En sommerdag for snart 43 år siden gikk Gary Adams til sin lokale bank i McHenry, Illinois. Under armen bar han en mappe med tegninger, og på banksjefens kontor brettet han dem ut, pekte og forklarte.

– Dette vil endre alt, sa 35-åringen, som ba om et lån for å virkeliggjøre planene.

I minuttene som fulgte ble det stille. Gjennom de høye kontorvinduene kastet solstrålene et kritisk lys på det store eikebordet med papirene.

Banksjefen flyttet brillene lengre ut på nesa for å granske tegningene. Til slutt løftet han blikket over brillekanten.

– Hvor mye trenger du, Mr. Adams? 

– Jeg trenger noen dollar, svarte han.

– Jeg skal starte firma, leie lokale, hyre inn folk. Jeg vil vokse, bygge fabrikk, lage et av de største merkene i bransjen. Og til det trenger jeg 24 000 dollar. Du kan ta huset mitt i pant, som garanti. Har vi en avtale?

Banksjefen vippet tilbake i stolen mens spørsmålet ble hengende i den tette kontorlufta. I ettertid har långiveren fortalt at han ble mer overbevist av den unge entreprenørens pågangsmot enn av ideen.

Til slutt nikket han og smilte.

– Hvor mange produkter har du? 

– Bare ett, sa Gary Adams.

Det hardeste treet

Spoon, mashie, jigger og niblick. Golfsportens historiebøker forteller om mange navn. Noen køller forsvant underveis, og ingen er mer populære enn driveren. Det største og lengste våpenet i bagen. Big dog. Big stick. Kanonen. Storslegga. Driveren har alltid bare hatt én oppgave; å drive ballen lengst mulig nedover fairway. 

De gamle køllemakerne i Skottland brukte det sterkeste og hardeste treet de kunne finne, og etter hvert som spillet spredte seg til resten av verden, ble persimmon det dominerende materialet. 

Det edle treverket hadde rett og slett de beste egenskapene for å tåle kraftutvekslingen i en god drive og stresset av de gjentatte slagene. Driveren var en «wood», en trekølle.

I flere hundre år forfinet køllemakerne det samme konseptet. De la riktignok til vekter og plater for å stabilisere og øke holdbarheten, men jakten på mer lengde skjedde først og fremst på andre områder, som i utviklingen av nye balltyper og skaft, hvor treverk ble avløst av stål.

Helt fram til tampen av 1970-tallet og enda en god stund spilte verdens beste spillere, som Jack Nicklaus, Tom Watson og Lee Trevino, med trekøller fra tee. De nye stjernene, Nick Faldo og Seve Ballesteros, gjorde det samme.

Men noe helt nytt var på vei.

(Artikkelen fortsetter under)

En dristig idé

Som sønn av en PGA-pro fattet Gary Adams en tidlig interesse for golf. Han fikk sin første jobb ved driving rangen på den lokale klubben. Gjorde det godt som selger i proshopen. Men over tid vokste det fram et indre ønske om å gjøre noe eget. Gapet i markedet så han i butikkhyllene.

Hjemme i McHenry, den lille byen med bare 25 000 innbyggere noen mil nordvest for Chicago, hadde Gary Adams gjort en oppdagelse. De nye tolags-ballene som hadde overtatt for tradisjonelle balata-baller, gikk lengre med jernene, men ikke med trekøllene. 

En driver i metall, var en dristig idé. Men den unge entreprenøren hadde innsikt i sporten og klokkertro på konseptet. 

Han visste at utstyrsprodusenter som Wilson, Spalding, MacGregor og Ping var godt etablert. Han visste at spillerne nødig ville bytte ut sine fininnstilte persimmon-drivere. Han visste at økt lengde neppe ville overbevise markedet alene, at utseende og følelse også var viktig.

Men han tvilte aldri. 

En driver i metall hadde åpenbare fordeler. Persimmon-hodene ble laget i ett helt stykke tre. De var små av størrelse, vanskelige å spille med, og bare de aller beste fant sweet spot gjentatte ganger på en god dag. 

Hvis Adams kunne støpe et hode med et tomt rom innvending, med metallvegger som var sterke nok og lette nok, kunne vekten plasseres slik han ville. Og metallveggen ville både ha trampolineeffekt og være mer tilgivende. Ballen ville gå lengre og rettere. En golfspillers drøm. 

(Artikkelen fortsetter under)

Det var drømmen Gary Adams presenterte for banksjefen i McHenry i 1978. Året etter startet han TaylorMade Golf Company med ett eneste produkt å selge: en driver i rustfritt stål, med 12 graders loft og et navn det luktet svidd av.

Pittsburgh Persimmon ble verdens første «metallwood». Og da Lee Trevino vant den første majoren med metalldriver i PGA-mesterskapet i 1984, så verden seg aldri tilbake. Siden den gang har skogen av persimmon-trær stort sett fått vokse i fred, mens andre områder er forvandlet for alltid.  

Byen som vokste

Fram til midten av 80-tallet var Carlsbad en søvnig kystby, fem mil nord for San Diego i California. I perioden fram til årtusenskiftet ble det lille stedet forvandlet til golfutstyrets verdenshovedstad.

Kjører du bilveien fra flyplassen i Los Angeles sørover på Interstate 5, er det fortsatt lite som minner om et golfmekka når du svinger av til Carlsbad. Men reklameplakatene og bygningene langs motorveien skjuler flere av golfens mest eksklusive merkevarer.

Her finner du Titleist, Cobra, Callaway, Odyssey og TaylorMade. Flere av dem etablerte seg i området omtrent samtidig. 

I 1984, fem år inn i sitt TaylorMade-eventyr, hadde Gary Adams nettopp solgt selskapet til den franske skiprodusenten Solomon. Sammen med sine nye sjefer vedtok han å flytte produksjonen fra Illinois til solfylte California. Valget falt på Carlsbad, hvor tilgangen på tomter og arbeidskraft var stor. 

Et par år tidligere hadde Ely Callaway vært på visning i samme område. Etter å ha tjent gode penger i vin- og tekstilbransjen, hadde forretningsmannen åpnet øynene for golf. Først kjøpte han en liten aksjepost i Hickory Sticks USA. Deretter stiftet han Callaway Golf i 1982.

(Artikkelen fortsetter under)

– Store tomter, lett å få tak i folk. Jeg likte det jeg så, og været var jo magisk, sa Ely Callaway da han ble bedt om å forklare valget av Carlsbad. 

Et snaut tiår senere var navnet hans verdenskjent i golfmiljøet. Callaways brede og folkelige profil slo godt an i markedet.. 

Og i 1991 sa det plutselig pang.

Tjukke Bertha

Callaway Big Bertha fikk navnet sitt fra en tysk kanon, utviklet i 1917 av Baron von Krupp. Den tyske kanonen hadde spilt en viktig rolle for de germanske troppene under første verdenskrig. Av kjærlighet hadde baronen oppkalt vidunderet etter sin egen frodige datter. Men «Dicke Bertha» skulle først og fremst bli husket som ei golfkølle. 

– Vi likte historien, og syntes det var et søtt navn på verdens største driver, forklarte Callaway ved lanseringen.

Med sine 190 kubikkcentimeter (cc) i rustfritt stål var Big Bertha enorm. På det tidspunktet visste ingen at driverne skulle fortsette å ese ut, at USGA og R&A i 2004 skulle sette en maksgrense for driverhoder på 460 cc. Eller hvor mye de ledende utstyrsprodusentene var villige til å spytte inn i våpenkappløpet.

– Om jeg ser på de andre som rivaler?

Ely Callaway bare lo av spørsmålet.

– Jeg hater dem! De er fiender!

(Artikkelen fortsetter under)

Men under det fleipende hatet lå en felles kjærlighet for golf og det innovative. Fram mot årtusenskiftet skulle Tjukke Bertha skyte Callaway helt til toppen av fjellet. Og i samme periode eksploderte det.

I 1997, da en ung Tiger Woods utklasset alle og vant sin første major med 12 slags margin i The Masters, var over 5 000 mennesker engasjert på golffabrikkene i Carlsbad. Og da Nike entret racet med sportens nye gullkalv på alle plakater, tok det helt av. 

Enorme summer ble pumpet inn i forskning og utvikling, laboratorier og roboter. Væpnet personell patruljerte fabrikkområdene. Og ideene ble voktet som kronjuveler. 

Det bankende hjertet

I dag er golfutstyr en business som globalt omsetter for tre milliarder dollar i året, eller rundt 25 milliarder kroner. 

Carlsbad er fortsatt det bankende hjertet. De velutstyrte driving rangene ligger ikke mer enn en god drive fra hverandre øst for Palomar-flyplassen, hvor stjernene lander i sine private jetfly for å teste ut det aller siste. Phil Mickelson og Xander Schauffele er ofte hos Callaway. Dustin Johnson og Rory McIlroy besøker TaylorMade. Og Rickie Fowler setter til kursen til Cobra.

Flere ganger har golfsportens beskyttende organer satt foten ned for å stagge ingeniørenes kappløp. Men reglene for trampolineeffekt, hodestørrelse og skaftlengde har ikke vært nok. De nyeste driverne går alltid lengre og rettere, om enn litt mindre enn reklamen lover.

Verken Gary Adams eller Ely Callaway har fått oppleve utviklingen de siste 20 åra. Begge vant folks hjerter med hver sin ikoniske driver. Begge måtte gi tapt for kreften: Adams døde i 2000, Callaway året etter.

(Artikkelen fortsetter under)

Men i Carlsbad lever arven videre. Og jakten på flere meter er like evig som gamle intervjuer på internett. 

– Mange tror at utviklingen av golfkøller en dag vil stoppe opp, sa Ely Callaway i en reportasje med Los Angeles Times i 1998.

– Men jaget etter det perfekte vil alltid ta oss videre. Det finnes alltid en ny løsning. Vi er fortsatt lysår unna den ideelle driveren.