«Jeg tror på meg sjøl og det som skal skje framover»

PALM CITY (Norsk Golf): – Hvor vil du begynne? Det har skjedd mye i livet mitt siden sist, humrer Kristian Krogh Johannessen (30) og tørker svetten av pannen. 

Sola skinner på fasjonable Floridian National Golf Club i Palm City. Gresset er nyklipt og grønt. Den hvite benken er nymalt. Nederst på rangen står Viktor Hovland og Kristoffer Reitan, oppslukt i hver sin Trackman. Og der kommer jaggu Tommy Fleetwood – med smilet som ble merkbart hvitere og rettere i god tid før hans første PGA Tour-seier i 2025.  Han lyser opp da han ser den ubarberte nordmannen i skyggen.

«Good morning, Kris!» sier Fleetwood på sitt velklingende og velformulerte morsmål.

«Good morning, Tommy!» smiler Krogh, avslappet og tilbakelent som om han hilser ut av et bilvindu på et gatekjøkken i Hokksund.

Sesongen som forsvant

– Kjenner og kjenner, sier Krogh når årets FedExCup-vinner har rundet hjørnet. – Vi har jo møtt hverandre på europatouren noen ganger. Så han vet hvem jeg er, og jeg... ja, jeg vet jo hvem han er, for å si det sånn.

Han ler godt. Ingen vet bedre enn Krogh sjøl at de to siste åra har vært en nedtur. Først mistet han kortet på DP World Tour. Så forsvant han fra golfkartet.

– Det stemmer ganske bra, nikker han. – Jeg har egentlig vært helt ute av golfmiljøet et helt år. Jeg forberedte meg til å dra til India og spille Challenge Tour sammen med Herman Sekne. Rett før avreise fikk jeg vondt i det venstre håndleddet, men jeg trodde ikke det var så farlig. 

– Jeg hvilte et par uker, og det føltes bedre – helt til jeg slo baller igjen. Da kom smerten tilbake med en gang.

Legene fant ikke svar. Bildene var vanskelige å tolke. Til slutt gikk de inn for å sjekke. Kameraet avslørte en ødelagt TFCC. Triangular Fibrocartilage Complex. En struktur av brusk og leddbånd som ligger på lillefingersiden av håndleddet og fungerer som en støtdemper og stabilisator.

– Kall det gjerne «menisken» i håndleddet, foreslår Krogh. – Den var slått helt flat, og det var en liten ruptur der. Ikke et stort problem. Og jeg ble operert fort da jeg først kom til riktig ekspert. To dagers venting, så var jeg inne. Ikke noe helsekø, bare betaling.

Lenge håpet han å rekke slutten av 2025-sesongen, men ting tar tid. Han fikk aldri nok styrke i hånden. Ikke til fire runder på rad, og i hvert fall ikke til nok trening.

– Da var det egentlig bare å innse at sesongen var over. Det beste alternativet var å satse på en medical neste år, og ta de turneringene jeg kan jeg få. Og der står jeg nå.

Livet som pappa

Samtidig står Krogh i mye annet. For det har skjedd ting i Hokksund dette året.

– Midt oppi skadetrøbbelet gikk foreldrene mine fra hverandre. Da valgte jeg og samboeren å kjøpe barndomshjemmet mitt. Vi er bra rigget der med golfsimulator og alt vi trenger egentlig. Og så klarte vi å bli foreldre sjøl også. 

– Så gøy da! Det passet jo bra når du først var nyoperert og hjemme?

– Joda, men jeg skal ikke skryte på meg god planlegging der. Det ene tok det andre. Vi bare gønna på da jeg først ble skada. Men ja, det har vært gøy det, altså.

– Hvordan opplever du å bli pappa?

– Det er jo en litt annen hverdag, innleder Krogh og drar svetten av pannen igjen. – Husk at vi har flyttet, pusset opp og fått barn, alt på en gang. De fleste blir jo separert av mindre. I tillegg har jeg vært mye hjemme for første gang. Så vi har virkelig fått testa oss på hjemmebane. I perioder har det føltes som en reality-serie, helt surrealistisk.

Barndomshjemmet var fortsatt i nedstøvet sagmugg og uten kjøkken da minstemann ble født 20. august. Han fikk navnet Johannes Krogh.

– Det er delvis en oppkalling fra Karolines side. Og en liten twist på mitt navn da vi valgte å droppe «Johannessen», forklarer den nybakte faren stolt.

Han retter seg opp, som om sønnen og samboeren kan se ham på den hvite benken i Florida. Dette er jo en jobb. Det skal gi mat på bordet, bil i garasjen, pakker under juletreet.

– Har det vært en stor overgang å bli far, synes du?

Han lar spørsmålet henge. Lar et jetfly passere. En lang, hvit stripe tegnes på den blå himmelen. Bak hushjørnet er Fleetwood i gang med treningen.

– For å være helt ærlig, sier Krogh og smiler lurt. – Jeg har vært veldig heldig. Karoline tar mye av støyten og drar absolutt det tyngste lasset. Men jeg prøver jo å hjelpe til, prøver å bidra. Det er jo viktig for samboeren å få å litt avlastning, og jeg vet jo at det blir mer jobb framover, både her og der

Karoline er journalist i NRK. Allerede tilbake i arbeid. Foreløpig hver sjette helg. 

– Vi har heldigvis besteforeldre i nærheten på begge sider. Jeg må bare håpe at de har tid og energi til å hjelpe oss når jeg skal begynne å reise igjen. Jeg har merket at det drar seg til nå. Jeg er jo tilbake i full trening, og har knapt tid igjen ved siden av.

– Ved siden av trening og barn, mener du?

– Ja, for der har jeg vært en mester før, ler han. – Jeg har stort sett dratt dit jeg vil, gjort det jeg vil, om det har vært for å spille padel, ta meg et par dager på jakt eller en Champions League-kveld med en kompis. Det, sier Krogh, med ekstra tyngde på det lille ordet. – Det er litt vanskeligere nå.

– Jeg prøvde meg litt i starten på mitt vanlige opplegg. Bare gjøre som jeg vil. Ikke spørre om tillatelse, bare tilgivelse etterpå. 

– Og hvordan funka det? 

– Det funka ikke like bra etter at vi fikk barn. 

– Nei, det gjorde ikke det? 

– Nei, det gjorde ikke det, gjentar Krogh. – Så jeg har skjønt nå at jeg må planlegge bedre og avtale mer. Jeg må bruke tida mi godt og være mer strukturert for å få på plass nok trening hver dag, være familiemann og samtidig ha et sosialt liv. Men det er bare bra for meg, veldig sunt. 

Vil opp til de beste

Krogh har lært seg å trives i sitt nye liv. Men han gleder seg også til kidden vokser til, sier sine første ord og får pappa som sin store superhelt.

– Vi får håpe det da, sier Krogh tørt. – Nå i starten er jeg jo bare «bleiemannen». Og derfor gleder jeg meg litt for mye noen ganger. Jeg har allerede fått kjeft for å tulle for mye med ham. Han er visst for ung for det. 

Det blir minst to løp framover. Krogh vil bli en god pappa, men også god i golf igjen, helst blant de beste. 

– Fysisk er jeg ikke hundre prosent ennå. Jeg mangler fortsatt litt grepstyrke i hånda, og kroppen er stiv etter et år med lite trening og mye oppussing. Jeg har jo sittet på kne og lekt snekker i åtte måneder. Nesten «tatt en Bjørnstad», liksom!

Han ler godt av sin egen sammenligning. Den stemmer ikke helt. Henrik Bjørnstad byttet ut profflivet med hammeren av egen fri vilje. Kristian Krogh Johannessen ble tvunget til parketten på grunn av skade. Nå vil han reise seg igjen.

– Etter fem-seks dager her nede, med mye load og mye golf, begynner kroppen å merke det. Men det er bare å gjøre basisen og bygge opp ramma igjen, sier han og klapper seg på brystet.

Kommentarene har haglet under NextUp-samlingen her i Florida. Gjengen har fått med seg de kroppslige endringene, og sjargongen er like brutal som ærlig og kjærlig.

– Når vi endelig har et kjøkken der hjemme igjen, håper jeg å spise litt sunnere, sier Krogh. – Det var en lang periode med mye snekring og dårlig mat. Men nå, som vi har ting på stell igjen, må jeg stramme meg opp, velge noe annet. For denne «pappakroppen» skal bort, lover han.

– Hvordan blir 2026? 

– Jeg håper det blir et bra år. Jeg skal ut på Challenge Tour igjen, prøve å spille meg opp. Jeg har vært der før, og tror det er den riktige veien også nå. 

– Jeg søkte litt seint om medical fordi jeg trodde jeg skulle bli bra igjen, så jeg mister noen turneringer på det. Men jeg tipper jeg får spille rundt femten iallfall. Det er mer enn nok hvis spillet mitt er bra nok. Det er ikke sjansene det skal stå på, det er kvaliteten på spillet som blir avgjørende.

– Er du fortsatt like sulten på å lykkes? spør jeg.

– Jeg er nok mer sulten nå, fastslår Krogh. – Når du spiller på samme nivå i år etter år, og ikke helt klarer å etablere deg på høyere nivå, havner du fort inn i gamle mønstre. Nå har jeg fått et blankt lerret, og kanskje en nødvendig pause. Jeg har sett meg sjøl litt utenfra, er mer reflektert og liker å tro at jeg trener litt smartere og bedre enn før. 

Tror på framtiden

Og hvorfor skulle han ikke drømme? Sette seg mål? Planlegge? Satse igjen? Idrettens himmel er full av stjerner som kom sterkere tilbake etter skader, sykdom og nedturer – den nødvendige pausen.

– Jeg håper det skjer for meg også, sier Kristian Krogh Johannessen, og slipper blikket bort mot Hovland og Reitan på driving rangen.

– Jeg er jo ikke gammel i denne gjengen. Jeg kjenner de andre godt. Det er fint å være tilbake, og opplegget med NextUp gir meg en ny sjanse. Jeg tror på meg sjøl og det som skal skje framover. Men det blir viktig å holde seg skadefri nå, og ha god flyt både hjemme og ute på tour.

Det lange året med flytting, oppussing og plutselig livsendring er snart over. Kristian og hans lille familie i Hokksund har lært av det også.

– Det blir nok litt vanskeligere å reise bort nå som jeg har fått barn. Det vet jeg, sier han. – Men det er ikke nødvendigvis så sunt å leve oppå hverandre hele tida heller.