza, en psykolog som Earl hadde kommet i kontakt med via hæren. Brunzas spesialområde var å få klientene til å prestere når de følte et ekstremt ubehag. Brunza lærte Tiger metoder som minnet om hypnoseteknikkene som han hadde brukte på soldater som skulle ut i krig, og Tiger tok de nye lærdommene raskt til seg.

Som tolvåring var han omringet av et helprofesjonelt team, og de andre barna var redde for ham. Og Tiger elsket å skremme dem. Iallfall på golfbanen.

Det er Earl som har fått mye av æren for dette «killer-instinktet» som Tiger utviklet, men ifølge Tiger selv er det Kultida som han har arvet tøffheten sin fra.

– Det var hun som var hardhausen både hjemme og når hun ble med meg ut på turneringer.  Hun nøyet seg ikke med at jeg skulle slå motspillerne mine. Hun ville at jeg nesten skulle «drepe» dem, lo Tiger da han fortalte om oppveksten sin i dokumentarfilmen «Tiger – The Authorized DVD Collection» fra 2004.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Det var pappa Earl som var militærmann, men Tiger sier det er moren Kultida han har arvet tøffheten sin fra.

Tiger var  omringet av tøffhet. Den nye treningen med Jay Brunza var brutal, men den virket. Leyton Invitational på Yorba Linda Country Club i California ble en av de første turneringene hvor Tiger begynte å ta i bruk de nye teknikkene han hadde lært. Her deltok alle de største talentene på vestkysten, og Tiger rev dem i fillebiter.

Det tok ikke lang tid før USAs fremste universiteter begynte å få øynene opp for ham, og da Tiger gikk åttendeklasse, dukket det første brevet fra Stanford University opp i postkassa. Tiger svarte at han ønsket å studere økonomi, at han jobbet med styrketrening for å vokse seg større, han skrev om hvilke turneringer han planla å spille det neste året, og at han gledet seg til å prøve banen til Stanford.

Ifølge Benedict og Keteyian ble 1989 et vendepunkt for Tiger og familien. Tiden var inne for at Tiger skulle delta i nasjonale juniorturneringer. Earl sluttet i jobben som konsulent hos flyprodusenten McDonnell Douglas, og Kultida ble hjemme for å stelle med huset og passe hundene. Tigers første turnering ble Big 1 National Championship i Arkansas, USAs største juniorturnering på den tiden. I feltet stilte lovende unge talenter som David Duval, Vijay Singh, Notah Begay III og Justin Leonard, og Tiger var den aller yngste av 155 spillere.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Til tross for at han var spebygd under oppveksten, slo Tiger Woods likevel lenger enn de fleste voksne proffene. 

Før turneringen startet, fikk Tiger tilbud fra arrangøren om å bo i et hus med alle de andre ungdommene, men Earl nektet. Han ønsket ikke at Tiger skulle omgi seg med motstanderne sine. Det ville ha vært et svakhetstegn. Han ville holde ham fokusert.

Tiger bet godt fra seg i turneringen og hevdet seg helt i toppen. På den tredje runden fikk han muligheten til å duellere mot ni år eldre John Daly, som nettopp var uteksaminert fra college og klar for PGA-touren. Daly veide 45 kilo mer enn Tiger og dundret i kjent stil ballen over trærne, kuttet hjørner på doglegs og hadde bare korte jern inn på andreslagene på par 5-hullene.

Tiger klarte å motstå fristelsen til å slå så hardt han kunne, slik John Anselmo hadde lært ham, og ledet mirakuløst nok over Daly halvveis i runden. Da skjerpet Daly seg, fast bestemt på ikke å bli ydmyket av en liten jypling. Han vant til slutt matchen, så vidt det var, men det var Tiger som ble ukens snakkis på Texarcana Country Club.

Den samme våren ble Tiger anerkjent som den beste idrettsutøveren på ungdomsskolen sin. Det var nesten uhørt at en som ikke drev med enten amerikansk fotball, basketball eller baseball, skulle stikke av gårde med utmerkelsen.

Tiger konkurrerte riktignok i disse sportene også, men det gjorde han i skjul for pappa Earl.

Den første advarselen

Tiger begynte på Western High School i Anaheim i 1940. Han målte på den tiden 1,75 på strømpelesten og veide bare 54 kilo, men han hadde en enorm naturlig hastighet i kroppen, og det var bare et fåtall proffer som kunne slå ballen lenger enn ham. High-school-lagets trener Don Crosby følte at han hadde vunnet i lotteriet da Tiger ble med på laget.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Årbokbildet av Tiger sammen med high-school-laget.

I månedene før Tiger begynte på high-school, planla skolen hans å krympe inn størrelsen på distriktet for hvor langt unna man kunne bo for å bli elev. Tiger bodde akkurat på utsiden av den nye foreslåtte grensen. Da stormet coach Crosby rett til rektor og insisterte på at skolen måtte utsette innføringen av den nye grensen. «Hvorfor?», lurte rektoren. Coach Crosby hadde ingen hensikt om å skjule sine intensjoner:

«Fordi Tiger Woods bor der», svarte han.

Tiger ble prototypen på en nerd på high-school. Etter en ensom tilværelse på ungdomsskolen begynte han omsider å få seg noen jevnaldrende venner. Ingen av dem var golfspillere, men Tiger fikk i det minste trigget konkurranseinstinktet sitt ved å konkurrere med dem om å få de beste karakterene.

Når han ikke var på skolen, var han på golfbanen stort sett hele tiden. Tiger trente på hærens private golfbane i Anaheim, hvor han ble han kompis med klubbens 24 år gamle assisterende pro, Joe Grohman. Han passet på Tiger som en storebror. Grohman stusset over at Tiger nesten bare ville stå på driving-rangen fremfor å spille på banen – i motsetning til alle de andre ungdommene han trente. I løpet av Tigers første sommer på high-school, trente han over 500 timer, og det er ikke medregnet tiden han brukte på turneringer og banespill.

Man kan kanskje få et inntrykk av at golf var noe Tiger ble tvunget til å spille. Det var likevel langt fra tilfellet. Han elsket å stå alene på rangen og jobbe med å bli litt bedre for hver eneste dag, og Tiger passerte 10 000 treningstimer før han hadde fylt tolv år.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Golfbanen var der hvor Tiger Woods hentet selvtilliten sin fra. Men det var også der han isolerte seg fra andre mennesker.

Joe Grohman ga Tiger det passende kallenavnet «Champ». Det var fortsatt John Anselmo som var treneren til Woods, men Grohman sørget for å gi Tiger noen velmenende råd på andre områder:

«Skogen er full av menn som er fenomenale, helt til de møter en jente. Hold deg unna damer. Det er bare en distraksjon», sa han.

20 år senere skulle det gå troll i ord.

Tiger var uansett ikke så bekymret for disse distraksjonene. Til tross for berømmelsen var heller ikke jentene særlig interessert i ham. Da People Magazine intervjuet Tiger i 1991, sa han at det ikke var plass til en jente i livet hans akkurat nå.

– Jeg synes dette livet er bedre enn en å ha en vanlig barndom, konstaterte Tiger.

Blikket

Seks mil unna der Tiger bodde, ligger fasjonable Bel Air Country Club, midt i hjertet av et av de rikeste – og hviteste – nabolagene i USA. Som 15-åring ble Tiger invitert dit for å delta i et oppvisningsshow på driving-rangen sammen med selveste Jack Nicklaus.

Tiger hadde ved flere ganger blitt omtalt som «det sorte håpet» i amerikansk golf, og da Nicklaus ba Tiger slå noen baller for publikummet, merket Tiger at han plutselig ikke følte seg helt til rette. Tilskuerne så på ham med en blanding av nysgjerrighet og beundring, men Tiger merket også at blikkene som de sendte ham, prøvde å fortelle ham at han ikke hørte hjemme der. Tiger kaller blikket «the look».

Tiger følte det ikke bare fra tilskuere, andre spillere og foreldre, men også fra deler pressen. Han utviklet tidlig et kynisk syn på journalister, og Earl lærte ham å aldri svare på mer enn akkurat det han ble spurt om. Det er kanskje ikke så rart at Tiger den dag i dag fortsatt kjent for å være en av tourens vanskeligste og kjedeligste intervjuobjekter.

I et TV-intervju sendt mens Tiger fortsatt gikk på high-school, løftet han litt på sløret med å fortelle litt om hvordan han opplevde det å konkurrere som den eneste sorte spilleren i et nærmest blendahvitt miljø:

– Hver gang jeg besøker en større country-club, føler jeg det alltid. Jeg kjenner det på måten de stirrer på meg. «Du burde ikke være her.». «Du er ikke en av oss». Jeg merker det spesielt når jeg drar til Florida eller Texas. Jeg kan føle det på kroppen, fortalte en usedvanlig åpenhjertig Tiger.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Stjerner i sikte

I 1960 ble managementbyrået IMG grunnlagt av Mark McCormack. Arnold Palmer, Gary Player og Jack Nicklaus ble de første klientene hans, og gjennom årene vokste selskapet til å bli verdens største managementbyrå.

Da Tiger vokste opp, var folkene i IMG overbevist om at han kom til å revolusjonere golf som folkesport i enda større grad enn hva Arnold Palmer gjorde i sin tid, og ryktene skal ha det til at de kontaktet Earl for første gang da Tiger var fem (!) år gammel. De så ham ikke bare som potensielt tidenes største golfspiller, men som en av tidenes største idrettsutøvere.

Caption

IMG hadde sin første «offisielle» kontakt med familien Woods da Tiger fylte 16. På grunn av amatørregelverket kunne de ikke kontakte Tiger direkte, men de var stadig i dialog med Earl.

Earl hadde på tidspunktet en pen årslønn på 45 000 dollar i året, men det var likevel ikke nok til å dekke utgiftene til Tigers satsing, som nå beløp seg til over 5000 dollar i måneden. IMG kunne ikke betale Tiger penger direkte, ettersom dette hadde vært et brudd med amatørstatusen og ødelagt for Tigers mulighet til å spille collegegolf, men de fant et smutthull i regelverket (som har blitt tettet igjen for lengst), og begynte å lønne Earl som frilans «talentspeider». Utbetalingen var på den ikke tilfeldige summen på 50 000 dollar i året.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Slik så Tiger ut da han spilte sin første PGA Tourturnering som 16-åring.

IMG introduserte Tiger for PGA Tour-stjernen Mark O’Meara, som levde i golfparadiset Isleworth i Florida. Her bodde han skjermet liv langs strandkanten, bak høye sikkerhetsgjerder og frodige trær, nabo med flere av de største kjendisene i USA. Og naturligvis rett ved siden av noen av verdens beste golfbaner. Det var Tigers første smakebit på hvordan han selv kunne leve hvis han nådde verdenstoppen. Han syntes det virket som det ultimate liv. O’Meara ble en mentor og nær venn av Tiger, men det tok ikke mange år før han ikke hadde særlig å lære bort til det unge stjerneskuddet.

I 1992 var det duket for Tigers PGA Tour-debut. Nissan Open ble spilt på Riviera Country Club i California, og 16 år gamle Tiger ble tidenes yngste spiller i en PGA Tour-turnering. Han var mer nervøs enn noen gang. Det var 143 proffer i feltet, men nesten alle fotografene og journalistene flokket seg rundt Tiger. Turneringen hadde et større publikumsoppmøte enn noen gang tidligere, og Tiger var omringet av en armada av sivilkledde sikkerhetsvakter.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tiger Woods ble introdusert til golfen som sportens «sorte håp». Han revolusjonerte golfsporten.

Tiger hadde fått invitasjon til å delta av turneringssjefen Mark Kuperstock. Noen dager før turneringen slo i gang, mottok Tiger en dødstrussel, mens Kuperstock fikk en anonym telefon fra en person som ikke var veldig fornøyd med at en «nigger» skulle få en slik særbehandling. PGA Tour befant seg ved et veiskille. Dette var på et tidspunkt hvor 17 av klubbene som arrangerte PGA Tour-turneringer, hadde utelukkende hvite medlemmer, og omtrent tre av fire private baner i USA hadde den samme policyen.

Tiger merket at de andre spillerne også var skeptiske, men for ham fungerte det bare som bensin på bålet. Og publikummet som møtte opp, elsket ham. Selv om han misset cuten, var «Tigermania» offisielt i gang.

Neste nivå

Tiger dominerte så stort i turneringene på high-school-nivå at postkassen hjemme i Cypress ble fylt opp hver eneste uke av henvendelser fra interesserte universiteter. Earl og Kultida var likevel urokkelige på at Stanford var det beste valget for Tiger. Akademisk var det nesten helt på høyde med Ivy League-skolene Harvard og Yale, noe som var viktig for Kultida. Og golflaget var det beste i hele landet, noe som var viktig for Earl.

Det var på tide for Tiger å stramme skruen ytterligere og ta steget opp til neste nivå.

Tiger Woods vant U.S. Amateur tre ganger på rad fra 1994 til 1996. Det understreket statusen hans som tidenes beste amatørspiller.

I 1993 ble John Anselmo satt ut av spill med tarmkreft. Tiger ble satt i kontakt med en trener som var kjent for sin direkte, joviale og knalltøffe stil: Kraftpluggen fra Nevada, Claude Harmon Junior. De fleste kalte ham imidlertid bare for «Butch».

Butch Harmon var treneren til Greg Norman, som på denne tiden var den beste spilleren i hele verden. Da Tiger møtte Butch for første gang sommeren 1993, hadde det bare gått en uker siden Normans seier i The Open Championship på Royal St George's Golf Club.

Butch hadde med sønnen sin Claude III med seg på slep til deres første møte med Tiger. Claude, som i dag er trener for spillere som Dustin Johnson, Rickie Fowler og Brooks Koepka, var 24 år gammel da møtet mellom Tiger og Butch fant sted, og var helt i startgropa av sin trenerkarriere. Han mener det fortsatt det mest minneverdige. I et intervju med Golf Digest i fjor høst mimret han tilbake til øyeblikket da Tiger begynte å demonstrere slagene sine.

«Faren min forsøket å virke rolig på utsiden, men på innsiden sprudlet han. Han ba meg dra frem videokameraet. Tiger var bare en syltynn guttunge. Han hadde ikke hanske på seg. Skoene var utslitt. Det Tiger gjorde den dagen, var historisk. Det var vårt første møte med hva han klarte å gjøre med en golfball. Køllehodehastigheten, lyden av balltreffet, ballflukten...det var bare helt utrolig», forteller Harmon.

Butch var stille i lang tid etter at Tiger hadde slått. Han slo så ufattelig langt og høyt med åtterjernet at Butch hadde problemer med å fatte hva Tiger gjorde med golfkøllen for å få det til. Tiger hadde til og med træler på underarmene fordi de roterte så raskt over hverandre.

Da Tiger bevegde seg over til driveren, holdt Butch nesten på å besvime.

«Det er første gang jeg har sett pappa stum av forbauselse», sier Claude Harmon.

– Hva er filosofien din når du svinger?, spurte Butch Tiger i mangel av noen konstruktive innspill.

– Jeg vet at jeg slår lenger enn alle, men ikke alltid veldig rett. Jeg slår bare så hardt jeg kan og satser på å finne ballen, svarte Tiger.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Stjernetreneren Butch Harmon har bare blitt målløs én gang: Da han så Tiger Woods slå for første gang.

Claude Harmon sier til Golf Digest at Tiger var definisjonen på det proer ønsker fra elevene sine i dag:  «Gi meg 15 juniorer, og jeg velger han som slår milevis over rangen hver eneste dag, ikke de 14 andre som prikker midten av fairway. Man klarer ikke å lære bort slik hastighet», sier Harmon.

Videoopptaket som Harmon tok av Tiger den dagen, refereres fortsatt til i dag som «The Video» i trenermiljøet på PGA-touren. Det er en stilstudie av rått talent i sin reneste form. Men det var ikke perfeksjon. Det var råskap. En uslepen diamant. Et blankt lerret. Og Butch Harmon klødde i fingrene etter å få boltre seg med penselen.

I bilen på vei hjem spurte Claude hvilke inntrykk Butch satt igjen med etter møtet.

– Jeg vet ikke om muligheten byr seg, men hvis jeg noen gang får anledning til å trene den gutten, skal jeg gjøre ham til den beste spilleren som verden noen gang har sett, svarte han.

Som sagt, så gjort.

 

- - -

 

Kilder: 

«The Big Miss» av Hank Haney

«Tiger Woods» av Jeff Benedict og Armen Keteyian

«Training a Tiger» av Earl Woods