Jernkøllenes historie: Slaget som startet en golfkrig

I flere hundre år ble golfens jernkøller hamret ut av smedene. Flate, smidde og vanskelige å spille med. Bråket startet da en norsk ingeniør gjorde alt enklere.

Publisert

Tidligere har vi i Norsk Golf sett nærmere på driverens utvikling. I våpenkappløpet mellom utstyrsprodusentene var det spesielt to menn og to oppfinnelser vi trakk fram som formative for modellene vi kjenner i dag. 

Den ene var Gary Adams, som i 1979 pantsatte huset sitt, startet TaylorMade og tok opp et lån på 24 000 dollar for å lage verdens første metallwood. 

Den andre var Ely Callaway, tekstil- og vinmakeren som i 1982 satset på golf, og traff blink med sin kanon, Big Bertha, ni år senere.

Når vi i denne utgaven har sett nærmere på jernkøllenes historie, er det egentlig bare én mann og ett grep som virkelig skiller seg ut. Mannen er Karsten Solheim, født i Bergen i 1911, utvandrer til USA og grunnlegger av Ping. 

Og golfsporten skulle snart erfare det vi alle vet her hjemme: Du trenger bare én bergenser for å lage leven.

The Open-triumfen på Royal Troon i 1989 står igjen som Mark Calcavecchias største seier. Men vinnerslaget skulle også utløse forargelse og fordømmelse, en feide av forbud og søksmål, og en krig som skulle vare i over 20 år.

Starten på golfkrigen

Spenningen har bygd seg opp over flere dager ute på den skotske vestkysten. Den 118. utgaven av The Open Championship nærmer seg slutten når Mark Calcavecchia slår ut på det aller siste hullet. 

Etter fire dager med golf er det jevnt i toppen. Wayne Grady har lenge vært navnet på toppen av de gule resultattavlene ute ved Firth of Clyde, men to bogeyer på tampen har kostet australieren dyrt. 

I klubbhuset sitter landsmannen Greg Norman med et stort smil. Han startet dagen sju slag bak, men bykset oppover leaderboarden med birdier på de seks første hullene. Den eneste bogeyen kom på The Postage Stamp, det lille frimerket på 112 meter, hvor et nierjern fant bunkeren. 

Norman tror på seier etter 64-runden.

– Jeg har tapt noen majortroféer på dager som dette. Kanskje er det min tur til å lykkes nå, og andres tur til å se en pokal glippe, sier en selvsikker Greg Norman til den ventende TV-reporteren.

Det er ikke bare ordene som skal bite fra seg.

Et magisk åtterjern

Ute i den lette roughen, 144 meter fra flagget, står Mark Calcavecchia etter en lang og skjev drive på 275 meter. Sommeren har som vanlig tørket ut den karrige, sandholdige linksbanen. Forholdene gjør det vanskelig å holde ballen i spill på de solsvidde, harde fairwayene. Enda verre er det å få ballen til å stoppe på greenene. 

Fra roughen, i forkant av bunkeren som ville knust alle håp om seier, har amerikaneren en tilsynelatende umulig oppgave.

– Jeg visste at jeg måtte gi meg selv en god birdie-mulighet for å holde liv i vinnersjansene. Greg Norman var allerede i klubbhuset, 13 under par, og jeg trengte en birdie for å sikre omspill, forteller Mark Calcavecchia nå i ettertid.

Han har lite green å jobbe med, og høye grasstrå bak ballen. Normalt gir det lite spinn, ingen stopp, i verste fall en «flier» som vil sende ballen langt forbi hullet.

Men i bagen har amerikaneren et våpen som ikke alle har. Et våpen som allerede i tre år har vært omtalt og omdiskutert på touren. Debatten startet da Mark Calcavecchia tok sin første seier på PGA Tour i Southwest Classic i 1986. Volumet økte i styrke da han fulgte opp med en ny triumf i Honda Classic året etter. 

Og krig blir det når Calcavecchia, fra roughen på Royal Troon i 1989, drar fram et åtterjern, kobberversjonen av den omstridte Ping Eye2. 

Et vantro publikum, det mest kompetente og erfarne i verdensgolfen, ser ballen sprette to ganger før den biter seg fast i den knusktørre greenen to meter fra flagget. 

(Artikkelen fortsetter under)

Jakten på marginer

For oss nordmenn, uten de samme golfhistoriske referansene som briter og amerikanere, er det vanskelig å forstå hvordan Mark Calcavecchias slag i 1989, eller utstyret han brukte, kunne starte en feide som skulle vare i over 20 år. 

Idretten bærer mange historier om utøvere og utstyrsprodusenter som finner nye teknikker og forbedrer resultatene. Jakten på marginer og fordeler har alltid drevet utviklingen. Og hver gang noen finner en effektiv løsning utenfor boksen, er reaksjonen den samme. 

Noen kaller det juks, andre kaller det framskritt, og hjemme foran TV rives vi mellom fryd og fordømmelse. Fryd over å se noe som vi aldri har sett før. Fordømmelse fordi vi ikke fullt ut klarer å sette pris på prestasjonen.

Kanskje kan historien om Calacvecchia og Ping Eye2 best sammenlignes med øyeblikket da amerikaneren Bill Koch begynte å skøyte i langrennssporet. Eller da svenske Jan Boklöv plutselig hoppet bakkene ned i et vulgært skrev som fikk navnet Boklöv-stilen, senere V-stil. Eller da klappskøytene knuste alle våre helters verdensrekorder.

Norge har aldri vært spesielt positive til slike endringer. Tidsskillene skaper alltid dissens og kløyver idretten. Noen kjemper for å bevare tradisjonene, andre argumenterer for utvikling.

For nordmannen som hadde laget åtterjernet til Mark Calcavecchia, handlet alt om å gjøre spillet enklere.

Familiebedriften

Karsten Solheim ble født i Bergen i 1911. Det står visstnok på fødselsattesten, selv om mange kilder peker til Austrheim, hvor faren kom fra. Karsten var ikke mer enn to år da Herman fra Austrheim og Ragna fra Fedje tok med seg sønnen til USA for å skaffe arbeid og forberede en ny framtid for familien i Seattle. 

Karsten utdannet seg til ingeniør og fikk jobb i General Electrics. Han spilte ikke golf før han som 42-åring ble dratt med til banen av gutta på jobben. Karsten imponerte ingen, men utstyret imponerte heller ikke Karsten.

Ingeniøren gikk hjem til tegnebordet. I flere år eksperimenterte han med ulike prototyper før han i 1959 patenterte sitt første produkt – en putter, med store deler av vekten fordelt på hver side av skaftet og en distinkt lyd i balltreffet – en lyd som også ga putteren dens navn. PING!

– Vi har alltid vært en familiebedrift, og jeg husker godt oppstarten hjemme, forteller John Solheim, som overtok bedriften etter sin far i 1995.

– Vi dro i gang ute i garasjen. Jeg var 13 år og boret hull i putterhodet hvor skaftene ble montert for hånd. Min bror, Allan, satte på grepene. Det var jobb for hele familien, og jeg husker det som en fin tid.

Fram til dette skillet hadde alle puttere vært ganske like. Et helt stykke metall, varmet opp, smidd og hamret til et flatt legeme. Solheims idé var å fordele vekten ut til hæl og tå. Det ville forbedre balansen, gjøre putteren mer stabil og enklere å pendle fram og tilbake i samme spor. Samtidig ville vektfordelingen skape en større «sweet spot», den ble mer tilgivende for balltreff utenfor senter. 

Den tidlige prototypen ble raskt videreutviklet til Ping Anser, modellen som alle utstyrsprodusenter skulle kopiere.

Det store gjennombruddet for Karsten Manufacturing kom da George Archer vant Masters med en Anser-putter i 1969. Året skulle også bli starten på et nytt eventyr for Solheim-familien. 

(Artikkelen fortsetter under)

Den nye løsningen

I det stille hadde Karsten Solheim begynt å eksperimentere med nye innovative løsninger som kunne gjøre spillet enklere. Ideen var grei nok. Om Karsten Manufacturing kunne finne en metode for å fordele vekten ut i ytterkantene av hodene, kunne også jernene nyte godt av større sweet spots og feilmargin i treffene. 

Løsningen fant han med flytende materialer og spesiallagde former. I stedet for å hamre løs på et oppvarmet stykke stål, slik smedene hadde laget jernkøller i over hundre år, fant ingeniøren en ny vei. De perimeter-vektede, støpte jernene fra Ping var kanskje ikke så vakre å se på, men ingen kunne nekte for at «cavity back»-varianten var mye lettere å spille med enn tradisjonelle, smidde bladkøller. 

Snart var de å finne i alle proshoper.

– Bud Timbrook, sier John Solheim, for å navngi en PGA-pro i Minnesota som tidlig oppdaget fordelene med førsteutgaven K1 og senere originalversjonen av Ping Eye.

– Kort tid etter den første bestillingen kjøpte han 30 jernsett til. Og jeg husker at min far spurte «Hvorfor kjøper du så mange sett?». Bud Timbrook hadde et enkelt svar: «Fordi medlemmene mine raser nedover i handicap.» 

Hobbygolferne omfavnet Solheims idé om å gjøre spillet enklere. Spesielt da Ping Eye i 1982 ble oppgradert til Ping Eye2, som skulle bli tidenes mestselgende jern. 

Ping Eye2 kom stadig med små forbedringer, som at V-riller ble til U-riller for mer spinn og stopp på greenene. 

I løpet av 80-tallet steg Pings markedsandel for jern til 40 %. «Karsten´s Way» ble navnet på én av hovedgatene inne på Ping-fabrikkens enorme områder i Phoenix, Arizona. Bedriften vokste til over 1 000 ansatte, og omsetningen passerte både 100 og 200 millioner dollar i året.

Likevel skulle Karstens vei bli brokete nok.

USGA sier nei

Trøbbelet startet for alvor i 1988 da USGA, ett av sportens beskyttende organer, ville forby Ping Eye2. Jernet hadde fått mange venner på baner verden over, men i korridorene hos USGA og R&A var  heiagjengen liten. Også på touren ulmet det.

To av sportens største, Jack Nicklaus og Tom Watson, gikk offentlig ut og støttet USGA. Og snart var verdens mestselgende jernkølle selve symbolet på krigen mellom de tradisjonsbundne og nytenkende i golfen. 

Striden lå i de små rillene. I 1985 hadde Ping gjort rillene firkantet i bunnen og avrundet i toppen. Det var nok til at USGA målte avstanden mellom rillene som 0,005 tommer kortere enn hva de ville godkjenne. 

Karsten Solheim forsvarte sin egen idé – samt titusener av hobbygolfere som allerede hadde gått til innkjøp av et jernsett som USGA nå ville forby. 

Solheim argumenterte for at avstanden mellom rillene måtte måles fra de loddrette veggene nede i utskjæringene, ikke etter avrundingen på toppen. I kulissene var saken advokatmat allerede før Mark Calcavecchias ball beit seg fast i greenen på Royal Troon i 1989.

(Artikkelen fortsetter under)

Tre mann i omspill

På vei opp til den 18. greenen tar Calcavecchia av seg den hvite Titleist-bremmen og takker det høflig applauderende publikummet på tribunene. Han leser putten grundig, stiller seg over ballen – og senker birdien fra to meter. 

Tre mann går ut i fire hulls omspill; Brady, Norman og Calcavecchia. Den lave, varme kveldsola kaster lange skygger over fairwayene idet trioen igjen nærmer seg avslutningshullet. Brady, ustabil hele dagen, har spilt seg ut av kampen om The Claret Jug. Nå kjemper Norman og Calchavecchia om troféet. 

Greg Norman slår ut først. En fabelaktig drive som skjærer gjennom vinden og splitter fairwayen.

«Beauty, Greg!» sier caddie Bruce Edwards idet Norman bøyer seg ned for å plukke opp peggen.

– Da ser jeg ballen slå ned i den venstre kanten av bunkeren, helt i enden av fairway, og så blir den bare borte. Jeg tenker «Wow! Den kommer han til å like dårlig,» forteller Mark Calcavecchia i ettertid.

Selv tar han ingen sjanser. Legger seg opp kort. Henter femmerjernet opp av bagen. Og treffer ballen midt i det perimeter-vektede kobberet fra Ping. 

– Jeg traff ballen så perfekt at jeg ikke brydde meg om hvor den landet. Jeg rakk bare å tenke at «samme hvor den ballen ender, så er det helt ok.» Jeg kunne ikke slått den bedre.

Fra 180 meter ser han ballen lande i forkant av greenen og rulle hele veien opp mot flagget. Kanskje var det jubelen som tok pusten fra Greg Norman, kanskje var det presset eller stresset fra tidligere tapte majors. Fra et dårlig lie i bunkeren, treffer han kanten. Så topper han ballen O.B. bak greenen. 

Mark Calchavecchia står igjen som vinner.

Mot rettssak

Debatten om Ping Eye2 og rillene ble selvsagt ikke mindre av det. Året etter fikk Jack Nicklaus, Tom Watson og de andre stjernene viljen sin da PGA-touren prøvde å bannlyse de populære Ping-jernene. 

– Kampen mot USGA og PGA-touren slet også på vårt forhold, sier John Solheim, og snakker om forholdet til sin far, Karsten.

– Jeg ville at vi skulle gi oss lenge før vi endelig kom fram til et forlik. Først og fremst fordi jeg så hvordan det tæret på far.

For Karsten Solheim ville ikke gi seg. I 1991 saksøkte han først USGA for 100 millioner dollar og deretter PGA-touren for det samme. Langt på vei var folket på hans side, men internt i familien ble forholdet stadig mer anstrengt. 

Bare seks dager før rettssaken skulle starte, skiftet Karsten mening og trakk søksmålet. Ingen beløp ble betalt, men Ping-sjefen krevde at alle Eye2-modeller, produsert fra 1985 til 1989, fortsatt skulle være lovlige – til evig tid. 

Han fikk det som han ville.

Likevel skulle feiden blusse opp igjen. Da USGA innførte strengere regler for riller i 2010 – ti år etter Karsten Solheims død – var Phil Mickelson én av spillerne som benyttet seg av det snart tjue år gamle forliket om at Eye2-wedger fortsatt kunne brukes. De andre spillerne anklaget Mickelson med flere for juks. 

Til slutt var det den nye Ping-toppen, John Solheim, som løste saken og begravde stridsøksen for godt.

Den 10. mars 2010 sendte Ping ut en pressemelding som gjorde det klart at selskapet ikke lenger krevde at Ping Eye2, produsert før 1989, skulle være lov å spille med på PGA-touren.

– Solheim og Ping hadde en fin mulighet til å gjøre noe positivt for golfen, og vi er takknemlige for bidraget, sa toursjef Tim Finchem.

I Phoenix var også John Solheim fornøyd.

– Vi har med dette løst en langvarig konflikt på touren. Samtidig har USGA gjort det klart at trofaste brukere av Ping Eye2 fortsatt kan bruke sine kjære golfkøller i selskapsrunder og amatørturneringer. Det er vi glade for.

Powered by Labrador CMS