Opp av asken

Det er april 2025. Greenkeeper Duncan Bruce peker mot toppen av trærne langs fairwaykanten på Miklagards attende hull. Bare brune grener, ikke et nyutsprunget grønt blad å se noe sted.

– Folk venter på at gresset skal gro, sier han. – Men det kommer ikke til å skje noe på bakken før det skjer noe på trærne. Det er fortsatt minusgrader om natta. Vi kan ikke trylle.

En ny sesong står for døren. Utålmodige medlemmer som har drømt om 11 på stimpen og strøkne slagflater for å komme seg gjennom vinteren, må nok vente litt til. Men ikke tro at Duncan og resten av banemannskapet ligger på latsiden. For det jobbes, tidlig og sent. 

– Styret, ledelsen og jeg jobber tett sammen, sier skotten, men understreker at det er uaktuelt å åpne banen før den er klar. – Akkurat det er jeg som bestemmer. 

REDNINGSAKSJONEN // Det er ingen selvfølge at Miklagard fremdeles eksisterer. Den ærverdige klubben var konkurs, det var meldt oppbud, og fremtiden var mildt sagt usikker. For at det skulle være noe som helst håp, måtte banen holdes i live. Selve produktet, selve verdien, selve sjela. Den oppgaven kunne ikke overlates til hvem som helst.

På den andre siden av kloden, ni og en halv timers flytur fra Gardermoen, og langt fra økonomisk hengemyr og surt vintervær, satt to gamle kjenninger med et hjerte for golfklubben i Ullensaker. Golfinvestor Arild Karlsen og tidligere daglig leder, Tore Waagø, var på golftur da telefonen ringte. Det var styrelederen som kom med dystre prognoser. Verken bank eller kommune kom til å gå med på redningsplanen. 

– Da skjønte vi at det kom til å gå gærent, sier Waagø. «Er det noen muligheter? Dette er jo klubben vår!» Waagø hadde levd et lite liv i sjefsstolen på «Mikla». 22 år for å være nøyaktig. Investor, businesspartner og Miklagard-entusiast Karlsen hadde puttet inn både penger, tid og engasjement i klubben. «Miklagard kan jo ikke bare bli borte?» 

Dersom juvelen på Kløfta skulle være verdt å redde, måtte den tas vare på. Det visste både Waagø og Karlsen. Så beskjeden til kreditor DNB var klar. De måtte passe på produktet. Selve golfbanen måtte for all del ikke forvitre. Med en gang den er tapt, vil ingen kjøpe klubben. Skulle klubben reddes, måtte banen reddes. 

Derfor ble Duncan Bruce beholdt, som eneste ansatte. En enslig skotte fikk ansvar for å holde mesterskapsbanen i live. Mange tusen kvadratmeter med leire, gress, sludd, is og snø. Og én skotte. 

LAST MAN STANDING // –Jeg er stuck her nå, smiler Duncan mens han viser Norsk Golfs utsendte rundt i det som er banemannskapets hovedkvarter. Et stort bygg med god plass til alt som finnes av anleggsmaskiner. Der står det linet opp John Deere i stort og smått. Det er investert i maskiner for flerfoldige millioner kroner av de nye eierne. De grønne og gule maskinene skinner om kapp, det er liten tvil om at de blir godt tatt vare på. Akkurat som menneskene som tar vare på dem igjen. 

– Tenk, denne maskinen brukes kun til å klippe roughen. Det er besnærende. En så stor, imponerende og kostbar maskin med kun ett eneste formål. Å klippe gresset utenfor fairwayen på finest mulig måte.

Ved siden av en annen maskin som har et like begrenset formål. Og enda en. Og enda en. 

– For å få dyktige folk til å jobbe her, må vi vise at vi tar godt vare på menneskene. Ryktene går fort. Vi ber arbeiderne om mye. De må legge seg før klokken blir 21 om kvelden, de skal tross alt opp før klokka slår fem. Her er ingen helgefri, ingen røde dager, ingen fellesferie i juli. Golfbanen skal slås, preppes, groomes, hver eneste dag. For at kravstore og kanskje litt bortskjemte spillere skal få finest mulig spilleflate å boltre seg på, poengterer Waagø.

Akkurat nå er de tolv ansatte som jobber med å gjøre banen klar for sesongen. Det er noe ganske annet enn da den enslige skotten fikk ansvaret for hele bruket i 2022. 

– Jeg tror jeg var ti dager uten jobb, sier Duncan. Og minnes hvordan han i en periode ikke hadde lov til å gå inn på arbeidsplassen. Det var januar, snøen hadde lagt seg over Ullensaker. Og det var meldt regn. En greenkeepers mareritt. Først regn, med tilhørende smelting. Så frosten. Og til slutt noen vemmelige lokk av is som kan ta livet av greenenes delikate, tette gress – og dermed ødelegge banen den kommende sesongen. 

Instinktet sa at han måtte gjøre noe.

– Kollegaene mine sa vi måtte komme oss ut å rydde greenene for snø før regnet kom. Men vi hadde ikke lov. Det var bankens anlegg og maskiner nå. Det ville vært som innbrudd å regne dersom vi tok oss inn. Jeg hadde ikke tenkt til å gjøre meg til kriminell. Men det sier litt om hva slags lojalitet og hva slags følelse folkene her har for banen.

Så kom beskjeden fra banken om at han var tilbake i jobb. Som bankens utsendte for å passe på at banen ikke gikk under. Han ga beskjed om at han måtte få med seg et par medhjelpere i tilfelle snø.

«Dette er som på Gardermoen,» sa jeg. «De som har ansvaret for snøryddingen på rullebanen blir ikke permittert om det ikke snør på en uke. De er spesialister på det de gjør, akkurat som vi. Hvis disse menneskene forsvinner, har vi alvorlige problemer.»

Det gjorde at han fikk fullmakt og budsjett til å kalle inn forsterkninger om det ble prekært. 

– Banen er et levende vesen, sier Duncan. – Den må behandles varsomt. 

PANDEMIRAMMET// Korona-epidemien var en global katastrofe. Men for golfsporten og golfklubbene ble den en vitamininnsprøytning av enorme proporsjoner. Plutselig var golf den eneste idretten det gikk an å bedrive, og hele verden opplevde en historisk golf-boom. 

Bortsett fra på Miklagard. 

– Det var ikke mulig å være mer uheldig, sier Tore Waagø når han tenker tilbake. Tilbake til den gang det var munnbind, håndsprit, én meters avstand – og samtidig fullt på alle golfbaner. For Miklagard hadde bestemt seg for å bygge om banen. Timingen kunne ikke vært dårligere. Mens det var Klondyke-stemning i resten av golfbransjen, satt gjengen på Kløfta med en bane under konstruksjon, totalt ute av stand til å kapitalisere på tidenes oppsving i markedet. Og det ble verre. 

– Vi fikk jo ikke gjort ferdig banen heller. Entreprenører og arkitekter slapp ikke inn i landet. Det førte til at greenkeeperne våre måtte fullføre banen på videolink fra entreprenørene! Det gjorde at finishen på det som var igjen på banen, ble skadelidende. Ombyggingen tok lenger tid og kvaliteten ble ikke som den skulle. Så da ALLE begynte å spille golf, var det ikke noe å spille på. Banen åpnet igjen, men kvaliteten var ikke slik den engang var. Banen fikk et dårlig rykte og medlemmene forsvant. 

– Vi kunne helt sikkert gjort ting annerledes» sukker Waagø. – Men at man hadde utur, det må være lov å si.

Han vil ikke blande seg for mye inn i hva som skjedde den siste tiden før konkursen, det er ikke viktig nå uansett. For med konkursen fikk man mulighet til å trykke på reset-knappen. Til å bygge opp noe som er bedre. Til å lære av tidligere feil og alle årene med erfaring. 

Men utfordringene sto i kø.

KLUBBENS HJERTE // Etter pandemien ble det plutselig langt vanskeligere å få tak i kvalifisert banemannskap. Over hele Europa økte behovet for dyktige greenkeepere, nye baneprosjekter poppet opp, og etterspørselen etter flinke håndverkere vokste. Slår man det sammen med en stadig svakere kronekurs, er det ikke lenger noen selvfølge at utenlandske sesongarbeidere velger Norge. Mange kommer fra Litauen og Polen, men det handler ikke bare om penger. Dét vet Duncan Bruce. 

– Vi kan betale dem bra, men det handler minst like mye om å behandle dem fint, å få alle til å føle seg verdsatt og ivaretatt, sier han. Dersom du noen gang har vært inne på et anleggsområde, har du kanskje vært innom brakkene til de som jobber der bor mens prosjektet pågår. Det kan være ganske stusselige forhold. Mye skitten oppvask, dårlig med støvsuging og rot i kriker og kroker. Poser med halvspist grillkylling og sørlandschips. På Miklagard er det noe ganske annet. I det store oppholdsrommet er det som å komme inn i en koselig og luftig stue. En stor tv, en Xbox-maskin og et par kontrollere ligger pent plassert på bordet. Kjøkkenbenken er skinnende ren, skoene er sirlig plassert på hylla ute i gangen. Her går ingen inn med skoene på. 

Det er gjennomgangsmelodien for hele anlegget. Respekt for hverandre, for at ting skal være rengjort, ryddig og skikkelig. Enten det er mennesker, møbler eller maskiner vi snakker om. 

Sånt settes pris på av de som skal være her, jobbe her, leve livene sine her. Og så skader det ikke at man har Lily Country Club like i nærheten, som har bidratt med en god avtale for golfklubben. Det betyr at de som vil, kan bo fast på hotellet til en veldig hyggelig pris – og at arbeidsområde er akkurat det. 

– Jobben er ganske tøff. Det er en fantastisk jobb, men den er tøff. Derfor betyr det mye når de som legger ned alt arbeidet føler de blir behandlet ordentlig i retur, forsikrer Duncan.

NYE MIKLAGARD // Det er fort gjort å tenke at Miklagard er den gamle, suksessrike klubben langs E6 litt nord for Oslo. Men sannheten er jo at det er en helt ny klubb. Den heter kanskje det samme, men virkeligheten er i dag en annen. 

– Vi kom i gang altfor sent i fjor, sier Tore Waagø, som brukte hele sitt kompani, alle sine kontakter og all sin kompetanse for å få tidligere medlemmer tilbake til klubben. Klubben deres hadde jo opphørt å eksistere, og skal man spille golf må man være medlem et eller annet sted. Dermed hadde stort sett alle sammen funnet seg en ny klubb. Men litt etter litt kom de tilbake. 350 medlemmer var på plass i løpet av sommeren, og i løpet av sesongen var antallet passert 600. 

– Her må alle ansatte som var på plass få stor grad av ros, sier Waagø. – For de sto på som faen. De var helt fantastiske. Det samme har støtten fra Golf-Norge vært. Både de andre klubbene, og den offisielle delen av det.

Modellen nå er ganske annerledes. Med Arild Karlsen, Holdbart-grunder Trond Laeng og Tore Waagø er det tre eiere i stedet for 1200 medlemmer. Det gjør at ting blir enklere å bestemme og beslutte. 

En annen ting er den sportslige satsingen. Gamle Miklagard GK vant Lag-NM fire ganger, og var et hjem for elitespillere. Nå må alt bygges opp helt på nytt. 

– Du kan på en måte se golf på to måter. Du har idretten golf, og så har du mosjonen golf. 90 prosent av de som holder på, driver med mosjonen golf. Men vi skal ha plass til de 10 prosentene som satser på idretten også.

Her kommer Elias Bertheussen inn. Den tidligere Europatour-proffen skulle egentlig bare fortelle sin mangeårige støttespiller, Arild Karlsen, at han skulle legge opp. På en kafé i Jessheim ble det som skulle vært en avskjed, i stedet til et jobbintervju. For Karlsen trengte en Director of Golf på Miklagard, dermed var ikke Bertheussen arbeidsledig lenge. Ikke i det hele tatt, faktisk. 

– Jeg tok det som et kompliment at en som har støttet meg, så på meg som en ålreit nok fyr til at han ville la meg være med å dra lasset i en så stor investering, sier 34-årige Bertheussen i dag. Som tidligere toppidrettsutøver er ikke ugunstige arbeidstider, tidlige morgener, sene kvelder og jobb i helger noe man blir skremt av. 

– Jobben min er å være linken mellom driftsselskapet og idretten. Det er mye vi har lyst til å få til. På sikt vil vi gjerne ha en stor turnering her igjen. Men det er vel så viktig at lokalbefolkningen kommer innom og tar en matbit, at gode spillere kommer hit for å trene og at både nybegynnere og lokale ungdommer finner sin plass her. 

Et annet kjent navn som er hentet inn, er Anders Kristiansen. Tidligere toppspiller, nå trener for flere av Norges aller beste proffer, som over tid har bygget sitt eget akademi. Med disse to på plass ser fremtiden lys ut, både for de som ønsker å satse og de som ønsker å nyte golfen. 

Og straks begynner arbeidet med å få på plass et fullverdig treningsanlegg. Det har vært sårt savnet på Miklagard og skal stå ferdig i løpet av sensommeren 2025.

– Det var rart å komme tilbake, smiler Tore Waagø. – Jeg hadde ikke tenkt til det. Men når det som skjedde, skjedde, var det fryktelig hyggelig å snakke med alle de gamle vennene i Golf-Norge. Jeg savnet det litt da jeg var borte.

Miklagard har gjenoppstått. Du vet, historien om asken, Fugl Føniks, og det der. Men neste gang du svinger innom, ikke ta det for gitt. Send heller et lite nikk til Duncan Bruce og de andre greenkeeperne når du møter dem, og husk hvem som holdt pulsen i gang når alt var som mørkest. Som en takk for innsatsen.