Krigen sparer ingen

– Jeg har ikke mistet beinet. Jeg har mistet noen av mine beste venner. 

Det er Olexander Musii som sier dette der vi i god fart kjører innover mot Lviv sentrum helt vest i Ukraina etter en lang og varm dag på golfbanen. Men høyrebeinet til 26-åringen er vitterlig borte, gass og clutch styres med venstrebeinet. 

Men la oss spole noen timer tilbake.

LØRDAG 7. JUNI // Det er dagen etter at Norge slo Italia 3-0 i VM-kvalifiseringen i fotball. Mot alle odds er Bolt-sjåføren som plukker meg opp halvt italiensk, og han tar tapet med et skuldertrekk slik bare italienere kan. Akkurat nå er vi begge mer opptatt av å betrakte Edem Resort, som den bevæpnede vakten i porten akkurat har sluppet oss inn på. Dette anlegget står i sterk kontrast til det vi ser i nyhetssendingene fra Ukraina daglig.

Klokka er bare ni om morgenen, men varmen er allerede intens. Det er derfor gledelig å se at deler av driving rangen er under tak. Da jeg nærmer meg hører jeg den velkjente lyden av golfslag, blandet med latter og noen banneord på et språk jeg så vidt har kjennskap til. 

De tre jeg skal møte er godt i gang på rangen. Soldatene Olexander og Vladislav har bare spilt golf et par ganger, mens sivilisten Valentin er en erfaren spiller. Det de har til felles, er at den russiske angrepskrigen har tatt et av beina deres. Og i etterkant har de oppdaget golf. 

«Welcome to Edem,» hører jeg plutselig. 

Det er en smilende Denys Riabtsev som strekker ut høyrehånda. Han har nylig returnert fra fronten og er golfdirektør på Edem Resort. I tillegg er han lagleder for det ukrainske golflandslaget for krigsveteraner. Vi avtaler å snakke sammen etter at vi har spilt korthullsbanen. 

Jeg hopper inn i en av de to golfbilene. Ute på banen imponerer de tre veteranene med hva de får til. De fleste som spiller golf vet at de har valgt en vanskelig hobby, og disse karene har relativt nylig mistet et av sine ben. Valentin, den mest erfarne, er sågar hofteamputert, noe som er en langt mer alvorlig skade. Dette gjør at han må bytte på å spille med venstre- og høyrekøller, avhengig av hvilket slag han skal slå. 

Humøret er likevel på topp, og gleden over å få til et bra treff er gjenkjennbar for alle som spiller golf. En fire-putt håndteres også med et smil. 

SÅRET AV GRANAT // Etter runden samles vi inne i det eksklusive klubbhuset. Vi får både kaldt og varmt å drikke, og etter hvert forteller de tidligere soldatene om de dramatiske hendelsene i livene sine. 

– Jeg begynte som kadett ved det nasjonale militærakademiet som 16-åring i 2015. Der var jeg student i fire år, forteller Oleksander Musii.

Etter å ha blitt uteksaminert som offiser, går turen videre til den tiende fjellstormbrigade som troppskommandør. Han tjenestegjør flere steder i Ukraina, som Mariupol og Novhorodske, hvor han er frem til november i 2021. – Da nærmet vi oss fullskalainvasjonen, sier Oleksander. 

Idet russerne invaderer Ukraina, tjenestegjør den unge offiseren i nærheten av Kyiv. Han forteller om harde kamper, og at de stadig vekk forflytter seg i området og presser russerne mot Sumy. 

– Den siste kampen jeg deltar i, er et stormangrep i retning Kharkiv. Der blir jeg såret av en stridsvognsgranat. 

Han fortsetter å kjempe til han mister bevisstheten. Under evakueringen, som tar omtrent 40 minutter, blir det oppdaget et gjennomgående sår og et stort blodtap i låret og skade på en nervebunt. 

– Jeg blir skadet 5. mai 2022, og benet blir amputert fem dager senere.

Det neste halvåret går med til rehabilitering i byen Velykyi Liubin i Lviv. Deretter går han gjennom en militær-medisinsk kommisjon for å få en uføregrad. I mars 2023 vender han tilbake til aktiv militærtjeneste. 

– Så du er fortsatt i militæret? 

– Ja. Jeg har aldri hatt noe opphold i tjenesten. Nå er jeg i Lviv mens jeg venter på protesebytte. Og da fikk jeg muligheten til å spille golf. Det er vanskelig, men moro. 

Oleksander jobber for å komme tilbake i god fysisk form. Derfor hopper han gjerne ut av bilen på golfbanen. Han har også gått boksekamper etter at han ble skadet. Og han er opptatt av at det ikke er synd på han. Så hva er det verste? 

– Det verste er tapet av de døde kameratene mine, de mest lojale menneskene jeg har møtt. Mine underordnede, mine våpenbrødre. Det er det verste. Et bein kan erstattes med en protese, et menneskeliv kan man aldri få tilbake. 

OPERERT TI GANGER // – Jeg gikk også inn i forsvaret i 2015. Hele familien min har tjenestegjort i militæret, forteller Vladislav Kovtun. 

Han sa opp en jobb i Polen for å avtjene verneplikten, og skrev en fire-års kontrakt som sambandsmann like etterpå. Omsider ble han bakkemannskap i luftforsvaret. 

– Idet fullskalainvasjonen starter, er det min oppgave å beskytte våre fly og helikoptre slik at de ikke blir ødelagt, forteller 28-åringen fra Poltava i dag. Det er også i Poltava han tjenestegjør på denne tiden. Først kjører han ut patruljene som skyter ned de fryktede Shahed-dronene, så begynner han selv som dronepilot. På enkelte tokt er ilden så intens at de blir sittende i bunker i flere dager.

– Under en forflytning fra en bunker til en annen, går det galt, forklarer Vladislav.  – Jeg blir trolig truffet av en 120 mm granat, og deler av benet mitt bare forsvinner.

Han krabber inn i en bunker der en soldatkollega hjelper han. Noen dager senere blir han først operert på et sykehus i Donbas, og deretter på nytt i Dnipro. 

– Operasjonen var ikke vellykket, og etter ti nye inngrep måtte de amputere over kneet, opplyser Vladislav.

Helt plutselig forteller han hvor glad han er i familien sin. Ei kone, ei datter på åtte år, og en sønn som nå er åtte måneder.

– Jeg vet ikke hvordan dette hadde gått om jeg ikke hadde hatt kona mi, sier han stille. 

SUPRE SUPERHUMANS // I forbindelse med rehabiliteringen kommer Vladislav i kontakt med Superhumans Center utenfor Lviv. De har etter hvert blitt spesialister på amputasjoner og andre krigsskader, og den tidligere dronepiloten er fortsatt pasient der.

De helt unike sykehusene og rehabiliteringssentrene har siden krigens utbrudd blitt etablert i Lviv, Odessa og Dnipro. Målet er at pasientene, eller «supers» som de selv kaller seg, skal forlate stedet som et større menneske enn før de ble skadd. De aller fleste har mistet en eller flere lemmer som følge av den pågående krigen. Så langt har sykehuset produsert og installert over 1500 proteser og gjennomført mer enn 1200 operasjoner. 

I tillegg til kirurgi, protesetilpasning og fysioterapi kan pasientene delta på en rekke aktiviteter for å bli sterkest mulig, både fysisk og psykisk. I tillegg til golf driver de blant annet med svømming, klatring, vannski, fotball og boksing. De fleste av aktivitetene gjøres i samarbeid med lokale aktører. 

Da jeg i august i år besøker Superhumans Center i Lviv, får jeg ofte høre at disse aktivitetene er avgjørende for å bygge samhold – og kanskje den viktigste årsaken til at så få av pasientene sliter psykisk etter det de har vært gjennom. Mange av soldatene jeg treffer velger å returnere til krigen etter at de forlater Superhumans Center. 

«Soldatbrødrene mine venter på meg», hører jeg ofte. 

TILBAKE TIL EDEM // – Superhumans er et fantastisk sted hvor det nesten ikke er mulig å kjede seg. Og det var her jeg kom i kontakt med golf, sier Vladislav Kovtun.

Frem til da hadde han bare sett golf på tv.

– Jeg hadde hørt om Viktor Hovland, og visste han var god. I dag, etter å ha prøvd dette spillet selv, forstår jeg virkelig hvor god han er, sier han og bryter ut i latter. Han er litt sånn, Vladislav, han ler mye og ofte. 

Ved siden av den fysiske opptreningen, har golfen blitt en mental avkobling. Opplevelsene som soldatene har i bagasjen kan være tunge å bære, ofte verre enn den fysiske skaden. 

– Ja, det er viktig at vi ikke får tid til å kjede oss eller tenke for mye på det vonde som har skjedd, og sånn sett er golfen helt topp, sier han. 

Han har verken rukket å bli sint eller lei seg etter det som skjedde. Etter endt protesetilpasning skal han tilbake til livet. Tanken er både god og skremmende. Han vil ikke dra fra Superhumans, men hjemme venter familie som han gleder seg til å se mer av. 

– Kona mi sier at hun ikke har planer om å synes synd på meg, at jeg må regne med å jobbe som før, avslutter Vladislav og ler igjen. 

VALENTINS HISTORIE // Frem til nå har den eldste av de tre, Valentin Vodolazsky, ikke sagt stort.

– Jeg er fra Popasna i Luhansk, helt øst i Ukraina. For oss startet krigen i 2015, sier han med mild stemme.

Valentin levde et normalt liv, jobbet i et drivhus. To dager før russerne angriper Ukraina skifter han ut det ene hofteleddet. Plutselig herjer kampene rundt han, så rehabiliteringen består av å løpe frem og tilbake i kjelleren. Til slutt blir han lei og bestemmer seg for å dra. 

Den 21. mars, mens han står på evakueringsstedet, skyter russerne ut sine Grad-raketter.

– En av rakettene treffer to meter unna meg, og river av det beinet jeg akkurat har byttet hofte i. Jeg aner ikke hvordan jeg overlevde, sier Valentin og rister på hodet. 

Han blir operert i Bakhmut, men de klarer ikke å redde beinet. Russerne kommer stadig nærmere, og den 9. april evakueres hele sykehuset i Lviv. 

– Jeg ble, som sivilist, evakuert av sivile. 

Rett før julen 2022 blir han kjent med Superhumans Center. De tar han med til et sykehus i Tyskland. Der får han som første «superhuman», en protese. 

– Tilbake i Ukraina blir vi innlosjert her på Edem Resort. Det var sånn jeg ble kjent med golf, sier 43-åringen. 

Fra tidligere har han sett en spillefilm om golf, har hatt lyst til å prøve det, men ikke fått sjansen. Den alvorlige skaden gir han muligheten. 

– Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg, ler han ironisk. 

På den korte tiden har Valentin rukket å spille flere turneringer, også i utlandet. Tidligere i år vant han en paragolfturnering i hjemlandet. På planen var også en internasjonal paragolfturnering i Skottland i mai, men pengene strakk ikke til i organisasjonen. 

STORE ØDELEGGELSER // Golf er en relativt ung sport i Ukraina, og det ukrainske golfforbundet anslår at det bare er omtrent 2000 registrerte spillere i landet med over 40 millioner innbyggere.

Putins nådeløse angrep på Ukraina har naturligvis satt sitt preg på det lille golfsamfunnet i landet. To golfbaner i Luhansk nær Kiev – First Golf Club og Golfstream – ble fullstendig ødelagt og er ikke gjenoppbygget.

Kharkiv Golfklubb har stanset sin virksomhet på grunn av hyppig beskytning og beliggenheten nær frontlinjen. Likevel gjør klubbmedlemmer og det ukrainske golfmiljøet sitt beste for å vedlikeholde og bevare banen. 

– Dette fordi denne klubben har vært et viktig knutepunkt for inkluderende golf, forklarer Olga Blokhina.

Hun er leder for «Inclusive Golf Developement» i forbundet, og forteller videre at 14. mai 2021 ble den første golfturneringen for kampveteraner gjennomført i landet. 

– Dette var en del av utvelgelsen til Warrior Games, og basert på turneringen dannet vi Ukrainas første nasjonale veterangolflag, fortsetter hun. 

Blokhina er opptatt av å fremheve den viktige rollen som Vitaliy Khomutynnik, presidenten i det ukrainske golfforbundet, har tatt på seg. 

– Under hans ledelse har forbundet ikke bare klart å holde liv i ånden blant ukrainske golfspillere ved å initiere og støtte nasjonale turneringer over hele landet, men i det første året av fullskalainvasjonen fungerte det også som et senter for humanitær hjelp – med levering av bistand til sivile i nød, forklarer hun. 

KJEMPER VIDERE // For tiden har Ukraina tre fungerende baner: De ni hullene på Edem Resort i Lviv-regionen, 18-hullsbanen Kozyn nær Kiev, og en nylig fullført 9-hullsbane på Lesnyky Golf Club, også i nærheten av Kiev. 

Mange medlemmer av det ukrainske golfmiljøet kjemper nå ved fronten, eller støtter aktivt de som er der. En av dem er Superior Golf Clubs eier i Kharkiv, Yuriy Sapronov, som organiserer frivillig støtte til militære enheter. En annen er golfspilleren Vsevolod Kozhemiako, som nå leder en kampenhet.

– Alle trenere som tidligere jobbet med de inkluderende golf-gruppene, dro også til fronten for å forsvare Ukraina, forteller Blokhina. 

Denys Riabtsev er tilbake som hovedtrener for det ukrainske veterangolflaget. Sjefsdommer i ukrainsk golf, Mykola Proskurka, fortsetter sin militærtjeneste, men kan heldigvis ta korte permisjoner for å hjelpe til med å arrangere turneringer og støtte opp om golfen. 

Men krigen tar også sine ofre. 

– En av våre veterangolfere fra det første Warrior Games-laget, Andrii Kotovetskyi, dro tilbake til fronten til tross for alvorlige skader og operasjoner. Der ble han drept mens han forsvarte Ukraina mot angrepsmakten, forklarer Blokhina. 

Mens krigen fortsatt herjer, jobbes det aktivt i golfmiljøet for å gjøre det man kan for å hjelpe. Relativt nytt er samarbeidet med Superhumans Center i Lviv-regionen. Det jobbes også med å åpne et rehabiliteringsgolfsenter ved frontlinjen på et militærsykehus i Kharkiv.

– Planen er å tilby to ukers intensive golfprogrammer i samarbeid med leger og psykologer for sårede soldater, og å hjelpe dem i deres korte restitusjonsperioder mellom utplasseringene. Golf har under tidligere pilotforsøk vist seg å være svært effektivt. Det har gitt soldater øyeblikk med ro, glede og håp, sier Olga Blokhina. ◼️