Å tilbringe tid med familie, venner og kjente er utvilsomt en stor opptur, men samtidig blir man fort rastløs når man ikke får gjort det man liker aller mest. Revansjesuget etter en lunken avslutning på Q School blir bare sterkere og sterkere, og derfor er det kanskje ekstra frustrerende å befinne seg i et land hvor treningsmulighetene er svært begrensede for øyeblikket.

Jeg begynner selvfølgelig å bli bortskjemt etter å tilbragt de siste fire årene i USA, men når man vender nesa hjemover får man seg ofte en vekker. Enten man liker det eller ei, tror jeg man er helt nødt til å ofre hjemmekjærheten som norsk golfspiller med drømmer om å nå ut i den store verden.

Med sentre som Toppgolf finnes det selvfølgelig gode alternativer når det gjelder innetrening, men når man kommer opp på et visst nivå er man avhengig av grønt gress for å ta det ett steg videre. Man kan være så talentfull man bare vil, men det sier seg vel nesten selv at en spiller med perfekte golfbaner som ”arbeidsplass” har større sjanse for å lykkes enn noen som blir stående innendørs store deler av året. 

Så høyt som nivået er i internasjonal elitegolf, har jeg liten tro på at enkelte er velsignet med så mye mer talent enn andre, at de kan overkomme slike enorme forskjeller.

Å spille juniorgolf i Norge er nødvendigvis ikke så altfor verst. I denne modningsfasen er det kanskje bare sunt å ta det litt rolig om vinteren, og på denne måten lære seg grunnleggende teknikk i ro og mak. 

Etter hvert som man begynner å konkurrere på college og høyere nivåer, tror jeg imidlertid det er andre ting som gjelder. 

Med så mange fantastiske spillere rundt omkring i verden, tror jeg man er avhengig av å konkurrere kontinuerlig om man skal ha noe som helst håp om å nå opp. Ideelt sett bør dette også skje under gode vær- og baneforhold, slik at man kan legge inn alt det arbeidet som kreves. ”Det som kreves” er nok i tillegg ganske mye mer enn hva de fleste er villige til å akseptere og ta konsekvensen av.

Veien mot toppen i golf, i likhet med all annen idrett, består som regel av mange flere skuffelser enn oppturer. Selv om det å få muligheten til å jakte på drømmen er en stor gave i seg selv, er det ikke bare en dans på roser å måtte svelge nedtur etter nedtur før det omsider kommer et lyspunkt. Sannheten er at slike drittperioder kommer for alle og enhver, og da gjelder det bare å krumme nakken og kjøre på videre.

Om man vil oppnå noe spesielt må man ta konsekvensen av de målene man har satt seg, og gjøre det som kreves for å komme dit man vil. Kanskje kommer man aldri i nærheten av å nå sine mål, men prestasjonspress og fallhøyde er nok noe man må tørre å skape og bære med seg på ryggen til enhver tid.

Mange er veldig redde for å skape denne fallhøyden, fordi man vet innerst inne at sjansen for skuffelse er mye større enn den reelle sjansen for å lykkes. Dette tror jeg dessverre er et veldig norsk fenomen, ettersom det å stikke seg ut gjerne blir litt mer uglesett her enn andre steder. 

Men – tilbake til det jeg startet med denne gangen. Det norske vinterværet . . .

Den ovennevnte konsekvensen, som man må være villig til å ta uansett hva man driver med, tror jeg kommer i form av geografi for norske golfere. Hvor mye jeg enn måtte elske å tilbringe tid med venner og kjente her hjemme, står ikke den norske vinteren i stil med det jeg ønsker å gjøre på golfbanen. Dessverre.

Når det er sagt, kommer det kanskje ikke som en overraskelse at mitt opphold i Norge vil bli relativt kort også denne gangen. 

Heldigvis har jeg friheten til å reise dit hvor forholdene er litt mer imøtekommende, og i mitt tilfelle er gresset faktisk en god del grønnere på den andre siden. . . av Atlanteren.

Med det vil jeg ønske alle en trivelig uke her i vinterparadiset! Dere hører fra meg igjen neste mandag.