Ropet som redder liv

Med tunge skritt går Steinar Jonassen (49) opp på den lille gressvollen på Haga Golfklubb, halvannen mil vest for Oslo. Den tidligere elitespilleren i ishockey lar blikket sveipe fra 200-metersmerket til greenen borte i skogholtet.

– Jeg sto vel omtrent her, sier han endelig.

Det er snart to år siden nå. Sammen med kona Elin ville han skvise det siste utav høsten, og drar rett fra jobben til golfbanen denne fredagen. Stresser ned fra klubbhuset til første tee. Hilser på paret de skal spille med.

– Han var oljeingeniør fra Sør-Korea, og begge snakket engelsk. Vi hadde aldri møtt dem før. Og ingen av oss treffer vel ordentlig på det første utslaget. Ballen min lander ved bunkeren oppe på haugen her. Elin er over på den andre siden. Og oljeingeniøren er skrått bak meg.

I ettertid skal Steinar angre på sin egen utålmodighet. Ukonsentrert går han opp mot ballen sin. Henter fram mobilen og fikler med en golfapp da oljeingeniøren bak ham gjør seg klar til å slå.

– Jeg ser ned, og så sier det bare pang.

BRUDD OG BLOD // Fra andre siden av fairway, over hundre meter unna, ser Elin at ektemannen tar seg til bakhodet og går ned for telling der borte på haugen. Hun er selv anestesisykepleier. Nå løper hun over det kortklipte gresset så fort beina tar henne, og roper til de andre at de må ringe 113.

Ballen har truffet Steinar rett bak øret. Og da kona kommer bort til ham, ligger han fortsatt på ryggen og ruller med øynene.

– Jeg er nok borte i noen sekunder, for jeg våkner av at Elin står over meg og ber meg om å bli liggende, forteller han.

Steinar er klam, blek og blå på leppene. Og da Elin også ser at han blør ut av øret, forstår hun alvoret.

Ambulansen kjører ham til akuttmottaket ved Akershus universitetssykehus, hvor legene bekrefter den urolige mistankne. Steinar har kraniebrudd, hjerneblødning og en kraftig hjernerystelse.

 VERDENSKJENT KUL // – Jo, takk. Jeg vet hvordan det er å få en golfball i hodet, sier Joacim Bodén (65) til Norsk Golf.

I august 2014 gikk bildet av den svenske hobbygolferen verden rundt. Bodén var på Bro Hofs tolvte hull da en ball plutselig kom susende.

– Jeg hørte lyden av ballen i det siste millisekundet før den traff, men det skjedde så fort at jeg ikke hadde noen mulighet til å reagere. Det sa bare pang i hodet, og så satte jeg med, forteller han.

De neste minuttene vokste kulen i pannen. Og de neste dagene var Bodéns voldsomme smell omtalt i nettaviser på alle språk.

– Ballen kom som et prosjektil, og fire unge menn kom løpende over fra motgående hull. Ingen hadde ropt «fore!», og jeg var selvsagt forbannet. Jeg var kanskje fem centimeter fra å dø eller å miste synet. Hadde ballen truffet meg litt mer til siden eller litt lavere ned, i tinningen eller i øyet, kunne jeg i beste fall vært blind eller grønnsak.

– Nå traff den meg midt i treskallen min. Jeg var bare makeløst heldig, mener svensken.

FARLIGERE ENN RUGBY // Spørsmålet er om skadene i golf er flere og alvorligere enn man liker å tro. I 2016 publiserte National Health Statistics Report en internasjonal forskningsrapport som sammenlignet ulike idretter og aktiviteter. Datagrunnlaget på 8,6 millioner skadetilfeller viste at golf er farligere enn rugby.

Riktignok sto ryggplager (34%), albue (27%), skulder (19%) og håndledd (10%) øverst på listen, men rapporten slo fast at 40.000 golfspillere verden over trenger akutt hjelp for skader forårsaket av golfballer og køllehoder (!) på avveie.

– Livet mitt ble snudd opp ned på et hundredels sekund, sier Mette Hagen (61) på telefonen fra Trondheim.

Den erfarne golferen var selv tillitsvalgt i Trondheim Golfklubb, aktiv i turneringskomiteen, og besøkte gjerne Sommersetra hver eneste dag.

Den 14. juni 2002 er hun på vei opp til den fjerde greenen da en 15-åring slår ut på hull syv, bare 40 meter unna. Med en fart på 200 km/t treffer ballen Mette midt i neseroten.

– Jeg rakk ikke å tenke noe som helst før jeg sank ned på kne med bagen på ryggen, og våknet i en pøl av blod. Smerten i ansiktet var intens, forteller hun.

 SMERTER HVER DAG // I ettertid har ulykken gitt henne kronisk hodepine og store helseplager. Hun hadde ett år igjen av ingeniørstudiene da hun ble erklært ufør. Leger påviste svikt i kvinnens sentralnervesystem etter den kraftige smellen.

Det er 23 år siden nå.

– Jeg har fortsatt smerter hver eneste dag, og får vondt i hodet av de minste anstrengelser. Jeg har verken jobbet eller spilt golf siden ulykken. Selv en gåtur i byen kan bli for mye. Lyd, lys og lukt forsterker alt, forklarer Mette til Norsk Golf.

Den langvarige erstatningssaken mot golfklubbens forsikringsselskap går to runder i rettssystemet. Hun vinner i tingretten, men taper til slutt i lagmannsretten – og sitter igjen med en regning på 350.000 kroner i saksomkostninger.

– Jeg klandrer ikke han som slo, og jeg har aldri snakket med ham. Han var bare en uheldig ung gutt. Jeg gikk til sak for å få dekket tapt arbeidsfortjeneste, for det er dyrt å være syk. Og mest av alt har jeg ønsket meg en unnskyldning, å bli sett og ivaretatt. I stedet opplever jeg å bli sviktet, sier hun.

– For sikkerheten på banen var ikke som den burde, men det ansvaret ville ingen ta. Ikke klubben, ikke forsikringsselskapet. Jeg ble stående igjen alene.

 GOLFENS UTFORDRINGER // Når lagmannsretten til slutt mente at ingen kunne klandres for ulykken på Sommersetra, var begrunnelsen at all golfaktivitet innebærer risiko. Med andre ord: Det er sjanse vi alle tar.

– Jeg husker at jeg ble spurt om jeg ville slått den ballen i samme situasjon. Og det svarte jeg ja til, sier anleggssjef Pål Melbye i Norges Golfforbund. Han var innkalt i erstatningssaken som sakkyndig vitne.

– Både egen og andres sikkerhet er noe man lærer om på Veien til Golf-kurset. Men alt vi lærer om sikkerhetsregler forutsetter at spillerne gjør så godt de kan, og vi tar da utgangspunkt i en teoretisk spillelinje. Jeg pleier å si: Det er trygt selv på en skytebane hvis alle sikter mot blinken, men også der blir det livsfarlig hvis noen sikter i andre retninger.

Og slik er golf. Med hull på kryss og tvers kommer «skuddene» fra alle kanter, og andres «blink» ligger ofte farlig nær deg selv. I tillegg er vi blitt vesentlig flere skyttere enn før, og ammunisjonen er yngre og tyngre.

– Det er egentlig et mirakel at det ikke skjer mer, innrømmer Melbye.

– For bare fem år siden ble det spilt én million golfrunder på norske baner. Nå spilles det over to millioner i året. Samtidig har vi tatt imot tusenvis av nye spillere som slår hardere og lenger, og ikke alltid like rett. Det finnes ingen nedfelte krav til sikkerhetssoner ved banebygging, men sikkerhet blir bare viktigere framover, poengterer anleggssjefen, som selv har opplevd å treffe en annen spiller.

– Det skjedde på Oppegård. Jeg fikk en hook på hull 16, og ante fred og ingen fare. Men kona mi ropte «fore!» og plutselig kommer det en spiller over fra hull 15 og forteller at jeg har truffet kameraten hans. Det rant blod fra hodet.

– Hvordan opplevde du det?

– Helt forferdelig, sier Melbye. – Og spillerne forsvant så fort at jeg knapt rakk å si unnskyld. Det var ingen god følelse.

SIKKERHET FØRST // Det er ingen vinnere ved uhell og skader på golfbanen. Det er naturligvis vondest for den som blir truffet, men det smerter også den som slår og klubben det skjer hos. På Sommersetra er det ingen som glemmer ulykken på den fjerde greenen.

– Vi snakket om det senest rundt lunsjbordet i går, sier daglig leder Jan Anders Langlie, som ble ansatt i 2022, over et tiår etter at Mette Hagen tapte i lagmannsretten.

Hver dag går han med en klump i magen for at noe lignende kan skje igjen.

– Alderen går ned og handicapet opp. Rundt 80% av deltagerne på VTG-kursene våre nå er unge golfere. Det er selvfølgelig svært gledelig, men det gir også noen utfordringer. De fleste nye golfere forstår ikke hvor skummelt dette er. Og derfor har vår pro Tom Vollan «sikkerhet, sikkerhet og sikkerhet» som de tre viktigste temaene på kursene våre.

Og når kurset er over, får alle en siste dose med sikkerhetsbefalinger fra den daglige lederen.

– Da begynner de å bli ganske lei det maset, men for oss er sikkerheten mye viktigere enn spilletempo og nedslagsmerker. Og resten av spillet må du lære i etterkant, sier han.

Flere steder på Sommersetra er det i dag sikkerhetsnett som verner de mest utsatte krysningspunktene. Over hele banen er det skilt som oppfordrer til å rope et høyt og advarende «fore!» om en ball er på avveie. Også marshallene er instruert til å mane om sikkerhet framfor spilletempo. Og de fremre teestedene markedsføres aktivt.

– Vi håper å senke terskelen for å rope «fore!» så høyt og tydelig som du bare kan. Mange nybegynnere synes det er kjempeekkelt i starten, men det er jo mye flauere å slå skjevt og ikke rope. Det er budskapet vi prøver å få fram, sier Jan Anders Langlie.

Utrolig nok kjenner også han smerten av å bli truffet av en golfball.

– To ganger, bekjenner han. – En gang i hodet på juniortour, og da hjalp det litt å ha på seg lue. Og den andre gangen traff ballen meg i lysken. Jeg har også sett faren min bli truffet på Skjeberg. Heldigvis stusset den bare hodet hans.

 TILSTREKKELIG SPRØ // Heldig var også Joacim Bodén, svensken med den verdenskjente kulen. Han var tilbake på golfbanen dagen etter, og er fortsatt aktiv 2-3 ganger i uka i Wermdö Golf & Country Club. Han merker ingen forskjell før og etter, og det gjør heller ikke kona Annika.

– Jeg var nok tillräcklig knäpp innan, smiler Bodén over telefonlinjen, og beskylder proffene for å være dårlige forbilder.

– Personlig er jeg blitt mye bedre på å rope «fore!» og til å påpeke når andre ikke gjør det. Kunsten er å ta i skikkelig, og der er proffene altfor dårlige. I tillegg er jeg nok blitt mer oppmerksom på hvor jeg står når andre skal slå. Feilslag kan skje på alle nivåer, og jeg får vondt når jeg ser den smale korridoren av tilskuere som stiller seg opp på det siste utslaget i Masters. Det er rett og slett galskap.

– Selv ble jeg truffet av en golfball på vei ned etter 200 meter, og hadde flaks med hvor den traff, påpeker han.

Mette Hagen var ikke like heldig. Hun ble truffet på kloss hold da utgangshastigheten var som høyest:

– Ballen ble slått 30 grader skjevt fra sin ideelle spillelinje, understreker hun. – Og i retten ble det lagt fram utregninger som sannsynliggjorde at det ville slås 5000 lignende feilslag på det samme hullet de neste ti årene. Men retten slo likevel fast at banen var bygd etter anbefalte normer, og at ingen ekstra sikkerhetstiltak var nødvendig. Det har vært vanskelig å forstå. Vi trenger ikke flere ødelagte liv.

HELDIGE STEINAR // Tilbake på Haga Golfklubb sitter Steinar Jonassen på en benk utenfor klubbhuset. Bak ryggen hans er de yngste juniorene i trening. Som frivillig dommer i NGF møter han stadig flere av dem i forbundsturneringer.

– I tre dager lå jeg rett ut i senga, og jeg ble på sykehuset i litt over en uke. De scannet hodet mitt og fulgte med.

– Hvordan har du det i dag?

– Jeg har det ganske bra, svarer Steinar, og gløtter opp mot himmelen. Halvt blå og halvt grå i dag også. I september, ett år etter ulykken, var han endelig tilbake i jobb som salgsdirektør i Finter.

– Men jeg er jo ikke helt der jeg skal være, fortsetter han ærlig. – Det tok et år å komme tilbake på kontoret, og fortsatt kan jeg bli veldig sliten og trenge en ekstra hvil. Jeg har også nedsatt hørsel på det ene øret, men jeg klager ikke. Jeg vet at det kunne gått så mye verre.

Paradoksalt nok hadde han aldri hadde en hodeskade som ishockeyspiller på toppnivå. Den kraftige hjernerystelsen, kraniebruddet og hjerneblødningen fikk han under en selskapsrunde på golfbanen, en fredag ettermiddag på fredelige Haga.

– Jeg var dritheldig, sier Steinar.

– Oljeingeniøren fra Sør-Korea slo jo ikke spesielt hardt. Jeg ble truffet i hodeskallen, ikke i tinningen. Og heldigvis spilte han med en Callaway Supersoft.

Han flirer av sin egen ballvits, og har en punchline klar.

– Ballen føltes ikke så myk i treffet, kanskje. Men tenk om det var en Pinnacle Gold eller TopFlite Titanium. ◼️

SIKKERHET//

Vi er alle forsikret mot uhell: – En trygghet

SIKKERHET//

Her er ekspertens råd for å ta vare på sikkerheten