De eviggrønne

– Jeg er først og fremst med fordi jeg synes at golf er gøy, sier Øyvind Rojahn (53).

Han er nettopp ferdig med sin andre runde i årets Norgesmesterskap på Haga Golfklubb. Utenfor klubbhuset myldrer det av unge håpefulle med PING-caps og Lindeberg-tøy. Inne sitter to gamle kamerater som til sammen har fem kongepokaler hjemme.

– Har du bare én konge, Knut? spør Øyvind.

Knut Ekjord (51) svarer med tre fingre i lufta. – Jeg har vunnet tre ganger, sier han, som for å banke inn budskapet i sin gode venn. Norgesmester i 1992, 1994 og 1995.

– Du har ikke tre konger, korrigerer Øyvind, som vant sitt første mesterskap da Kong Olavs monogram fortsatt preget pokalen tilbake i 1991. Fjorten år senere, i 2005, kom den andre triumfen.

– Det er tre konger som er målet mitt, smiler Øyvind. 

TO LEGENDER // De mange Viktor Hovland-kloningene på terrassen utenfor skulle bare visst. Øyvind Rojahn og Knut Ekjord er legender. Håret er kanskje litt gråere, lengden på drivene litt kortere. Men svingen til begge synes evig grønn. 

Apropos grønne planter. Det blir ikke hagearbeid hjemme hos familien Rojahn eller Ekjord denne helgen heller. Etter to dagers spill av årets Norgesmesterskap er begge godt over cutgrensen.

Knut, på delt tjuetredje plass, er fem over par. Øyvind, to over, har bare fem av disse jyplingene foran seg på ledertavlen. Likevel sitter begge og rynker på nesa.

– Litt rusten, unnskylder Knut. – Grunnlaget er vel sånn passe. Jeg spilte litt før sommeren, men så ble det jo ferie. Og med tre kids får du jo aldri trent nok. Jeg er ganske langt unna der jeg en gang var

– I hodet tror du kanskje at du er der av og til, fortsetter han. – Når du står der med et vanskelig slag. Men virkeligheten innhenter deg fort. Men jeg tror det var fordel for Øyvind og meg at det blåste litt i dag. Det er mange som slår ballen lenger enn oss der ute.

STYGGLANGE SLAG // Det er etter slike ydmyke uttalelser at du trenger en kamerat. En som reiser seg ved bordet, avbryter tullballet og med hevet stemme slår fast at du fortsatt slår «stygglangt».

Knut hever hånden for å stoppe skrytet. Han ga seg som spiller i 2002. Var borte fra NM i to tiår. Først på Bogstad i fjor var han tilbake, etter én Norgescup hvor han akkurat klarte å kvalifisere seg.

– Sønnen min spiller golf, forklarer Knut. – Jakob er 16 år og spiller noen av disse turneringene selv. Og framfor å bare være med og se på, slang jeg meg med. Det vekker til live litt av det gamle konkurranseinstinktet, det gjør jo det. Men jeg har jo ingen ambisjoner om å vinne eller noe. Det holder å få en liten følelse av det, måle seg litt med de som er gode i dag.

Det er her sønnen kommer inn i rommet. Jakob gir faren et klapp på skulderen.

– Er det kult at pappa er med i NM? spør jeg. – Eller er det litt... cringe?

– Det er bare kult det, repliserer Jakob. – Så lenge han holder seg under 80 slag.

Det har den tidligere Europatour-spilleren gjort i to dager på en striglet, men utenfor fairwayene, også frodig Haga. 

– Det gikk bra lenge i dag, sier Knut om runden. – Jeg starter vel med elleve strake par. På tolveren har jeg bare 40 meter til pinnen... Og så ender jeg opp med bogey, dobbelbogey og en ny bogey.

– Juniorfeil? Eller kalles det seniorfeil?

– Åkkesom, fastslår Knut. - Det skal ikke skje.

FLERE TAPTE SEIRE // Det var ikke sånn som skjedde da de to kameratene dominerte norsk herregolf på 90-tallet. Øyvind var så nær ved å vinne på Europatouren i 1995, og burde sikret seg kongepokalen flere ganger, iallfall i 1988 da han ledet stort.

– Stang ut, sier Knut. – Jeg har også noen av dem. Egentlig burde jeg vunnet NM fem år på rad.

Historien handler om tapte omspill i Larvik, en overivrig dommer og et irriterende straffeslag i Stavanger.

– Det var den, ja, sier Knut og slipper ut et tungt pust. 

– Jeg spilte sammen med Asbjørn Ramnefjell. Vi var på hull 14. Jeg hadde slått meg opp mot greenkanten, han var milevis inn i skauen. Men han ba meg markere ballen min. Og ting tok tid. Så jeg gikk for å pisse bak et tre.

For å kunne bruke begge hendene til formålet, la Knut ballen i toppen av bukselomma. Gjorde seg ferdig, dro opp smekken, men etter å ha puttet ut til par, kom dommeren løpende.

«Du vasket ballen din,» sa han.

«Hva mener du?» sa Knut.

– Han mente at jeg hadde vasket ballen da jeg la den i lomma. Det var meningsløst. Det var knusktørre forhold på banen. Men jeg fikk det straffeslaget, og det kostet meg en kongepokal.

REISTE ALENE // Hvem som egentlig var best av dem, vil ingen av dem svare på. Ikke her, ikke nå. Ikke over et hyggelig bord på Haga.

– Da jeg var 16 og Øyvind var 18, var det ganske stor forskjell mellom oss, sier Knut. – Da var Øyvind klart best. Men det jevna seg litt mer ut etter hvert.

Hver for seg var de begge på college i USA. Og sammen ble de sendt ut i den store verden for å få den nødvendige ballasten til å slå gjennom internasjonalt. 

I stedet var Knut som nesten gikk gjennom veggen.

– Husker du Troia? spør Øyvind, og røper med smilet at det ligger en god historie her. Han tar gjerne fortellerrollen.

– Vi var der alene, bare vi to. Ingen ledere var med på tur den gangen. På dagtid spilte vi og koste oss. Om kveldene spiste vi biff hver kveld. 

De to norske gutta var innlosjert i en leilighet, høyt oppe i blokkene, sør for Lisboa. Fra sjuende etasje hadde de storslagen utsikt. En morgen sto Knut med stekepanna for å lage eggerøre. Øyvind gjorde ingenting, han hadde aldri sett en gasskomfyr før. 

Men han ble kjent med konseptet nå.

SMELLET I PORTUGAL // – Da Knut skrudde på komfyren, hørte jeg bare et smell, sier han. – Knut fløy baklengs ti meter gjennom rommet, til ryggtavlen klasket mot vinduet. Så satt vi der, helt sjokkerte.

«Hva faen skjedde nå?!» tenkte de to gutta.

– Jeg tror hele komfyren gikk i lufta, forklarer Knut i dag. – Jeg husker den kraftige trykkbølgen som traff meg, den var ganske heftig. Og det var jo et under at det gikk så bra egentlig, at vinduet holdt. Det var jo sju etasjer rett ned om den hadde knust.

– Tenk det, sier Øyvind. – Ja, tenk det, gjentar Knut.

– Begge øyenbrynene ble svidd av, alt hår på armene og leggene også. Men ellers gikk det helt fint med meg, ingen skader.

Han rister på hodet, kan smile av det i dag. 

– Men vi turte ikke å lage mer eggerøre den uka, sier Rojahn, og latteren som følger får hodene til å snu seg på nabobordene på Haga Golfklubb.

Før de går hvert til sitt denne fredagen i NM, rekker de å mimre litt til.

– Var det du og jeg som bodde på det jævlige rommet i Barcelona, hvor vi måtte putte 100-pesetas'er på TV for å få det i gang? spør Øyvind Rojahn.

Knut Ekjord nikker. Det var ham, den gangen også. Som i dag, på Haga i 2025. ◼️