Lyden av norsk golfs gullalder

Norsk Golf har invitert de to kommentatorene til en duell. HBO Max mot Viaplay, Bjørnstad mot Mikkelsen over ni hull på Haga Golfklubb. Etter litt forhandlinger fram og tilbake har vi endelig landet en dato.

Endelig passet det både for journalist, fotograf og de to tidligere golfproffene, nå mest kjent som stemmene som formidler de store øyeblikkene til norske TV-seere. Skjønt, de gjør det aldri sammen, da. Når Henrik er på jobb, sitter Jokke hjemme i sofaen og ser på. Og omvendt.

Plan for dagen

Vi møtes på terrassen på Haga Golfklubb for å ta en kaffe, slå av en prat og legge en plan for dagen. Fotograf Benjamin har noen idéer han gjerne vil formidle til gutta. Men det er ikke så enkelt. For Henrik har nemlig spilt Bjaavann dagen før og er allerede i gang med å forklare Joakim om fortvilelsen etter et par dårlige driver. Og da farer fagpraten av sted.

Joakim Mikkelsen, tidligere landslagsspiller, collegestjerne, Challenge Tour-proff og nå best kjent som kommentator. Men for de som følger golfen tett, vet de at han også er Trackmans representant i Norge. Han kan med andre ord et og annet om svingspor, attack angles og alle mulige andre tall man kan lese ut fra dataene. Etter noen år i det danske selskapet er han nå blitt en av våre fremste eksperter på hvordan forskjellige typer køller oppfører seg. Dette vet Henrik, og han kaster ikke bort tiden med å komme til bunns i hva som gikk galt på gårsdagens runde. Kanskje Jokke kan hjelpe? Nå? Med en gang?

Fotograf Benjamin forsøker igjen. Forteller om planen, hva slags bilder han ønsker å ta, hva vi skal gjøre.

Men vi kommer ikke til, de får bare skravle fra seg. Om størrelser på driverhoder, loft, skaft og det som hører med.

Det ender med at Henrik får booket time til clubfitting, og så kan vi begynne å se fremover. Mot dagens duell. Mann mot mann, ni hull. Ingen har spesielt tro på egne ferdigheter, virker det som. Mon tro om det bare er koketteri for den fremmøtte golfpressen? En slags forsvarsmekanisme i tilfelle man taper?

Fra spill til boksen

Vi beveger oss mot første tee. Det er ikke så veldig lenge siden vi ankom anlegget, men noterer allerede én ting: Henrik Bjørnstads innslag på sosiale medier er enormt populære. Vi har kanskje bare vært her i 30 minutter og har allerede mistet tellingen på hvor mange som har kommet bort og sagt «du, de greiene du gjør på Instagram og YouTube, Henrik, det er helt konge!» Tusen takk, sier Henrik. Og mener det.

For oss som har kjent ham en stund, er det fornøyelig å se hvordan han har forandret seg med årene. Alltid en fantastisk fin fyr, men ikke nødvendigvis den som rakk opp hånda hvis man spurte om han kunne stille opp på noe. Enten det var en reportasje eller andre ting. Nå sprudler han derimot, under egen regi, med humor, snert og glimt i øyet. Han har omfavnet en del av golfen som nå er i ferd med å blomstre. Never too late!

De to kommentatorene, som vi nå prøver å få til å bli litt fandenivoldske konkurrenter de neste timene (for reportasjen blir best slik, har vi sett for oss), ender opp med å sende hvert sitt perfekte utslag ned fairwayen og puster lettet ut.

– Jeg merker jeg savner konkurransen, sier Henrik. Og påpeker: «Jeg savner konkurransen fra de gangene jeg spilte bra!» Og så ler han sin karakteristiske latter.

– Det var langt mellom oppturene, sier Henrik.

– Nå er det veldig behagelig å jobbe med golf uten å måtte leve gjennom alle oppturene og nedturene selv. Det er jævlig morsomt fortsatt å jobbe med noe som har vært en så stor del av livet mitt.

– Du har jo faktisk spilt på et ordentlig nivå da, kontrer Mikkelsen. Og forteller om hvordan Henrik var det store forbildet. Da Jokke studerte og spilte collegegolf i Texas i USA og Henrik skulle spille på PGA Tour et sted i relativ nærhet, kastet de seg i bilen og kunne kjøre lange avstander for å se sitt norske forbilde konkurrere mot verdenseliten. Henrik var førstemann ut. Den første norske på touren. Det er lett å glemme nå, bortskjemte som vi har blitt.

Tilbake i tid

Vi skal ikke mange år tilbake før alt så ganske annerledes ut. Hva om vi spoler tilbake ti til tolv år?

– Det er jo et hav mellom den tiden og nå.

Han stopper opp.

– Det var en voldsom tørke, sier Mikkelsen og ramser opp navnene nesten som om han leser fra et gammelt lagbilde. Marius Thorp, Knut Børsheim, Espen Kofstad. Spillere som for få år siden representerte toppen av norsk herregolf.

– Thorp hadde slutta. Børsheim hadde slutta. Espen var skada. Jeg og et par andre drev og rota rundt på Challenge Tour.

Han trekker på skuldrene.

– Og det var det vi hadde.

Så kommer den karakteristiske Mikkelsen-punchlinen.

– Blir ikke kåt av det.

Latteren runger over jordene i Bærum. De som er på hullet bortenfor, snur seg, men vet ikke hva vi ler av.

Norsk golf befant seg i et vakuum. Interessen var lav. Resultatene uteble, og få så en tydelig vei videre.

– Det var en kjedelig tid å være profesjonell golfspiller. Når jeg tenker tilbake på det nå, føles det nesten som en annen tidsepoke, sier Jokke.

Bjørnstad nikker.

Han vet bedre enn de fleste hvordan det ser ut når norske golfspillere lykkes internasjonalt. Han vet også hvordan det ser ut når de ikke gjør det.

Vendepunktet

På tredje hull havner Bjørnstad i trøbbel etter et skjevt utslag. Mikkelsen holder ballen i spill og tar ledelsen.

Praten fortsetter.

Det gjør også historietimene.

For når begge skal peke på vendepunktet i norsk golf, havner de på samme sted. Pebble Beach, US Amateur i 2018 og Viktor Hovland.

– Der føler jeg at vi kan trekke en linje, sier Mikkelsen.

Det skjedde noe med norsk golf da Hovland vant verdens gjeveste amatørtittel. Da han fikk det sagnomsuste trofeet på Pebble Beach og sa «Tiger who?» da han holdt seierstalen for en hel golfverden. Det ga seg kanskje ikke utslag i flere medlemskap sånn umiddelbart. Det var ikke tomt for juniorsett hos proshopene. Eller umulig å få seg starttid på en hverdag. Men det føles likevel som om det er der det snur.

– Målet for norske spillere hadde alltid vært å komme seg ut på touren. Det hadde vært taket. Så kommer Viktor.

Smilet brer seg.

– Han skulle ikke bare spille på touren. Han skulle vinne, han!

Og det at taket ble hevet, at en nordmann gikk ut og forventet å kjempe om seieren hver eneste helg, har gjort noe for dem som har kommet etter.

– Det handler om hva som oppleves som mulig, rett og slett. Jeg tror veldig på det, sier Mikkelsen.

I løpet av få minutter beveger samtalen seg fra Hovland til Kristoffer Reitan, videre til Kristoffer Ventura, Andreas Halvorsen og Kristian Krogh Johannessen. For én ting er at vi har to triumfatorer på PGA-touren. Men vi har en tredje nordmann der også! Og like bak der igjen har vi Halvorsen på DP World Tour og flere på neste nivå.

– Det er naturstridig at Norge produserer så mange toppspillere, mener Bjørnstad. Det skal ikke være mulig. Hvor mange er det som satser som profesjonelle i Norge i dag? Er det 30?

Begge er enige om at det er et ok tall, kanskje til og med litt høyt.

– Det betyr at ti prosent av spillerne våre er på PGA-touren. Det er helt vilt å tenke på.

Fingeren i jorda

Etter fire hull er matchen all square. Men det er fremdeles ikke det som opptar gutta mest. Nå er vi over på et annet tema. Hvordan publikum har forandret seg de siste årene.

– Vi har blitt godt vant, sier Henrik.

– Veldig godt vant, medgir Mikkelsen.

Henrik mener han merker forskjell på hvordan nordmenn ser på golf nå kontra hva vi gjorde bare for noen år siden.

– Før så man nesten alt. Hver turnering, hele turneringen. Nå er det akkurat som om man ser an hvordan det går med de norske. Hvis de ikke er helt i toppen, gidder de ikke skru på. Forventningene har endret seg voldsomt. Folk er blitt kresne.

Han smiler. Og det skjønner jeg jo!

– Kanskje jobben vår noen ganger er å stikke fingeren litt i jorda, sier Mikkelsen og peker på hvordan seere i dag opplever en søndag uten topplassering som «skuffende».

– Da må man jo kunne si høyt: «Hei! Vi har to nordmenn på Augusta!» For noen få år siden var det helt utenkelig. Men nå er vi plutselig kommet dit at når han vi er vant til å se i toppen, Viktor Hovland, ikke har dagen, så dukker plutselig «han nye» opp og vinner.

Kommentatorduoen måtte gni seg i øynene da Reitan klinket til med 65-runde på lørdagen i Truist Championship og plutselig skulle ut i lederball på søndagen. Bjørnstad kommenterte sammen med Marius Thorp. Mikkelsen satt hjemme i sofaen og sa til seg selv: Hva var det som skjedde nå? Hvis én nordmann ikke leverer, dukker det plutselig opp en annen.

Konkurrenter og kolleger

Et sted mellom sjuende green og åttende tee kommer vi inn på forholdet mellom HBO Max og Viaplay.

HBO Max viser PGA Tour-turneringene. Det er ikke få helger i løpet av et år som går med i kommentatorboksen for Bjørnstad. 38 til 40 for å være nøyaktig. Majorturneringene og Ryder Cup er det Viaplay som har rettighetene til. Så hva gjør Henrik når han har en sjelden frihelg? Han ser på golf med Joakim Mikkelsen som kommentator.

– På papiret er vi vel konkurrenter, men jeg ser det ikke helt sånn, sier Joakim.

– Når jeg sitter og ser Henrik og Marius kommentere, tenker jeg at vi er kolleger.

Det skjer rett som det er at de utveksler informasjon underveis. Hvis Henrik sitter i sofaen og har et godt poeng, sender han av gårde en tekstmelding til Jokke. Sånn går det andre veien også.

Så kommer en liten hyllest fra Bjørnstad.

– Du forbereder deg sykt mye mer enn det jeg gjør! Og det merker man i sendingene.

Joakim beskriver timer med research og dypdykk ned i golfsportens mange kaninhull. Om hvordan han alltid har likt å være ekstremt godt forberedt. Om statistikk og historie. Om all info han blir sittende igjen med som han ikke får brukt. Men at når alt kommer til alt, så handler det om å gi seeren en bedre opplevelse.

– Men vi har alle vår måte å gjøre det på! Bjørnstad har en annen inngang. Han har spilt de aller fleste av banene han kommenterer, og røper en liten hemmelighet:

– Jeg har vel en slags fotografisk golfhukommelse. Jeg husker greener, hellinger. Jeg husker de forskjellige linjene. Så jeg flyter nok mye mer på det.

Bort med silkehanskene

Runden på Haga nærmer seg slutten. Vi er på utslaget på hull 8. Det gjenstår med andre ord to hull, og det står helt likt.

Klarer vi å tenne litt konkurranseinstinkt og fandenivoldskhet her nå?

Svaret er et rungende ja! Endelig! Nå er det av med silkehanskene og godordene.

De begynner å kommentere hverandres slag, med syrlige stikk. Litt god gammeldags trashtalk, men med sine sedvanlige og velkjente kommentatorstemmer. Det er et kostelig skue.

Bjørnstad slår en kjempedrive ut på hull 8. En liten baby draw rundt hjørnet. For en sving han har, den godeste Bjørnstad. Fremdeles. Det er noe nostalgisk og fint å se den i levende live, 16 år etter at han ledet Buick Invitational foran Tiger og Mickelson, og hele Norge satt og trykket F5 på PC-en for å få med seg siste nytt.

Men Mikkelsen, som selv la golfen helt vekk og fokuserte på maratonløping i noen år, har det fremdeles han også. Han slår litt høyere, drawen er litt større. De ligger på hver sin side av fairwayen, begge med meget god sjanse til å nå par 5-hullet på to slag.

Jokkes syverjern går 166 meter og legger seg i bakkant av greenen. Mens Henrik sin blir litt tjukk, vi klarer ikke se om den kommer seg over vannhinderet. Svaret får vi da vi kommer bort. Jokke noterer seg for en birdie og vinner hullet.

Ett hull igjen.

Avgjørelsen

Da er det akkurat som om spenningen går litt ut av matchen igjen. For nå går skravla nok en gang. Om alt mulig annet enn matchen de selv spiller. Det er jo ikke så mange golfkommentatorer der ute, så det er klart de har noe felles å snakke om!

Det var Jan Erik Aalbu, daværende sportssjef i Discovery, som i sin tid hentet Bjørnstad til kanalen da de kjøpte rettighetene til PGA-touren. Han fortalte Henrik noe han hadde hørt av Arne Scheie en gang i tiden: En tredel av seerne liker deg, en tredel synes du er håpløs, og resten bryr seg ikke. Sånn er det.

– Noen liker mora, andre liker dattera, sier Joakim på typisk Jokke-vis.

Det er helt umulig å gjøre alle fornøyde. Derfor er ikke det målet heller.

Mikkelsen har surra litt på avslutningshullet. Det gir Henrik muligheten til å vinne hullet og dele matchen. Men dersom det skal skje, bør han senke chippen fra syv meter, en liten meter fra utsiden av greenen.

Sånn. Nå skal det avgjøres. Henrik kommenterer seg selv mens han gjør seg klar. Slår ballen kontant og bestemt. Den stopper ti cm for kort i linja. Hadde greenene vært like kjappe som på PGA Tour, så kanskje.

Mikkelsen har to putter for å vinne, det er som en formalitet å regne. Men bare for å gjøre det litt guffent, går Henrik bort, begynner å lese linja og kommer med små tips og stikk til konkurrenten.

– Jeg har bommet på mye enklere ting enn dette, sier Joakim.

Men ikke denne gangen. Seieren er sikret. Gutta tar hverandre i hånda og takker for runden.

Mens vi tusler tilbake mot klubbhuset, er de allerede i gang med neste diskusjon. Først om størrelsen på et driverhode. Så om sommeren.

– Jeg gleder meg til å sitte hjemme i stua og se på The Open, sier Henrik Bjørnstad og gliser.

Vel vitende om at det er Joakim som sitter med headsettet på, fire lange dager til ende.

NB! Denne artikkelen sto på trykk i magasin 03/26, som kom i starten av juli 2026.