«Forventingene beit meg nok litt i ræva»

PALM COUNTY (Norsk Golf): På verdensrankingen for amatører var han nummer én i Europa og nummer fjorten i verden. Vi treffer 24-åringen fra Oslo Golfklubb på en brennhet driving range i Florida. 

Himmelen er blå og skyfri. Solen står på sitt høyeste. Det er ingen steder å gjemme seg.

– Forventningene beit meg nok litt i ræva da jeg ble proff, sier Herman Wibe Sekne. – Jeg tenkte at hvis jeg bare spilte sånn som jeg pleide, skulle jeg ha et kort på i hvert fall Korn Ferry eller DP World Tour ganske raskt. Men… sier Herman stille. – Jeg merket jo fort at det kreves litt mer enn det.

Alltid en golfer

Overgangen fra amatør til proff er den smaleste og mest krevende broen i golf. Hvert år  uteksamineres mellom 13 000 og 17 000 golfstudenter fra nærmere 1000 amerikanske skoler og universiteter. Alle har hatt den samme drømmen: Å gjøre som Viktor Hovland og Ludvig Åberg, storme ut av college og inn på verdensscenen.

– Jeg har egentlig alltid vært en golfer, forteller Herman. – Det tidligste minnet jeg har, er at bestefar tok meg med på Ballerud som liten. Jeg fikk min første kølle av Stephen (Newey) på Bogstad. Og siden har det egentlig bare vært det jeg har likt å drive med.

De første årene gikk han rundt og rundt på Ballerud, den populære par 3 hulls-banen i Bærum. Etter hvert gikk han videre til Oslo Golfklubb.

– Jeg husker veldig godt når det ble seriøst, sier han. – I fjerde klasse spilte jeg faktisk ikke golf, jeg var litt lei. Men så byttet jeg skole til Høvik. Der var det flere andre som spilte golf. Da fikk jeg litt sug igjen, og det ble fullt kjør. Fra jeg var tolv år, har jeg hatt lyst til å bli PGA Tour-spiller.

Tanken på college meldte seg allerede rundt 14-årsalderen. 

– Jeg så at de eldre spillerne dro til USA, og det virket som veien å gå for å komme seg til PGA-touren og samtidig få litt mer tid til å utvikle seg, forklarer Herman, som like gjerne reiste over ett år før de fleste.

Fra middels til verdenstoppen

Han valgte å ta siste året på videregående i USA, i Tampa-området i Florida. 

– Jeg ville forberede meg på hvordan college-livet faktisk var, prøve å bo der, trene med andre. Da jeg også fikk stipend, var det egentlig en no-brainer.

– Hvordan var det? 

– Det var jo litt annerledes enn jeg hadde sett for meg. Mye læring. Er del kulturforskjeller selvfølgelig. Det var ganske strengt på boarding-skolen hvor jeg gikk. Ikke så mye frihet, men samtidig veldig bra for å utvikle meg som spiller. Så jeg angrer ikke.

Høsten 2019 startet han på Purdue University i Indiana. Som junior kom han dit som trippel norgesmester for lag.

– Jeg var egentlig ganske average, mener Herman. – Jeg skilte meg ikke ut fra andre, og hadde ikke så mange college-tilbud å velge i. Men jeg hadde besøkt Jarle Volden (Oslo GK), som gikk på der før meg. Og digget det. Da var det et ganske lett valg.

Det var også et bra valg. Det ene året på boarding-skole hadde herdet den unge Oslo-junioren.

– Jeg følte meg mer komfortabel og mer robust for det som ventet, forklarer han. – Golfmessig er de jo mer opptatt av hva du faktisk produserer, ikke nødvendigvis hvordan det ser ut teknisk. Det er resultatene som teller. Du skal få ballen i hullet. Det tok litt tid å bli vant til.

Men da Herman i 2024 takket for seg etter fire år i Indiana, hadde han utviklet seg til en av de beste amatørene i verden.

Den lange veien

I 2020 vant han International Trophy. I 2021 gikk han helt til topps i Rich Harvest Farms Intercollegiate. I 2022 fulgte han opp med en ny seier i Boilermaker Invitational – før han i 2023 sikret et historisk VM-sølv for Norge med Mats Ege og Michael A. Mjaaseth.

Men i golf er det lite som går rett til himmels uten å komme ned igjen.

Proffdebuten i Puntacana Corales Championship står igjen som en parentes på Wikipedia. På Challenge-touren i Europa har han foreløpig en delt 5.-plass som beste resultat.

– Ting har stått litt stille nå, presiserer Herman. – Men jeg tenker bare at det er samme prosess om igjen. Jeg var average før college, men utviklet meg. Og nå er det samme greia igjen. Jeg føler jeg er på riktig vei, at jeg blir bedre, selv om jeg ikke har sett framgangen i resultater ennå.

Proffveien går sjelden rett fram for noen. Den kan lede deg til bortgjemte baner i Brasil og Argentina, Peru og Ecuador, Mexico og Colombia. PGA Tour Americas er den lange veien til toppen. Og litt stresset kan du bli når en Åberg fyker rett opp på stjernehimmelen året før deg – eller Luke Clanton, som du har slått så mange ganger, klarer 11 av 18 cuter i sin rookie-sesong på PGA-touren.

– Jeg spilte jo mye med Clanton og flere andre, smiler Herman. – Det gjør det jo litt vanskeligere nå i starten. Men samtidig vet jeg at de fleste er der jeg er, at de trenger litt mer tid.

Tilbake til Sør-Amerika

I 2025 kunne han velge mellom Challenge Tour i Europa og PGA Tour Americas. Valget falt på det siste, og det valget gjør han også i år.

– Jeg tenkte egentlig at Challenge-touren skulle være hovedgreia, men jeg trivdes ikke så godt der. Det var en eldre crowd, et annet miljø. På PGA Tour Americas er det flere unge spillere. Det føles mer kjent, og banene passer meg nok bedre. Jeg gjorde det også ganske greit, og tror det er et riktig valg, sier han.

Samtidig er støtten fra NextUp Golf Team uvurderlig.

– NextUp betyr veldig mye for meg, forsikrer Herman. – På et lag er det alltid noen som gjør det bra og noen som trenger litt hjelp. Da kan man lære av hverandre og få litt perspektiv på eget spill. Her kan jeg gjøre min greie samtidig som vi har noe sammen. Alle er forskjellige, og vi trenger forskjellige ting.

De siste månedene har han selv prioritert nærspill og putting. Likefullt må alle deler av spillet utvikles videre.

– På college, spesielt tredje og fjerde året, var jernspillet mitt i verdensklasse. Det er dit jeg vil tilbake. Og puttinga er på vei, men der er det fortsatt mye å hente, vurderer han.

I desember gikk det galt i det andre steget på Q-school. Dermed venter nye runder i golfens bakgård når PGA Tour Americas starter opp igjen i april. I vinter blir det mandagskvalifiseringer på Korn Ferry Tour og vinterserien på nivå tre hjemme i Europa.

– Jeg prøver å ikke tenke for langt framover, sier Herman Wibe Sekne. – Bruker jeg for mye energi på det, så mister jeg fokus på det jeg faktisk kan forbedre. Dette er et langt løp. Og forhåpentligvis får jeg betalt for arbeidet jeg legger ned. ◼️