På barrikadene for Golf-Norge

På vei opp til Byneset GK ringer telefonen til Øyvind Krag Ingul (60). «Hva tenker du om den enorme veksten, spesielt blant barn og unge nå de siste årene,» spør journalisten fra NRK Haugesund. Det er ikke første gang golfpresidenten blir intervjuet om temaet. 

For golf er i vinden og har vært det siden pandemien. «Det er jo helt fantastisk. Et drømmescenario,» svarer han og greier ut om hvorfor unge voksne tiltrekkes av idretten vår. Talepunktene sitter. 

Siden han ble valgt som president på Golftinget i 2023, har trønderen blitt en av de tydeligste stemmene i Golf-Norge. Han er mannen som får spørsmålene når golfen vokser. Når køene blir lengre. Når anleggsdebatten blusser opp. Når noen spør hva som er planen videre for Norges nest største idrett og særforbund.

– Hvor mange slike samtaler vil du anslå at du har tatt?

– Det har blitt ganske vanlig. Det er hyggelig, men de tallene er ikke viktige lenger. Nå må vi få dreid det over i politikk. I folkehelse, i aktivisering og i anleggsutvikling, svarer presidenten.

 DEN STORE FLASKEHALSEN// Vi starter dagen på kontoret til presidenten. Jobben hans handler egentlig ikke om golf, men kommunikasjon og merkevarebygging. Han er daglig leder av kommunikasjonsbyrået Pitch, en bedrift han startet for fire år siden med to kolleger. 

Rollen som golfpresident var inntil nylig kun et frivillig verv. Rollen har ikke vært en «ordentlig» jobb noensinne i motsetning til de tillitsvalgte lederne av andre store forbund som for ski og fotball. Inntil november i fjor. Da ble det vedtatt at vervet skulle bli en femti prosents stilling. 

En aktiv rolle Ingul tar med glede. Golf-Norge står ved et veiskille som følge av den enorme veksten. Det er fristende å omtale medlemsøkningen som et ubetinget gode. Ingul gjør det jo delvis selv når han kaller det et drømmescenario. Men han vet også at det har en bakside.

– Når en idrett vokser fort, stiller det krav til oss som jobber med rammebetingelsene, sier han.

Rammene er i dag en av kjerneoppgavene til presidenten. Han mener idrettspolitikk har vært neglisjert i norsk golf for lenge. Veksten skaper et press som ikke kan møtes med gode nyheter alene. Det må tenkes annerledes. Det må bygges mer. Og det må påvirkes politisk. 

Ingul kjenner selv på hobbygolfernes frustrasjon. Han tilhører en klubb som for få år siden håpet å vokse til 1100 medlemmer. Nå er de 2500 medlemmer på samme anlegg, med samme antall hull. Han sier det rett ut:

– Blir det over tid for vanskelig å få starttid, vil folk forsvinne fra golfen igjen. Særlig de unge.

Scenen utspiller seg foran oss på Byneset denne onsdag ettermiddagen i starten av april. På 9- og 18-hullsbanen kryr det av spillere. Rangen er stengt for vedlikehold. Rundt chippinggreenen er det trangt om plassen. På bakken ligger lefser med oppslått torv. 

Det er derfor presidenten har anlegg i tankene. Ikke bare store nye prosjekter, men også mindre utvidelser, smartere bruk av det som finnes – og et politisk rammeverk som ikke stanser planer før golfen i det hele tatt har fått forklare seg ferdig.

 DEN POLITISKE KAMPEN// Tidligere har du lest om Per Åke Evjestad fra Lærdal. I over ti år har han forsøkt å realisere en ny golfbane i bygda. Lærdal kunne blitt den første golfbanen i Norge siden 2012. Men myndighetene sa nei. Vern av flomskog og sommerfugler gikk foran. Grustaket ved siden av ble vurdert samfunnsnyttig og fikk dispensasjon, selv om det også griper inn i det verneverdige området.

– Der fikk vi dessverre se at beslutningstakere ikke vet bedre, samtidig som underordnede byråkrater ser det som sin opp gave å stanse prosjekter knyttet til golf, forklarer Ingul.

Kontrasten er slående.

– Et irreversibelt grustak kan godtas, mens en golfbane møtes som et problem. 

STOPP I LÆRDAL//

Det siste slaget

Man merker at presidenten blir opprørt. Det ser ut til å ha forsterket troen på at golfen må inn i politiske rom tidligere. Han kaller det ikke en kamp, han understreker at det er et samarbeid. At vi må snakke sammen, opplyse og få myndighetene til å endre mening med fakta. 

Likevel er det kampvilje å lese i blikk og handling. For få uker siden var han i det flotte nye regjeringskvartalet sammen med idrettspresident Zaineb Al-Samarai for å diskutere temaet med klima- og miljøministeren.

– Det var et godt møte. Andreas Bjelland Eriksen tok seg friheten til å gå over den tillatte tiden han hadde fått fra sin stab, forteller Ingul.

Det mest bemerkelsesverdige var hvordan ministeren reagerte da det ble klart at golfen ikke ønsket penger fra staten, kun forståelse og imøtekommelse.

– Det var fascinerende, sier Ingul.

Møtet endte ikke med en seier der og da, men med en åpning.

– Ministeren inviterte oss inn i arbeidet med å revidere forskriftene som i dag bremser mulighetene for å bygge nye golfbaner i Norge. 

Tidligere sto golfen på utsiden og reagerte. Nå får man plass rundt bordet og kan agere. Resultatet er at NGF skal jobbe sammen med departementet for å finne gode løsninger. Ingul er samtidig nøktern. Han vet ikke hvor det vil ende. Men møtet ga ham tro på at golfen faktisk kan påvirke, også i saker som på forhånd ser låst ut.

– Jeg har stor tro på at ting som virker umulig der og da, absolutt er mulig å få til, sier han.

 IDRETTSFORELDEREN// Ingul hadde ingen planer om å bli golfpresident. Som ung var det heller ikke golf han var mest opptatt av. Men så, tidlig på 90-tallet, fikk mormor kabel-TV og kunne se Masters på skjermen. Det ble en snakkis i vennegjengen. Plutselig satt kompisene og så de magiske fairwayene i Augusta fra sofaen i Trondheim.

– Vi ble hekta. De hjemmelagde golfkøllene av gamle gardinstenger fra ungdomsskolen ble tatt i bruk igjen, mimrer trønderen nå.

Han tok teorien hos Trondheim GK, men hadde ikke råd til å bli medlem. Først i 2000, da familien flyttet et år til Australia på grunn av konas karriere, ble golf en del av familien Krag Ingul.

– Det året spilte jeg mye golf. Hun jobbet, og tvillingene var på skolen, så jeg måtte underholde meg selv, smiler han.

I bagasjen hjem til Norge hadde han over 100 runder og singelhandicap. Sønnene Christian og Fredrik ble ivrige og dyktige. Begge spilte turneringsgolf i oppveksten, og pappa Øyvind ble engasjert idrettsforelder. Men ikke bare for egne barn. I hjemmeklubben har han vært både juniorleder og styreleder. 

På nasjonalt nivå var han ledsager til ungdoms-OL i 2014, hvor også Viktor Hovland representerte de norske fargene. Da sønnene flyttet ut for å følge collegedrømmen, fikk han mer tid. Øyvind meldte seg på dommerkurs for å kunne bidra med en mangelvare i Golf-Norge. «Dessverre» ble det en kort dommerkarriere. I 2021 måtte han vie mer tid til sin nye rolle som styremedlem i NGF-styret. To år senere ble han president. Da han satt i styret, observerte han et Golf-Norge preget av konflikt. 

Kontingentsaken på Golftinget i 2023 beskriver han som «nesten en krigssone». Han startet i vervet med å ta kontakt. Han lagde en liste over alle som var forbannet på Norges Golfforbund. Så ringte han dem. Booket møter, reiste rundt. Pratet, noterte og ryddet opp der han kunne. 

Han tegner et bilde av et forbund som folk hadde sluttet å forvente svar fra. Spørsmålene var ikke urimelige. Det hadde festet seg en oppfatning at det ikke nyttet å sende noe inn.

– NGF var for dårlig til å svare på henvendelser. Derfor måtte forbundet bli lettere tilgjengelig, mer responsive og mer opptatt av å møte folk der de er, sier han.

Som leder vil han at hvert spørsmål skal få et svar. Han vil at ting skal være faktabasert. Og han vil at det skal være fair. Nylig tok en far kontakt om at antall plasser for jentene på juniorserien Srixon Tour hadde gått ned.

– Da gikk vi rett inn og endret systemet. Nå er det plass til flere jenter per turnering.

Det er ingen revolusjon i seg selv. Men det er slik man endrer en kultur. Den endres i hvordan folk blir møtt.

– Jeg ønsker at alle som stiller spørsmål til NGF, store eller små, kan forvente seg et svar.

 URETTFERDIGHETEN// De fleste intervjuobjekter har sine yndlingsord. Ingul har også det: 

Urettferdighet. 

Det dukker opp når han snakker om mandatfordelingen i norsk idrett. Det dukker opp når han snakker om anleggsutvikling. Det dukker opp igjen når samtalen dreier seg mot Europa. Nylig ble trønderen valgt inn i styret i det europeiske golfforbundet (EGA, journ. anm.) med ansvar for Skandinavia, Baltikum, Polen, Ukraina, Belarus og Russland. De to sistnevnte er utestengt som følge av krigshandlingene i Ukraina. 

Også her leter han etter skjevheter som kan rettes opp i. Europeiske juniorer som blir hjemme, mener han, taper mot dem som spiller i USA fordi poengsystemene slår ulikt ut. 

Norge har også vært i klinsj med EGA i flere år, sier han og har derfor ikke arrangert juniorturneringer på den måten han mener man burde. Det vil han rydde opp i. Han sier det nesten som et prinsipp for hele vervet. Han klarer ikke å leve med at ting er urettferdig.

– I en sport som golf skal det spilles etter reglene, sier Ingul og tar en slurk av brusen.

– Og det skal være ordentlig. Jeg blir sint når jeg ser mennesker som tar verv for å ha makt, ikke for å gjøre en jobb.

 Det er ikke vanskelig å se hvordan det synet også preger måten han beskriver norsk idrettspolitikk på. Han vil endre «status quo». Han liker å utfordre ting som er sementert fordi noen passer på sin egen posisjon. 

Det gjelder i møte med Idrettsforbundet og mandatfordelinger. Det gjelder i møte med EGA. Og det gjelder i møte med byråkratier han mener ikke forstår golf før de har bestemt seg for å være imot den.

NORGESTURNÉEN// En president kan si mye klokt fra et møterom. Ingul virker mest overbevisende når han snakker om veiene han faktisk har kjørt.

– I fjor gikk alle feriedagene mine på å besøke klubber, forteller han.

 Ikke for å spille golf, men for å møte menneskene som driver Golf-Norge. I Finnmark gikk turen til Vadsø, Hammerfest, Lakselv, Karasjok og Alta. På Vestlandet var han innom Sola, Stavanger, Sandnes og Jæren. Det er lange avstander, men poenget hans er at veksten ser lik ut på overflaten og helt forskjellig ut i praksis.

– I nord handler det om mangel på gode trenere og noe så konkret som at det ikke lar seg gjøre å kjøpe robotklippere fordi serviceleddet er for langt unna. Det viser forskjellene som er i dette landet.

I pressområdene handler samtalen ofte om starttider og sprengt kapasitet. Likevel er det ikke problemene som sitter best igjen hos ham. Det er dugnadskulturen. Folk som brenner for golfen. Fellesskap som skapes i små samfunn. Stolthet over egne anlegg. Han snakker om vaffelen på klubbhuset i Vadsø som noe man aldri glemmer. Om Lakselv, som kanskje er en av de fineste banene han har spilt i Norge, særlig de hullene nede ved havet som gir ekte linksfølelse. 

Den blandingen av politisk språk og helt jordnære klubbopplevelser er kanskje det nærmeste man kommer kjernen i hvordan han ser sporten.

– Det er ekstremt viktig å dra ut og møte klubbene der de er, mener han.

– Alle sammen opplever den samme tilstrømningen med enorm medlemsvekst. Men de har veldig forskjellige utfordringer.

 PING OG SRIXON// Arbeidsdagen går mot slutten for kontorarbeidere. Parkeringsplassen på Byneset begynner å fylle seg opp med mennesker som skal rekke 9 eller 18 hull før mørket legger seg over Trondheim by. 

For hundeeiere går turen hjem for å gi de firbeinte sin ettermiddagstur. Det setter to gordonsettere pris på hjemme hos familien Krag Ingul. På innsiden av inngangsdøren møter vi to ivrige snuter som leter etter matfar. Fem år gamle Srixon er ivrigst, mens tolv år gamle Ping venter på tur like bak lillebror. 

Det er fremdeles litt snø på turstiene. Ingul skifter til ordentlige tursko. Selv journalisten får låne et par støvler for å skåne slitne joggesko fra å bli klissbløte før flyturen fra Værnes.

– Disse to har vært mye på golfbanen, forteller Ingul og koser med hundene.

Ping og Srixon er nummer to og tre i rekken. Den første het Titleist. Det var sønnene som døpte dem. 

Det er ofte på turene i marka at golfpresidenten fordyper seg i tanker. Der ute, i et roligere tempo, er det lettere å se kontrastene. Det er lett å bli blendet av framgangen og slå seg til ro med veksten. 

Ingul gjør ikke det. For ham er veksten bare starten på arbeidet. Spørsmålet er ikke lenger hvor mange eller hvorfor folk vil spille golf. Spørsmålet er om vi kan ta imot dem, om de får muligheten. Det er det som er oppgaven.

– Jeg har stor tro på at ting som virker umulig der og da, absolutt er mulig å få til, gjentar han.